Gruppeutstillingen They go round and round på 0047 er kuratert av kanadiske Carson Chan, en av direktørene for Program i Berlin. Dette er en institusjon som beveger seg i samme territorium som 0047, det vil si mellom kunst og arkitektur. De fleste kunstnerne har Chan med seg fra Berlin, enda et bevis på Berlins sentrale posisjon på den unge kunstscenen. Utstillingen er del to av et prosjekt i to deler. Den første delen, And the seasons, var en presentasjon av to arbeider av kunstnerduoen Aids-3d, som også deltar med to arbeid i denne siste delen. Mange av verkene i utstillingen kan leses politisk på en direkte måte, som for eksempel Pan-National Flag av Pia Fuchs (det tyske navnet den kanadiske kunstneren Patricia Reed har tatt) hvor flagg fra alle anerkjente nasjonstater har blitt transponert på toppen av hverandre, dog uten fargene. De svarte linjene danner et grafisk mareritt, hvor linjene ytterst i arbeidet kan dechiffreres og spores til et spesifikt flagg og et spesifikt land, mens det danner seg et sort hull mot midten av flagget hvor linjene forsvinner i et sammensurium.
Et arbeid som tar mye oppmerksomhet og som setter spor er Valérie Kolakis’ The Fame Monster, en samling med kamerablitser som går av når man kommer inn i utstillingen. Blitsregnet gjør en pinlig var over sin egen tilstedeværelse i rommet, og setter en støkk i kroppen. Et annet verk som imponerer er Elin Hansdottirs Peripheral, et verk som også består av lys. Her belyser røde, grønne og blå spotter i taket sentrale deler av utstillingen. De tre fargene danner samlet et hvitt lys og det er kun i skygger og ujevnheter at fargene trer fram. Skyggene til Aids-3d sin skulptur Berserker blir til en technicolordrøm og forsterker det psykedeliske uttrykket i den klassiske skulpturen med hodet til et romvesen som gjør fredstegn. Rødt, grønt og blått lys (RGB) danner som kjent basis for hvordan farger fungerer i dataskjermer og tv-er, i motsetning til cyan, magenta, gult og sort (CMYK), som brukes i trykk. I Hansdottirs verk blir lyset tatt i bruk som utstillingsarkitektur. Det rammer inn andres verk og er selv avhengig av disse verkene for å bli sett.
Et annet verk som også påvirker tolkningen av de andre arbeidene i rommet er Caitlin Berrigans Casualties. En kvinnestemme teller og teller. De stigende tallene representerer sivile som er drept i Irak-krigen. Stemmen blir et efemerisk nærvær, på lik linje med lysene, men allikevel tilstede gjennom hele utstillingen.
En del av arbeidene har et mindre iøyenfallende preg. Sabina Grassos arbeid er kun representert i verkslisten. Hun har leid inn to skuespillere til å gjenfortelle deler av handlingen fra filmen Hawaii, Oslo i Oslo. Susanne Gerber har bedt 0047 om å bruke genomsekvensen til e-coli, som hun hacket fra universitetet i Wisconsin, på all deres papirkorrespondanse. Serien, som er basert på forkortelsen av fire nukleobaser, preger til sammen 806 A4 sider som 0047 bruker til pressemeldinger, verkslister osv. Arbeidet blir tamt, sett i betraktning hvordan e-coli spres og Gerbers egen virksomhet som hacker. Å føre koden tilbake igjen på papir blir bakvendt, spesielt i en utstilling hvor mange av verkene klarer å balansere en immateriell idé og et fysisk nærvær i gallerirommet.
Noen av arbeidene peker ikke noensteds og forblir mysterier i forhold til både gallerirommet og i tematikken utstillingen byr på. Thomas Ellers fotoskulptur virker unødvendig og hadde kanskje passet inn i utstillingen dersom Hansdottirs lys hadde tvunget arbeidet inn i utstillingens kontekst. Sascha Pohflepp og Daisy Ginsbergs akvareller blir malplasserte der de befinner seg i 0047 sin entré. De biologiske studiene viser mulige og umulige framtidige biologiske eksperiment, hvor ulike planter produserer genmodifiserte frø og kapsler som kan brukes som teknologiske komponenter. Grunntanken i dette verket, om modifisering av biologisk informasjon i en tenkt framtid, presentert på en informativ måte, blir bedre formidlet i Aids-3ds Berserker, hvor skulpturen holder en liten minnepinne som inneholder en tredimensjonal fil av seg selv, eller Markus Miessen og Ralph Pflugelders Kunsthalle Dubai Düsseldorf som presenterer en fiktiv fremtid hvor lokalpolitikerne i Dubai og Düsseldorf slår seg sammen for å overleve finanskriser og andre utfordringer. Her blir globalisering, arkitektur og framtidsvisjoner slått sammen i en arkitekturmodell som også inngår i et produktivt samspill med Hansdottirs belysning.
Utstillingen har en fengende ramme, med arbeid som beveger seg i et immaterielt felt, men som likevel aktualiserer et fysisk nærvær. En del arbeider blir likevel for trivielle, og klarer ikke denne oppgaven. Her kunne kuratoren spisset sine ideer ved å redusere utvalget av verk og kunstnere og dratt erfaring fra den mer sparsommelige presentasjonen av Aids-3d.
