I 1995 åpnet filosofen Peter Osborne boken The Politics of Time med å slå fast at innen vi har rukket å lese alle bøkene som annonserer postmoderniteten, vil den antagelig allerede være over. I dag åpner det seg et mer langsomt og skremmende scenario: Innen vi har rukket å lese alle bøkene som annonserer at vi har entret antropocen (en geologisk æra der jordas økosystemer på avgjørende vis forandres av menneskelig aktivitet), vil menneskeheten sannsynligvis være et avsluttet kapittel. Det vil ikke finnes flere lesere, men sporene våre vil være overalt.
Et par år etter å ha foreslått for Kunstkritikks redaktør å levere en bokspalte, sitter jeg med en voksende stabel av bøker på kontoret mitt og tenker på avskoging, tidspolitikk, papirsøppel, deadline. Her er alt fra trebinds kompendier om antropocen, så ambisiøse at utgiveren, Haus der Kulturen der Welt, fant det rimelig å utstyre verket med en bruksanvisning, via teoretiske utvekslinger i PDF-format (Mathias Danbolts stimulerende samtaler med blant andre Judith Butler og Douglas Crimp, publisert online av FRANK), perfeksjonerte papirbøker som innbyr til gjentatt berøring mens de vrir på etablerte boksjangre som fotoalbumet og floraen (Torbjørn Rødlands Sasquatch Century og B. A. Husebys Weeds and Aliens) og tradisjonell novellekunst loopet som utradisjonell kunstnovelle (Stian Gabrielsens Passasjerene), til publikasjoner som vanskelig kan beskrives som annet enn pressemeldinger i coffee table-format, vanity publishing og andre former for tvangshandlinger (ofte hørt på vernissasje: «hva skal vi gjøre med publikasjon?»).
Foruten en eller annen tilknytning til kunstverden, er det eneste disse utgivelsene synes å ha til felles at de kun unntaksvis blir gjenstand for kritisk oppmerksomhet. Det er et påfallende misforhold mellom ressursene som investeres i produksjonen av kunstbøker, og den oppmerksomheten de blir gjenstand for i offentligheten. I mange tilfeller er det helt ok, men det betyr også at publikum går glipp av uttrykk, innspill og perspektiver som burde ha bred interesse.
For eksempel: Hva skjer når kunstneren opptrer som fildeler, bokbinder, redaktør, bibliotekar, mediearkeolog, bokhandler og forlegger? Det er ikke lenger åpenbart at tekst og litteratur primært hører hjemme i bokform. Likevel har vi det siste tiåret, parallelt med utviklingen av allslags nettkulturer, vært vitne til en boom av kunstnerinitierte publiserings- og distribusjonspraksiser med en forkjærlighet for papirbaserte formater. Officin, Antipyrine, Torpedo og OEI er noen av de mest etablerte skandinaviske aktørene. Fenomenet trenger ikke å avfeies som et utslag av retromani, en papirfetisjistisk reaksjon på digital «dematerialisering». De alternative publiseringspraksisene bør heller ses som laboratorier for «post-digital trykkekultur», for å låne en formulering fra Alessandro Ludovicos 2012-utgivelse Post-Digital Print: The Mutation of Publishing since 1894.
I likhet med Lori Emersons svært anbefalelsesverdige Reading Writing Interfaces fra 2014, med den talende undertittelen From the Digital to the Bookbound, presenterer Ludovico historiske perspektiver som kompliserer både festtalene og forfallshistoriene vi til stadighet får høre om konsekvensene av digitalisering. Mens kulturjournalistikken gjerne reduserer spørsmålet om bokkulturens fremtid til en analyse av forlagenes kvartalsrapporter og deres mer eller mindre sofistikerte forsøk på å utvikle nye forretningsmodeller, eller kulturpolitiske neologismer som «plattformnøytralitet», åpner Ludovicos og Emersons engasjerte historier om alternative publiseringspraksiser og grensesnitt, hybride strategier og nettverksformer (som oftest med minst én fot i kunstverdenen), for en langt bredere tilnærming. I samme ånd er de fem nedslagene som følger (alle utgitt det siste året) ment å sprenge den norske bokhøstens koordinater.
Bokens fiender
Det er vanskelig å tenke seg en mer presis inkarnasjon av den post-digitale bokkulturens materielle kompleksitet – from the digital to the bookbound – enn den svenske kunstneren og bokbinderen Olle Essviks Death of dr Sarolea / Enemies of Books. Ved hjelp av et nettverk av antikvariater, en desktopprinter, databaser, Google Books, postvesenet, elektroniske betalingssystemer og en 3D-printer lykkes det ham å gjenskape en papirbok fra 1881, supplert med en nedlastbar verktøykasse som inviterer leseren til å gjøre det samme:
Det första som möter mig är en sökruta. Det som jag skriver in processas genom miljontals skrivna böcker. Äldre böcker som har digitaliseras. Böcker som skannats in och placerats i en databas för sökning. […] Enemies of Books, skriven av William Blades, utgiven 1881. En bok om böckernas förfall. […] Jag hittar originalet på internet. Ett antikvariat i London har ett exemplar. […] Boken är dyr, men i ovanligt bra skick. Några veckor senare kommer ett paket som doftar papper och rökelse. Jag återskapar boken. Jag låter en 3d-skrivare skriva ut en bokpress. […] Jag skriver ut och binder in boken 200 gånger. Jag laddar upp filerna på internet.
