Hvem har makt i kunstlivet?

I en artikkel i Morgenbladet den 11. mars uttalte billedkunstner Vilde von Krogh at kunstarbeidere og kuratorer er i ferd med å overta menings- og ytringsfeltet i billedkunsten.

I en artikkel i Morgenbladet den 11. mars uttalte billedkunstner Vilde von Krogh at kunstarbeidere og kuratorer er i ferd med å overta menings- og ytringsfeltet i billedkunsten.

Von Krogh frykter at den lille håndfullen kuratorer som samarbeider om å bygge opp de samme navnene, fører til en ensretting av norsk kunstliv. I artikkelen trekker hun fram Office for Contemporary Art Norway (OCA) som eksempel på problemet. I sitt svar i Morgenbladet den 1. april svarer informasjonssjef ved OCA, Ole Slyngstadli på kritikken.


Artiklene er lagt ut med tillatelse fra Morgenbladet

KURATORERMYE MAKT
Kunstner Vilde von Krogh går sterkt imot maktkonsentrasjonen i kunst-Norge. – Kunstnerne må finne seg i å bli satt inn i en større sammenheng, svarer direktør ved Preus museum Jonas Ekeberg.[/b]

– Det er merkelig at så få ser hvor kneblende og kannibalistisk det norske kunstfeltet fungerer. Kunstneren er blitt en fargeklatt på kunstarbeidernes og kuratorenes palett, og fortolkerne og akademikerne har overtatt menings- og ytringsfeltet. Det er skummelt for kunsten selv.

Det sier Vilde von Krogh – selv kunstner og ansvarlig for et visningsrom for samtidskunst med navnet “No. 9”. Og hun fortsetter:
– Jeg er på ingen måte noen motstander av kunstteori – tvert imot underviser jeg i emnet selv. Likevel opplever jeg forskyvningen i kunstfeltet som problematisk. Tidligere var det kunstnerne selv som stilte spørsmål og la premissene for kunstdebatten. Men nå er kuratorene og kunstarbeiderne i ferd med å overta definisjonsmakten, og det gjør kunstdiskusjonen lukket og utilgjengelig.

Illustratører
Von Kroghs uttalelser kan muligens trenge en forklaring: De siste ukene har det gått en aldri så liten kunstdebatt i Morgenbladet, i kjølvannet av den danske forfatteren Solvej Balles bok Det umuliges kunst. Én av dem som har ytret seg i diskusjonen er den svenske kritikeren Dan Jönsson, som hevdet at dagens kunstinstitusjoner fungerer konservativt og fastlåsende. «Det har skjedd en omfordeling av symbolsk kapital innenfor kunstfeltet, fra kunstnere til fortolkerne og kuratorene. Det gjør at kunstnerne føler seg maktesløse», sa Jönsson. Og får altså full støtte fra Vilde von Krogh.

– Før det moderne gjennombruddet fungerte kunstnerne gjerne som religiøse illustratører. Nå er de frigjort fra denne rollen, men opererer i stedet som teoretiske illustratører, spissformulerer hun.

Selv arbeider von Krogh innenfor flere kunstneriske sjangere, fra videokunst via tegninger til installasjoner. Hun understreker at kritikken hennes ikke dreier seg om noen motstand mot konseptkunsten eller et ønske om å få «kunsten inn i gullrammer igjen». I stedet, sier hun, handler det om at et lite antall mennesker styrer det norske kunstfeltet ut fra smale kunstneriske preferanser. Selv trekker hun frem Office for Contemporary Art Norway (OCA) – organisasjonen som har ansvaret for promoteringen av norsk kunst i utlandet – som et eksempel på problemet.

Mye makt, få hender
– Jeg sier ikke at kunstnerne som er tatt opp i OCAs stall er dårlige. Men de er valgt ut fra et begrenset felt, og ut fra en veldig smal oppfatning om hva som er interessant kunst, sier von Krogh.

– Ledelsen i OCA har selv uttalt at det ikke finnes mer enn hundre kunstnere i Norge som er internasjonalt interessante. Men da tar de igjen utgangspunkt i sin egen, svært begrensede oppfatning av den internasjonale kunstdiskursen. Dermed usynliggjør de også den mangfoldige underskogen i norsk kunstverden. For eksempel er nesten alle kunstnerne OCA har valgt ut, fra Oslo. Da kan man begynne å lure på om kuratorene i organisasjonen har gjort jobben sin.

