Opera i moll

Med base mellom Livingstone i Zambia og Oslo, har Anawana Haloba hatt et travelt år: hun har rukket å delta på den 13. Berlinbiennalen med den eksperimentelle operaen Looking for Mukamusaba, hatt en separatutstilling på Nasjonalmuseet i Oslo (Jeg vil si deg noe) og nå er hun aktuell som festspillutstiller på Bergen Kunsthall med utstillingen From this darkness I shall grow. Egne og andres erfaringer med migrasjon og marginalisering er gjennomgangstema i kunstnerskapet. Naturmaterialer bearbeidet for hånd inspirert av tradisjonell rituell praksis, er et annet moment jeg forbinder med kunstneren. I Bergen Kunsthall får vi færre skulpturelle blikkfang enn forventet, til fordel for et fortettet og omsluttende lydbilde. 

Vegger i alle saler, foruten den største, er sortmalte. Men også i hovedsalen er det dunkelt, med vegger i nesten nøyaktig samme nyanse som statspålagt tobakksemballasjegrønn (jeg kontrollerte mot medbragt snusboks). I midten og over nesten hele bredden av rommet står en grå hesteskoformet mur, drøyt tre meter høy (Listening Room 1, alle verk 2026). Innerst i ellipsen venter en snodig hybrid høyttalerskulptur med skall av kobber, flettverk, nagler, geiteskinn og treverk: «I am here! Here, look here, please», åpner den første av to rolig fremførte engelskspråklige klagedikt om henholdsvis ensomhet i diasporaen og kvinnespesifikk lidelse. 

Som om i direkte forlengelse av høyttalerskulpturen venter en keramisk skulptur på motsatt side av veggen. Fra noen vinkler minner formen om fotenden i en sarkofag, fra andre en spesialbeholder for noe monstrøst og levende: trommende bankelyder fra innsiden gir inntrykk av at noe der inne vil ut. Figuren i kombinasjon med den generelle stemningen i rommet, minner meg om hovedkvarteret til heksen Karaba, fra mitt første møte med «afrikansk» visuell kultur, i (den opprinnelig franskspråklige og i aller høyeste grad europeiskproduserte) tegnefilmen Kirikou og trollkvinnen (1998). Det er lenge siden jeg har sett filmen om bittelille Kirikou, som redder både landsbyen fra Karabas herjinger og Karaba fra sitt eget onde, og vet ærlig ikke hvordan den holder vann i vår mer (eller mindre?!) avkoloniserte samtid snart 30 år senere.  

Passasjene langs ytterveggene til det ovale lytterommet danner uhyggelig liminale rom. De påkaller opplevelsen og effekten av å bevege seg blant Daniel Liebeskinds klaustrofobisk-arkitektoniske holocaustminnesteder i Berlin. Og også i Bergen handler det om folkemord, overgrep og utnyttelse. I åtte veggmonterte postkort har Haloba skrevet og tegnet over silketrykkede fotografiske motiver (Uten tittel). En videoprojeksjon i en annen sal anvender et tilstøtende formspråk, hvor skiftende klipp av dansende afrikanske landsbyfolk er dobbelteksponert med et nært utsnitt av krakelert, inntørket jordoverflate (Listening Room 3, The Ground Shall Move).

Ifølge presseskrivet viser postkortmotivene områder rammet av menneskeskapte kriser rundt omkring i verden. Samlet leser de som en kontant dystopisk samtidsdiagnose. Over bilder av mennesker drevet på flukt og fugleperspektiver på sønderbombede bostedsområder og tette teltleire, er det tegnet rutenett, piggtråd, menneskefigurer og små valmueblomster. Med stikkord i margene til et vannliljemotiv konkretiseres beskyldninger om vedvarende vestlig plyndring av Afrikas mineralrikdom, nå av rovdyrkapitalister heller enn smuldrede imperier – og attpåtil i det grønne skiftets navn. 

I Listening Room 2, utstillingens visuelt mest spektakulære verk, er det gjemt høyttalere inne i stykker av drivved og uthulede horn fra bukker, kveg og bøfler, som gjennomborer tre vakkert bearbeidede svevende skiver sammensatt av trevirke fra Norge og Zambia. Fra høyttalerne spilles lyden av 14 (!) nynnede protestsanger samtidig, akkompagnert av fuglekvitter og rennende vann. Røde lydkabler strekker seg opp fra hornspissene og inn i mørket som innhyller rommet, som snorer til marionetter eller ledninger til et miksebord, styrt av usynlige hender.  

Under plattformsamtalen med Trond Lossius få dager etter åpning, ble det tydelig at Halobas nylige prosjekter innenfor eksperimentell opera fortsetter i denne utstillingen. Inntrykket som etterlates er at lydbildene er ment å være utstillingens bærende element, og at også selve utstillingsstrukturen tar utgangspunkt i afrikanske tradisjoner for folkeopera. Jeg får aldri helt grep om denne formen, må jeg innrømme. På et tidspunkt frister det å avskrive det hele som et eksperimentelt lydkunstnerderi som jeg rett og slett mangler det riktige apparatet for å metabolisere.

Det kan være kort vei fra polyfoni til kakofoni. Jeg vet ikke hvor grensene går, men noen harmoni bys vi ikke. Særlig på de mest besøkte dagene, hvor ujevne volumnivå møter rasling i ransler og allværsjakker hos ekstra mange nysgjerrige absorbenter, sliter lyden i utstillingen med å heve seg ut av kategorien støy. Innimellom klaffer overlapningene, andre ganger ikke. Det kjennes som at det kaotiske soniske landskapet som oppstår når lyden fra de ulike salene blander seg, må være tilsiktet, uansett hvor uheldig innvirkning det har på opplevelsen av de enkelte lyttestasjonene. Presentasjonsstrategien slår meg som lite innbydende. Den er likevel forunderlig fengslende på grunn av hvordan den tvinger meg til å velge mellom om å motta eller motsette meg det utilfredsstillende og ubehagelige.

Etter en tid går det opp for meg at jeg har lett forgjeves i de første salene etter et ekstrovert hovedverk eller en meningsgivende samklang. Først i utstillingens innerste, og minste sal, får jeg en pause fra det nær overveldende mørket og rekken av frustrerende løse sammenvevinger med tilbakeholdne henvisninger til tyngende alvor. I en installasjon som deler tittel med utstillingen, tonesettes belyste plantekasser med blomstrende valmuer og solsikker av sangen til et jentekor i Khan Younis sør i Gaza. Dette lytterommet forblir nesten fri for lydlekkasjer utenfra, og verket ankres endelig til en tid (nå) og et sted (ufrigjort Palestina). Det er et rom fylt av både vemod og vitalitet, som rører meg, og forsiktig løfter et oppbyggelig veksthåp. Inshallah det skal gro. 

Halobas festspillutstilling handler åpenbart, men for det meste underforstått, om akutte og viktige temaer. Nøyaktig hva det er snakk om, eller for den del hvor, når eller hvorfor, gjøres bare unntaksvis eksplisitt. Poenget med prosjektet virker ikke å være synliggjøring av det partikulære ved de ulike postkoloniale situasjonene og dekoloniale posisjonene hun trekker veksler på. I stedet er det de solidariske og poetiske potensialene som samlet oppstår fra disse, selve flerstemmigheten, Haloba vil holde frem.