Det forblir et åpent spørsmål om Essviks gest er vennlig eller fiendtlig vis-a-vis den utrydningstruede boken (de kobberstukne illustrasjonene kommer i alle fall ikke så heldig ut, og «bokbinderen» figurerer faktisk på Blades’ fiendeliste). Blades’ malende portretter av bokens fiender – inkludert ild, vann, gass, støv, bokormer og andre skadedyr – er dessuten mye mer fascinerende enn beskrivelsen av bøkene han elsker. Via de detaljerte studiene av bokens fiender og deres kolossale krefter gir likevel Blades meg den beste innføringen jeg noensinne har fått i papirbokens skjøre og gjenstridige materialitet, nå altså subtilt oppdatert for vår tid av Essvik.
Teoritung
Den konseptuelle poeten Kenneth Goldsmiths Theory er en litterær praksis for de digitale nettverkenes tidsalder og et håndfast uttrykk for at utbredelsen av digitale medier ikke har ført til noen reduksjon i verdens papirforbruk. Det dreier seg om en artist’s book i form av en utskrift, identisk i form og omfang med en pakke standard kontorpapir.
Etter åpning og lesning blir pakken til en uregjerlig stabel av 500 lett bulkede ark. Om du vil ha boken bundet inn, må du gjøre det selv (f.eks. med Essviks nedlastbare bokbinderi). Goldsmiths strategier spenner over den post-digitale trykkekulturens ytterpunkter, fra det begrensete opplaget til digital overflod: Du kan bestille et nummerert eksemplar eller laste ned en pfd-fil og skrive den ut selv. Et sted midt imellom finner du standardutgaven til 30 dollar, pluss porto. Til å være presumptivt idébasert kunst, er det grunn til å advare om at Theory er tung. Det tar likevel bare en liten time å prosessere papirbunken, om du ikke velger å ta Goldsmith på ordet når han insisterer på at tekstene hans ikke er skrevet for å bli lest:
The future of reading is not reading.
If you printed the Internet, reading it would take 57,000 years, 24 hours a day, 7 days a week non-stop and if you read it for 10 minutes a night before bed, it would take 8,219,088 years.
If you printed the Internet, it would be a book weighing 1.2 billion pounds, 10,000 feet tall.
If you printed the Internet, it would require 45 million ink cartridges and a half a million liters of ink. If those liters were fuel, it would power a 747 for 18,000 miles — a flight from New York to Tokyo, the long way around the globe.
If you printed the Internet from a single ink jet printer, it would take 3,805 years.
If everyone in the U.S. printed out a portion of the Internet, it would take 6 minutes and 36 seconds.
If the ancient Babylonians started printing the Internet in 1800 BCE, they would be done right about now.
Tekstens bakside
Kort sagt: Den post-digitale trykkekulturen er full av ironier, komplekse materialiteter og kolliderende temporaliteter. Ta e-boken The Anthrobscene, lansert av University of Minnesota Press som en slags teaser til medieforskeren Jussi Parikkas siste bok. Under headingen «Forerunners: Ideas First» selger forlaget smakebiter fra kommende bokutgivelser: «Forerunners is a thought-in-process series of breakthrough digital works. Written between fresh ideas and finished books, Forerunners draws on scholarly work initiated in notable blogs, social media, conference plenaries, journal articles, and the synergy of academic exchange. This is gray literature publishing: where intense thinking, change, and speculation take place in scholarship.» Ironien i denne baksideteksten (om dette ordet fortsatt gir mening når vi snakker om digitale filer) ligger ikke i at det som høres ut som en heseblesende sosial begivenhet ganske enkelt er et utdrag fra Parikkas svært leseverdige, men også i bunn og grunn tradisjonelle bok A Geolology of Media, men at Parikka nettopp ikke setter ideer først. I stedet insisterer han på de høyst materielle forutsetningene for og konsekvensene av vår digitale samtidskultur. Med A Geolology of Media leverer Parikka en stimulerende kritikk av alle de misvisende truismene om denne kulturen som forlaget spiller på for å selge inn sin nyskapning: immateriell ideutveksling, innovasjon, flyktighet, sanntid og samtidighet. Han tar for seg en rekke kunstprosjekter (YoHa, The Otolith Group, Trevor Paglen, Critical Infrastructure m.fl.), ikke for å skrive kunsthistorie, men for å utvikle en tilnærming til vår mediekultur med et tidsperspektiv som strekker seg billioner av år tilbake i geologisk tid og langt inn i fremtiden, til levningene vi etterlater oss, nede i jorda (et av kapitlene handler om mediefossiler), i lungene til arbeidere på elektronikkfabrikker i utviklingsland (det beste kapittelet tar for seg støv) og ute i rommet (døde satellitter, romsøppel). Det handler om den fossile energien som dataskyene ikke klarer seg uten, de sjeldne metallene som er forutsetningen for allslags tablets, ressursknapphet, utarming, arbeid. Smarttelefonen din blir ikke helt den samme etter at du har fått den presentert i Parikkas mediegeologiske optikk. Kjøp boken, og la forlaget famle videre i bestrebelsen på å utvikle forretningsmodeller for post-digital publisering.