Bortsett fra OCA: Hvem er det egentlig du kritiserer?
– For å si det sånn: Det er fryktelig få kuratorer her i landet. Dermed blir mye makt samlet på få hender. I tillegg blir det gjerne slik at kuratorene samarbeider: De utveksler kunstnere seg imellom og hjelper hverandre med å bygge opp de samme navnene. For en kurator er det jo viktig at kunstnerne han selv har valgt ut, lykkes. Ja, på mange måter avhenger jo hans egen karriere av det.
– Problemet er at det blir farlig for kunstnerne selv å ta ordet og si fra. Kritiserer du kuratorenes avgjørelser eller posisjon, kan det bli vanskelig å få stipend eller utstillingsstøtte i neste omgang.

Hva mener du vi går glipp av? Hva er det de norske kunstinstitusjonene overser?
– Det er vanskelig å oppsummere med få ord. Men det finnes mange yngre kunstnere som burde fått mer oppmerksomhet – min egen generasjon fremstilles jo ennå som “de unge”, selv om vi snart runder 40 år. Samtidig finnes det flere former for politisk undersøkende kunst enn den kuratorene er opptatt av. Selv ser jeg også stadig flere prosjekter som taler den tradisjonelle kunstdiskursen midt imot – arbeider som møter kunstfeltet med en slags dødsforakt, sier Vilde von Krogh.

Kollegaen Ole Jørgen Ness, en av kunstnerne i stallen til Galleri Riis, nikker delvis samstemmende når han hører von Kroghs kritikk. Likevel har han en mer fortrøstningsfull holdning til kunstfeltets profesjonsstrider.
– Jeg har tenkt over problemstillingen selv også: Det er som om uttrykkene «primærnæring» og «sekundærnæring» ikke lenger er relevante når det gjelder kunstfeltet, sier han først.
– Samtidig har jeg klokkertro på at kunsten klarer seg ganske greit uansett. Kunsten vil verken lystre eller ligne – den har sitt eget liv og sprenger seg frem uavhengig av definisjoner og teoretiske diskusjoner.

Da lurer man på:
Hva sier kunstfortolkerne selv? Hva mener kunstens egen sekundærnæring om anklagene fra Vilde von Krogh? Vi ringer til Jonas Ekeberg, tidligere kunstkritiker og medarbeider i OCA, nå direktør ved Preus museum i Horten.

– Om dette er det tre ting å si, konstaterer Ekeberg når han får gjengitt innholdet i kritikken.
– For det første kan man sammenligne en kurator med en redaktør i et forlag: Også en redaktør velger seg sine egne forfattere og arbeider for dem, uten at noen ser noe galt i det. Det betyr ikke at kuratorene ikke kan – eller vil – jobbe med andre kunstnere. For øvrig kan man se en hel skala av ulike kuratortyper: fra den tradisjonelle kunstformidleren, som holder seg i bakgrunnen, til dem som fungerer som «medskapere». Og denne variasjonen er av det gode. Alt til sin tid.

Det var altså museumsdirektørens første poeng. Så til nummer to.
– Ja, det er riktig at kuratorene har fått økt makt de siste fem til ti årene. Men det er på linje med at produsenter og DJer er blitt viktigere innenfor musikken: Det handler bare om en annen måte å mikse kultur på, sier Ekeberg – og glir over til siste punkt.

– På et overordnet nivå handler jo denne debatten om sammensmeltingen av humaniora og samfunnsvitenskap, og om koblingen mellom kunst og samfunn, konstaterer han.
– I dag oppfatter man ikke lenger kunsten som et unikt objekt, skapt av en ensom skjønnånd. I stedet ser man på kunst som et kulturelt objekt, og da må kunsten – og kunstnerne – finne seg i å bli satt inn i en større sammenheng. Det betyr samtidig at kuratorene må nærme seg kunsten med et kritisk blikk, og det fører selvfølgelig til at enkelte blir irriterte.

Hva da med ensrettingen i norsk kunstliv? Er du enig i at den finnes?
– Egentlig ikke. Selv opplever jeg det norske kunstfeltet som mangfoldig og variert, med et stort spenn fra de tunge institusjonene til de små og uavhengige. Når det er sagt, så er mange norske kuratorer interessert i konseptuell, politisk og medie-basert kunst. Men det betyr ikke at andre uttrykksformer ikke har sine arenaer.

(Bjarne Riiser Gundersen, Morgenbladet 11. mars 2005.)

OCA ER IKKE SNEVER
Påstanden om at Office for Contemporary Art har et snevert kunstsyn og diskriminerer store kunstnergrupper er feil. OCA skal heller ikke flatt promotere norsk kunst i utlandet, skriver Ole Slyngstadli, (informasjonssjef ved OCA).[/b]

Som representant for en organisasjon som har som formål å støtte norske kunstnere er det med motvilje jeg tar opp kritikk fra en enkeltkunstner (intervju med Vilde von Krogh i Morgenbladet 11. mars, red. anm). Når jeg nå gjør det, er det fordi påstandene om vår praksis er så krasse.

