Sist Sven Påhlsson var å se i Oslo var på Museet for samtidskunsts store videoutstilling Paradoks i 2013, blant annet med verket Running High – en teknisk imponerende 3D-animasjon av en mann som jogger gjennom et dystert, urbant landskap. Verket ble vist som et 360-graders, sammenhengende panorama. I Påhlssons Static Flow på Kunstnerforbundet omringes betrakteren igjen av videobildet, men samtidig går henvendelsen bokstavelig over (og under) hodet på en. Presentasjonen består av seksten flatskjermer, montert på åtte vertikale stenger, en i topp og en i bunn av hver stang. Slik oppstår et tomrom i øyehøyde som må kompenseres ved å blikke opp og ned. Det skjelmske arrangementet gjør at man får kjenne på en fysisk relasjon til skjermene.
Animasjonene i Static Flow viser væsker som blir utsatt for ulike stimuli: De helles, dryppes, piskes, røres. Bølgende oljehinner ruller sakte over skjermen som draperier. Andre væsker opptrer som slør, enslige drypp eller flater som brytes opp i symmetriske mønstre av en puls. Påhlsson konsentrerer seg om å gjengi væskens iboende fysiske egenskaper, understreket av en monoton palett. Men avsondringen av fenomenet fra et større miljø trekker også bildet i retning formal abstraksjon. Denne pendlingen mellom naturalisme og estetisme gjenfinner man i det samtidig illustrerende og atmosfæriske lydbildet: dråpen som lander med et hult smatt på den ventende vannflaten, duren fra rotormotoren som virvler opp oljebadet, osv.
Skjermene står i en ring som man sluses inn i via en åpning mellom to stativer. Stort sett er animasjonene synkronisert over samtlige skjermer, med bare umerkelige variasjoner, men i enkelte partier hopper bildet fra skjerm til skjerm eller snus lekent på hodet. Pingpongen river en løs, får en til å kikke seg rundt. Sett fra utsiden av installasjonen avtegner skjermenes lyssirkel seg som en distinkt scene i det ellers mørklagte rommet. Skjermobjektet står liksom innhyllet i en skjebnesvanger aura og venter på betrakteren, nesten som en felle. Dramatiserer Static Flow en vegring mot å forlate det fysiske rommet til fordel for det virtuelle?
Sofistikert 3D-teknologi låner seg villig som springbrett til spekulasjoner om hvilke konsekvenser vår tilslutning til digitale nettverk og et i stigende grad virtuelt miljø vil ha. I presseskrivet nevnes symptomatisk nok alt fra kvantifisering av natur til Big Data og samtidens hektiske mediekonsum, temaer som nærmest et hvert skjermbilde kan assosieres til. Men i hvilken retning går tankene mer konkret i møte med Static Flow? Tappet for farge og rammet inn av forholdsvis små monitorer, spredd i et gapende grid, kan ikke væskeanimasjonene til Påhlsson sies å stille oss overfor noen absorberende virtualitet. Installasjonen som helhet uttrykker snarere en insistering på avstand til det virtuelle, og på det fysiske rommets forrang som erfaringssted. Når 3D-teknologiens virkelighetserstattende aspirasjoner blir holdt i tømme av en slik skepsis, kan Påhlsson da sies å «utforske det virtuelle»?
Monotont og insisterende – smått
Jeg har sittet foran på Hurtigruta og sett på havet. Det er monotont. Og jeg er fasinert av at jeg blir sittende. Denne utstillingen var monoton, mn samtidig insisterende. Den ble for monoton. Så jeg snudde. Kanskje de små skjermene skulle vært større? Kanskje jeg hadde blitt sittende og se på dem i en Starbuchs kafee? Eller på hurtigruta?