Fremtidens bibliotek
I etterkant av utstillingsprosjektet Anthropocene ved Haus der Kulturen der Welt i 2014 lanserte K. Verlag i vinter en bokserie med tittelen intercalations, en geologisk term som betegner et innskutt sjikt eller et mellomliggende lag. Bøkene publiseres både i pocketbokformat og som gratis nedlastbare pdf-er. De beskrives som «paginerte utstillinger» og er designet med en sjikt-struktur der kapitlene løper som parallelle sekvenser på oppslagenes venstre og høyre sider, før leseren plutselig støter mot en bolk som utfolder seg over hele oppslag. Layouten tvinger frem irregulære lesemønstre og er like forvirrende i bokform som på skjerm. Første bok, Fantasies of the Library, gir en innbydende besiktigelse og demonstrasjon av boken og bibliotekets muligheter i dag. Redaktør og forlegger Anna-Sophie Springers essay om bøker og biblioteker som kuratoriske rom, et slags programskrift for hele serien, suppleres blant annet av intervjuer med bibliotekarer og boksprintere (sic). Flere av prosjektene tangerer Parikkas materialistiske orientering: Mens Andrew Norman Wilsons Scan-Ops bærer vitne om de fysiske og materielle prosessene som ligger til grunn for Google Books (hånden som ved en glipp blir scannet sammen med boksiden, er et spor av det repetitive og lavtlønnede arbeidet som må utføres av mennesker for at automatisert data mining skal finne sted), strekker Katie Patersons norske prosjekt Future Library (2014-2114) bokens tidshorisont langt utover lesestunden. For å lage fremtidens bibliotek, må man ikke bare få skrevet nye tekster, det må også plantes skog. Når bøkene foreligger om hundre år, vil både kunstneren og de som bestilte prosjektet på vegne av Bjørvika utvikling for lengst være døde.
Books «hacked»
En mer presserende, aktivistisk og politisert visjon for fremtidens biblioteker formuleres av kunstneren og akademikeren Henry Warwick i pamfletten Radical Tactics of the Offline Library. I dag, hevder Warwick, bør biblioteker bli kopisentre, akkurat som de var forut for trykkekunstens oppfinnelse. Den gang ble tekstene kopiert for hånd; digitale tekster er allerede i sitt vesen kopier som det ifølge Warwick er et moralsk imperativ å gjøre delbare.
De 35 millioner bøkene i verdens største bibliotek (Library of Congress) ville ifølge Warwicks beregninger kunne få plass på en harddisk til en drøy tusenlapp. Kombinert med det enorme tilfanget av digitale bøker på nettet, reder dette grunnen for «the Personal Portable Library», ifølge Warwick en taktisk nødvendighet i en tid da det (post- Snowden) ikke finnes noe slik som privat deling eller utveksling av informasjon på nettet, vi lagrer stadig mer i dataskyer som er teknisk sårbare og der leverandørene når som helst kan gå konkurs, mens grådige selskaper utvikler stadig nye metoder for å kapitalisere på det som burde være felleseie. Som det heter i Theory: «by the time you read this, UbuWeb may be gone.» Radical Tactics of the Offline Library er et manifest for deling av biblioteker, noe som ifølge forfatteren kan forandre verden, ikke minst på steder der et tradisjonelt, kostbart bibliotekvesen er en fjern drøm. Warwick gir deg hands-on råd om hvordan du best pleier ditt bærbare bibliotek, hvilken software som er best for å håndtere metadata og hvordan du indekserer samlingen, hvilke nettressurser du kan høste bøker fra, og han lar seg – ikke overraskende – inspirere av en rekke kunstprosjekter med oppfinnsomme tilnærminger til fildeling.
«Books ‘hacked’» – ved en fantastisk tilfeldighet dukker stikkordet opp i William Blades gjennomgang fra 1881 (sjekk selv, side ix!). Mange forleggere og rettighetshavere vil utvilsomst utrope delingsideologen Warwick til en fiende av bokkulturen. Men argumentasjonen hans er overbevisende, mulighetene han peker på oppløftende. I en tid der boken forvirrende nok er «crucial but unimportant» (Goldsmith), er det på høy tid å revurdere alliansene. Trenger egentlig boken venner når den har fiender som dette?