Det hevdes blant annet at kunstnerne «i vår stall» er valgt ut fra et begrenset felt, og ut fra en veldig smal oppfatning om hva som er interessant kunst. Videre sies det at ledelsen i Office for Contemporary Art (OCA) har uttalt at det ikke finnes mer enn hundre kunstnere i Norge som er internasjonalt interessante. Dessuten er «nesten alle kunstnerne i vår stall fra Oslo.»

Dette hevdes uten en nærmere definering av hva som er OCAs syn på hva som er interessant kunst eller hvilket snevert felt vi har konsentrert oss om. Et generelt, om enn ikke nytt, problem i kunstdebatten er at pressen ofte baserer sin institusjonskritikk på meningsytringer fra enkeltkunstnere. Dette gjelder både kritikken mot Nasjonalmuseets prioriteringer, OCAs praksis og for den saks skyld utstillingsstedenes.

Jeg vil gjerne først få klargjøre hva som har vært OCAs mandat og prioriteringer i prøveperioden og frem til i dag. OCA har som mål å fremme utveksling mellom Norge og resten av verden på samtidskunstfeltet. Vår hovedpost på budsjettet er ISP Oslo (som kurator Christiane Erharter er ansvarlig for), og det internasjonale Studioprogrammet. Atelierene i utlandet kan ALLE kan søke på.

Den nest største budsjettposten er internasjonal støtte til norske kunstneres engasjement i utlandet, som skifter fokus med nye juryer hvert år. I tillegg drar de store biennalene godt med ressurser, men dette er oppgaver som også er prioritert fra våre stiftende departementers side (KKD og UD), i praksis er det øremerkede midler.

I tillegg har vi et diskursivt program: En rekke foredrag, kunstnerpresentasjoner og seminarer i samarbeid med partnere som Momentum, Festspillutstillingen, UKS, LIAF (Lofoten International Art Festival), Riddu Riddu og Detox for å nevne noen av fjorårets aktiviteter. Vi gir ut en publikasjon: Verksted, og et internasjonalt, månedlig nyhetsbrev som vi får svært mye positiv respons på.

Hva gjelder OCAs direkte prioriteringer vil jeg tro at begrepet «stall» refererer seg til vårt arkiv. Arkivdrift er i utgangspunktet ikke engang i vårt mandat. Dette er en ekstratjeneste vi har tatt på oss for å bistå utenlandske kunstnere og kuratorer i deres arbeide i Norge. Vi støtter KIK (Kunstnernes Informasjonskontor), som har arkivfunksjonen i sitt mandat, på alle måter vi kan.

Vi har likevel et arkiv! Det bør selvfølgelig være så representativt som mulig. Men vårt mandat har hele tiden vært klart: Denne fasen i kontorets arbeide skal kunne preges av OCAs direktør Ute Meta Bauers interessefelt. Hennes periode skal være begrenset. Dette har vi til felles med alle andre kunstneriske ledere av de fleste institusjoner som det er naturlig å sammenligne seg med. Neste leder vil mest sannsynlig ha et annet interessefelt.

Påstanden om at OCA kun har konsentrert seg om én bestemt periode er etter vår mening direkte feil. Man må se på listen over hvem som får internasjonal støtte for å uttale seg om hva vi støtter.

Skal man forsøke å definere hvem OCA har konsentrert seg om, må det minst være fire «scener»: 80-tallets internasjonalister (Bente Stokke, Per Barclay, Olav Christopher Jenssen, Book & Heden m.a.); 90-tallets hybridkunstnere – dette er mange, men er også den generasjonen som i oppstarten av OCAs periode har vært på vei ut i verden; samt det 21. århundres nykonseptualister som svært godt representert (Matias Faldbakken, Gardar Eide Einarsson oa).

I tillegg til flere grupper vi kan definere innunder konseptuell politisk og mediebasert kunst er en annen stor gruppe kunstnere representert hos oss: Kunstnere som arbeider i et helt annet format hvor forholdet til ide/konsept og politikk er mindre definert, og hvor fokus er nærmere den klassisk estetikken og kunstnerens verktøy: (Jan Braar Christensen, Andreas Heuch, Sofie Berntsen, Tiril Schrøder, Mikkel McAlinden oa.)

Saken er at OCA har konsentrert seg om disse kunstnerne på litt ulike nivåer, men alle er representert i arkivet. Vi mener vi har skapt en institusjon med en fin kombinasjon mellom faglig profil og bredde. Utfordringen ligger nok imidlertid på kommunikasjonssiden: Mange mener tydeligvis at OCA er en snever institusjon. Dette inntrykket må korrigeres samtidig som de profilerte valgene blir synligere.

