– Egentlig skal den være enda varmere, sier Apichaya Wanthiang om den store leirklumpen vi sitter på, som liksom velter ut av veggen og minner om en diger trestamme. Illusjonen forsterkes av den ru overflaten. – Den bruker tid på å varme seg opp fordi leirlaget ennå ikke har tørket ordentlig, fortsetter hun. Etter å ha sittet der i et kvarter, føler jeg allerede en sterk trang til å reise meg for å kjøle ned baken.
Wanthiangs Evil Spirits Always Travel in Straight Lines er nummer ni i den (så langt) påfallende segmentspesifikke utstillingsrekken kuratert av daglig leder på UKS, Rhea Dall, som ble sparket i gang med Eirik Sæther i mai i fjor, men som deretter utelukkende har vært viet kvinnelige kunstnere, alle født på åtti- og nittitallet. Wanthiang er opprinnelig fra Thailand, men familien flyttet til Belgia da hun var ni. Hun gikk ut fra Kunstakademiet i Bergen i 2012 og har de siste tre årene hatt tilhold i Oslo.
Når jeg besøker utstillingen to dager før åpning, er den tilnærmet ferdig. På oppfordring henger jeg av meg yttertøyet og tar av skoa, før jeg entrer en trang passasje kledd i grønn netting som minner om en gruvegang opplyst av nakne lyspærer. Den leder fra inngangsdøren og inn en nattlig scenografi av provisoriske stolpekonstruksjoner, mer grønn netting, videoer av svirrende fluer og buddhistiske dødsritualer. Og amorfe leirsofaer såklart, eller «landskapskropper», som Wanthiang kaller dem.
Wanthiang har aktive dager. Senere i november deltar hun på Norsk kulturråds årskonferanse, som handler om kunst, kultur og klima, og Evil Spirits er den tredje separatutstillingen hennes i år. Den følger tett på Drivved og spøkelsesjegere på Landsforeningen Norske Malere, også i Oslo, som stengte i september. Her viste hun malerier basert på fotografier fra flomrammede områder. Utstillingen hennes på UKS kan man kanskje beskrive som en atmosfærisk totalinstallasjon.
Ser du noen kontinuitet mellom maleriet og den mer immersive strategien du anvender i utstillingen på UKS?
– Jeg tenker ikke på maleriet som mindre og installasjonen som mer immersiv. De har ulike immersive egenskaper. Om man forenkler veldig kan man si at installasjonen insisterer på kroppen, mens dette ikke behøver å være tilfellet med maleriet.
Wanthiang bruker begrepet «tvetydig design» for å forklare tanken bak utformingen av interiøret. Objektene har en vag funksjonell aura (de er laget i samarbeid med arkitekten Cristian Stefanescu), men gir ikke tydelige instrukser om hvordan man skal samhandle med dem.
– Objektene vi omgås i hverdagen har egenskaper som forteller oss hvordan de skal brukes. Vi vet hvordan vi skal åpne en dør fordi den har et håndtak. Vi vet hvor og når vi skal krysse gaten fordi det finnes gangfelt og gatelys. Vi føler oss skjermet i små rom med ryggen mot veggen. I store majestetiske bygg kjenner vi ærbødighet. Omgivelsene våre er ganske instruerende og regulerte. Jeg er interessert i rom som er mer tvetydige, som inviterer deg til å tenke relasjonen din til et gitt materiale eller objekt på nytt.
– Jeg tror det er viktig å prøve å forestille seg hva det betyr å forholde seg til ting som ikke er en naturlig del av din identitet, å identifisere seg med dem midlertidig, siden det å erkjenne disse forskjellene er det første skrittet i retning av en eller annen form for nærhet. Min måte å utforske dette på innebærer naturlig nok å ta i bruk noen av mine egne identitetsmarkører, fordi det er de jeg kjenner best, eller har lettest tilgjengelig.
Utstillingstittelen refererer til en forestilling innen buddhismen om at onde ånder kun beveger seg i rette linjer. – Enkelte templer har derfor ganger som går i sikksakk, forteller Wanthiang. – Utformingen av omgivelsene våre påvirkes av hva vi tror.
Buddhistisk rituale
I en lydløs video i utstillingen følger vi Wanthiang og tanten hennes mens de utfører et buddhistisk rituale som går ut på å gi mat til døde. Som barn ble hun innbilt at avdøde familiemedlemmer stadig var blant dem. Fremdeles kan hun noen ganger kjenne på dette nærværet, selv om hun ikke lenger er troende buddhist.
– Inntrykket mitt er at økonomiske endringer og flytting inn til byene har gjort at store deler av den yngre generasjonen i Thailand ikke lenger er så religiøse. Hva får vi ut av å utføre og delta i tradisjonelle ritualer når vi ikke tror versus når vi tror? Jeg føler meg ofte fremmedgjort når jeg deltar i disse ritualene, fordi familien insisterer på at det er en del av min identitet. Men deltakelsen skaper også samhørighet. Jeg lurer på hvor mye av dette jeg kan mane frem i utstillingsrommet på UKS.
Er de selvbiografiske referansene i arbeidene dine relevante for forståelsen av dem?
– Erfaringene mine er viktige for meg fordi de er utgangspunktet for det jeg skaper. Jeg tror ikke publikum trenger å ha kjennskap til min bakgrunn for å ha utbytte av arbeidene, selv om denne kunnskapen kan legge til lag. Jeg forsøker å være generøs, og dele noe av grunnen til at jeg gjøre noe. Betrakteren kan bruke den informasjonen som de vil.
I 2013 hadde Wanthiang en utstilling på Visningsrommet USF i Bergen som var åpen mellom elleve på kvelden og tre på natten, slik at publikum kunne se solen stå opp i Thailand i sanntid. Åpningstidene til UKS vil i utstillingsperioden være tilpasset skumringstiden, og altså ikke åpne før rundt fem på ettermiddagen.
– Jeg satt selv vakt på USF nesten hver natt. Når folk tar turen ut på et tidspunkt på dagen da de er ferdig på jobb og har gjort unna dagens gjøremål, blir de automatisk mer oppmerksomme. Jeg lærte noe i den prosessen. Vi er ikke alltid tilgjengelige for informasjon; det er viktig å sikre optimale forhold når du vil at noe skal oppleves. Å være litt trøtt gjør det lettere å dvele, assosiere og å sanse omgivelsene.
