Denne uken har Kunstkritikk stilt de ni største politiske partiene til veggs i åtte viktige kunstpolitiske spørsmål. Vi har vært særlig opptatt av tre områder som vi mener har betydning for kunstfeltet: Balansen mellom et folkelig og et profesjonelt kunstbegrep, ulike finansieringsmodeller og, ikke minst, verdispørsmål knyttet til det offentlige rom.
Folkelig eller profesjonell?
Da Enger-utvalget leverte sin kulturutredning i mars var én av hovedkonklusjonene at den offentlig støttede kunsten ikke når ut til mange nok. Dette standpunktet får i vår undersøkelse støtte fra alle de politiske partiene. De ønsker å støtte «et levende kulturliv spredt over hele landet» (SV), «inkludering gjennom samarbeid og deltakelse« (Ap), «lokale kulturaktiviteter» (SP), «styrkede lokale arenaer» (V), «brede arenaer» (KrF), «folkebibliotekene» (MDG) og «kulturlivet i regionene» (H).
Dette er mer enn tomme fraser. Holdningen synes å være at det profesjonelle kunstlivet og de store institusjonene, særlig i Oslo, nå har fått sitt og at det er på tide å prioritere det folkelige og lokale kunstlivet. Selv Fremskrittspartiet, som ellers ikke har en sterk distrikspolitisk profil, tar nå denne retorikken i bruk for å nærme seg kulturpolitikkens sentrum, og snakker om å desentralisere kunstmidlene. Dette er imidlertid ikke noen garanti for at FrP ikke også går inn for å kutte i kulturbudsjettene, slik de har foreslått blant annet i sitt alternative statsbudsjett for 2013. Her er FrP uansett i ferd med å innta et standpunkt som ikke minst Venstre og KrF kan bifalle, og som dermed raskt kan bli et viktig spor for en borgerlig samlingsregjering.
Som et supplement til dette «lokale», «brede» og «desentraliserte» kulturbegrepet betoner de borgerlige partiene også muséenes rolle. Igjen er dette i tråd med FrPs vektlegging av kulturarven. Også museene vil dermed bli en del av en borgerlig kulturpolitisk plattform.
Hvor etterlater dette oss som er opptatt av nyskaping og kunst som kritisk praksis, det som i kulturpolitikken ofte omtales som den «profesjonelle» kunsten? Denne delen av kunstpolitikken omfatter blant annet støtte til kunstnerne, kritikerne, institusjonene og Norsk kulturfond, kort sagt alle de som arbeider med kunst ut fra et kvalitetsbegrep.
Svaret på dette ligger, overraskende nok, i stortingsmeldingen om det visuelle kunstfeltet som ble presentert i juni 2012. Da meldingen kom ble den beskyldt for å være konsensusorientert og konfliktsky. Men i lys av Enger-utvalgets utredning, publisert ni måneder senere, kan man nå tydelig se at stortingsmeldingen utgjør en plattform for en satsning på det profesjonelle kunstfeltet. Det er derfor betydningsfullt at kulturminister Hadia Tajik i sitt svar lover å følge opp stortingsmeldingen. I tillegg diskuterer Tajik også formidlingsarbeidet i de store institusjonene, som er viktig for det profesjonelle kunstfeltet og som ikke kommer fram om man utelukkende diskuterer det lokale kulturlivet.
Privat eller offentlig?
I vår rundspørring synes de tradisjonelle skillelinjene i den økonomiske politikken å være videreført i kunstpolitikken. Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti er mest opptatt offentlig støtte til kunstlivet. Høyre, KrF og FrP er mest opptatt av privat finansiering og private gallerier.
På tross av dette er det bred enighet – fra SV til Høyre – om at blandingsøkonomien er bra for kunstfeltet. Igjen forsøker FrPs kulturpolitiske talsmann Ib Thomsen å nærme seg sentrum ved å snakke om en «kombinasjon» av offentlige og private midler. Dette står imidlertid i direkte kontrast til FrPs alternative statsbudsjett for 2013, der det heter at «profesjonelle kulturaktører skal drive sine aktiviteter uten offentlig støtte».