Når det gjelder de utenlandske kuratorene som besøker Norge og norske utstillinger er det vår erfaring at deres interessefelt ofte er spesialisert eller begrenset. Vi opplever at vårt arkiv, selv slik det er i dag, er mer omfattende enn våre besøkendes interessefelt.

Det er kanskje her misforståelsen om «de hundre kunstnerne» har sneket seg inn. Vi blir selv ofte forbauset over hvor opplagte utvalg som gjøres og hvor likt man tenker. Arbeidet med å endre og utvide interessen for norske samtidskunstnere er en møysommelig prosess.

Konklusjonen i Odd Are Berkaaks rapport (kjent som «OCA-evalueringen») er klar. Vi har oppnådd mye på de områdene vi har konsentrert oss om. Anbefalingen er like klar: Dersom vi skal fremstå med troverdighet og forvalte de pålagte oppgavene med integritet må vi ha tilgang til større ressurser, og også mer frie ressurser. Eksempelvis ville produksjonsmidler sette oss i stand til å arbeide med yngre og mer uferdige kunstnere, både norske og utenlandske. IASPIS (OCAs svenske søsterorganisasjon) arbeider etter denne modellen. Slik det er nå, er vi bundet til de prioriterte oppgavene.

Det er absolutt ikke vår oppgave å gå i nærkamp med enkeltkunstnere, snarere tvert imot er det vår oppgave å støtte de av våre kunstnere som arbeider internasjonalt, både økonomisk og praktisk – på alle måter vi med små ressurser kan. Derfor synes jeg at det er synd om debatten skal gå etter disse linjene.

OCA er ikke en demokratisk interesseorganisasjon for norske kunstnere – det er det Norske Billedkunstnere (NBK) og Unge kunstneres Samfund (UKS) som er. I OCA har vi ingen problemer med å slutte oss til at kontinuerlig forskning på norsk samtidskunstpraksis og overvåkning av nye interessante miljøer og retninger i hele landet kan forventes av en nasjonal institusjon, dette opplever jeg at vi gjør så langt de menneskelige og økonomiske ressursene strekker til.

I Morgenbladets artikkel målbærer en enkeltkunstner kritikk av Office for Contemporary Art Norway og indirekte direktør Ute Meta Bauer og kurator Christiane Erharter, uten at vi blir bedt om å kommentere dette. I stedet intervjuer man Jonas Ekeberg, en tidligere ansatt og direktør ved en nasjonal institusjon, som uttaler seg om et tilstøtende saksområde; kuratorens rolle.

Dette besvarer han på en utmerket måte. Likevel, selv om Ekeberg ikke imøtegår kritikken av OCA på noen måte, blir det i intervjuet satt opp mot hverandre og det fremstår som om han uttaler seg på vegne av OCA.

I tillegg bør man slutte å fremstille OCA som «eksportrådet for kunst». Det innebærer en forståelse av kunstbegrepet som ligger langt fra vår. Vi skal ikke flatt promotere norsk kunst i utlandet, det er en altfor enkel definering av oppgavene og en beskrivelse av mandatet som vi ikke kjenner igjen.

Vi ser en utvikling der formidling både vektlegges og forenkles. I det nye Nasjonalmuseet har vi nå i overskuelig fremtid en stor maktkonsentrasjon med samlings-, forsknings-, konserverings- og formidlingsansvar innenfor tradisjonelt ulike fagfelt.

Når fokus beveger seg fra forskning og samling til kontekstuell kuratering og formidling vil kuratorrollen fremtre med mer makt. Dette er en interessant problemstilling. OCA er også en kuratorstyrt institusjon, med en direktør på åremål. Er det ikke mest interessant om direktøren, med sin erfaring som kokurator for documenta11 og kurator for fjorårets Berlinbiennale, konsentrerer seg om det hun ser som mulig å fremføre?

Vi er også enige i at det er en overhengende trussel om ytterligere marginalisering av det utilgjengelige og fokusering på sentraliserte grupper. Men OCA kan aldri bli en organisasjon som flertallet av norske kunstnere er fornøyd med. Vi er ikke en interesseorganisasjon, jeg holdt på å si dessverre, det er ikke tvil om at kunstnerne trenger flere stemmer. OCA er en alliert, men vil man ha en mer demokratisk kunstnerinnflytelse må man gå til sine demokratiske organisasjoner.

Ole Slyngstadli, informasjonssjef ved OCA, Morgenbladet, 1. april 2005

Comments (3)