Den kulturpolitiske tendensen går uansett i retning av å se kunstnerne som næringsdrivere og å forsøke å finne alternativer til det stipendregimet som har rådet i norsk kunstpolitikk siden 1970-tallet. Dette synet har bred tilslutning blant annet i Arbeiderpartiet, der kulturministeren vektlegger «mentortjenester, kompetansebygging og nettverk for kunst- og kulturgründere». Dette kan være positive ordninger, men det er likevel mer produktivt å bygge videre på prinsippet om at kunstnere skal få betalt for det arbeidet de faktisk utfører. Dette gjelder ikke minst arbeid med utstillinger for offentlige institusjoner, der kunstnere ofte nedlegger både ett og to årsverk uten å få honorar. Både Høyre og SV vektlegger honorarer og vederlagsordninger, og dette bør billedkunstnerne bygge videre på i sin kamp for bedre levekår. Også økte innkjøpsmidler til museene gir økt støtte til kunstnerne.
Riving eller bevaring?
Spørsmål om økonomi dominerer ofte den kunstpolitiske debatten, men i år har også vesentlige verdispørsmål knyttet til offentlige rom stått på den politiske dagsorden. I juni ble Nasjonalmuseet på Vestbanen vedtatt av Stortinget og samme måned mottok fornyingsminister Rigmor Aasrud utredningen om regjeringskvartalets fremtid. I august vant Kristian Blystad konkurransen om utforming av et monument over Christian Frederik, Norges første konge etter frigjøringen fra Danmark i 1814.
Disse tre sakene viser hvordan kunstfaglige perspektiver blir tilsidesatt når viktige beslutninger om arkitektur og det offentlige rom skal fattes.
Da Nasjonalmuseet ble vedtatt bygget i juni, foreslo Venstre å la Nasjonalgalleriet inngå i museets fremtidige bygningsportefølje. Dette stemte blant andre Høyre imot, og i vår undersøkelse får vi begrunnelsen fra Olemic Thommessen: Det blir for dyrt å gjøre begge deler. Thommessen slår fast at «tiden har løpt fra Venstres forslag». Dette betyr i klartekst at det ikke blir noen avklaring rundt Nasjonalgalleriet selv om det blir et regjeringsskifte.
Utredningen om regjeringskvartalet konkluderte med riving av den symboltunge Høyblokka, men også her er regjeringens taktikk å vente med avgjørelsen. Denne uthalingen kan nok synes både rasjonell og strategisk fra innsiden av regjeringskontorene, men fra et kunstfaglig ståsted ville en prinsipiell, etisk og estetisk avgjørelse i begge disse spørsmålene være å foretrekke.
I vår rundspørring er det hovedsaklig småpartiene (SV, Venstre og Miljøpartiet De Grønne) som inntar slike prinsipielle standpunkter. De kulturpolitiske tungvekterne i Arbeiderpartiet og Høyre sitter på gjerdet, og frykten sprer seg blant fagfolk som ikke kommer til orde i disse sakene, fordi man ikke er på plass når avgjørelsen blir fattet. Dette kan synes urettferdig, men det er nok også et tegn på at kunstfeltet mangler tunge politiske aktører på innsiden av de viktigste prosessene.
Spørsmålet om Christian Frederik-monumentet utgjør et eget kapittel. Oppdraget er nå plassert, men bak denne saken åpner det seg en avgrunn av etiske problemer. I vår rundspørring er de fleste politikerne opptatt av at Stortingets styring av de kunstneriske spørsmålene knyttet til dette monumentet var et unntak. Alternativt understreker poltiikerne at «det er naturlig at oppdragsgiver legger rammene for en bestilling» (H).
Problemet oppstår når dette prinsippet skal gjøres gjeldende også for andre offentlige oppdragsgivere. Hva med det nye regjeringsbygget, der KORO i vinter presenterte kunst av Do Ho Suh, Kajsa Dahlberg og Vanessa Baird? Ville disse kunstnerne ha fått oppdraget om departementene selv hadde fått «legge rammene»? Og hva med Oslo Fengsel, Norges Handelshøyskole og Haukeland Universitetssjukehus, bør oppdragsgiver legge rammene også her, inkludert estetiske føringer som betoner hvilken type kunstnerisk uttrykk som ønskes?
Det beste vi kan håpe på i denne saken, er at politikerne mener det når de sier at «offentlig utsmykking skal være kunstfaglig og kunstnerisk fundert, og ikke politisk styrt» (V). Dersom dette er holdningen vil Christian Frederik-saken bli et engangstifelle. I motsatt fall risikerer vi en betenkelig utvikling, der kunst i offentlige rom blir uttrykk for maktens syn på seg selv, ikke kunstnernes visjoner for vårt samfunn. Det ville vært høyst problematisk dersom Norge var et diktatur, men det er prinsippielt like tvilsomt i et demokrati.
Godt valg!
