Som jeg pleier å si: Det beste med Hannah Ryggen-triennalen er Hannah Ryggen, som bare fortsetter å utløse en motstandsdyktig eufori innenfor en samtid hvor vi blir holdt som gisler av psykopater. Trondheim Kunstmuseums Passing Motherhood plasserer Grini (1945) – denne vidunderlige besvergelsen av en vev, en reaksjon på maken Hans Ryggens arrestasjon og fangenskap under den tyske okkupasjonsmakten – som et mørkt episenter i en utstilling som, i likhet med triennalens alle søsterplaneter rundt omkring i Trondheim i 2025, tematisk kretser rundt morskapet. Noe som kunne vært en vag tilnærming – hvem og hva har ikke en mor liksom? På den andre siden er det umulig ikke å nå frem med det, av samme grunn.
I Grini finner vi ikke mor i bildet, kun den fengslede ektemannen, og en visjon av datteren, til hest, rett bak. Men vi vet jo hvor moren er; hun sitter bak vevstolen, hvor hun vever denne veven. Dette skjer flere steder i utstillingen, hvor tilstedeværelsen av mor mer fornemmes enn å være direkte synlig. Men, når det først skjer – som i Elise Storsveens ni meter lange og tre meter høye Fødselen (2023) er det så in your face at man må ut og trekke pusten før man går inn igjen. Hvordan skal man få lurt seg unna noe i det formatet liksom? Med de fargene, og ikke minst det der? Det der mystiske som lenge fikk nervøse menn til å bli parkert bak en stengt dør med sigarer på innerlomma, og på godt og vondt holdt utenfor realitetene, helt til noen fant ut at det var kulere å irreversibelt traumatisere oss og ga oss den sykt viktige jobben med å holde hånden til den fødende.
Der er opp til flere grunner til hvorfor ingen finner på å lage en triennale i navnet til en mannlig kunstner, hvor det å være pappa tematiseres – men man skal heller ikke utelukke at det før eller siden vil skje. For ti år siden ville ingen trodd på Donald Trump som president for noe større enn en lokal McDonalds, og det spiller ingen rolle at noen av oss fortsatt ikke tror på det – shit happens. For tjue år siden ville ingen ha regnet med at en avdød veverske som den gang var en fotnote i kunsthistorien ville komme til å bli triggerpunkt for de kommende tiårenes bevegelser innenfor den norske samtidskunsten heller. Men her er vi altså, med en triennale som hele veien har bekreftet det vanskelige i det å la et enkelt kunstnerskap være utgangspunkt for en kollektiv bevegelse, og jeg mistenker at det bestandig vil være sånn som jeg innledningsvis gjentok enda en gang; det er Hannah Ryggen som er det beste i triennalen. Uavhengig av hvor åpenbare, eller noen ganger søkte, forbindelsene til samtiden er.
Man kan se mye innenfor denne utstillingen som en logisk forlengelse av både håndverk og/eller attityde. Arbeidsbordet til Veslemøy Lillengen, som hinter til en ubrutt aktivitet. Eller den personlige undersøkelsen av vestlig kultur som har sin gitte resonans i arbeidet til Basma al-Sharif, og som spissformuleres i Athena Farrokhzads ord til barnet i sin mage. Ekkoet fra forhistorien i tilstedeværelsen av Käthe Kollwitz og Louise Bourgeois, som ville passert under radaren under normale forhold, men som virker foruroligende tett på akkurat nå. Det kunne vært omtrent som å legge et enklere puslespill, med få deler og åpenbar passform, hvis ikke noen heldigvis hadde tatt avgjørelsen å tilføre utstillingen noe som bryter seg ut av det som risikerer å bli en klam boble av velmenende omsorg.
Elefanten til Nils Aas (The Elephant, 1968) er helt klart en skiftenøkkel i hjulet, og trekker tematikken såpass langt at den blir morsom. Det er egentlig en leke for barn, og alle barn har jo – kremt – en mor, og det åpner for at jobben som kurator noen ganger gir nok fleksibilitet til å komme unna med hvilken rekesalat som helst. Det gir litt pusterom i omstendigheter hvor en vanskelig definerbar skam hele tiden gnager i meg, og hvor det sjelden er noe som virkelig overrasker. Men det skjer altså, og det lar seg gjøre å i det minste hinte til muligheter utenfor kartet, selv når kartet er så universelt.
De tre skulpturene til Thora Dolven Balke, Gravitas I-III (2024), kjører assosiasjonsevnene så hardt det går, og presenterer det fullstendig fremmede som gjenkjennelig, i motsetning til det som gjerne er det opplagte grepet; å fremmedgjøre det gjenkjennelige. Formen og fargen vil så veldig la seg lokalisere i erfaring og hukommelse, men kommer opp fullstendig blank hver gang jeg prøver. Det ender med at jeg må lese meg til at det er en badebalje som er utgangspunktet, men jeg er usikker på om det er en fordel å vite dette. Fargen, den lett rosa med nok gult i seg til at man før kunne få kjøpt den på tube under navnet «flesh» – den gang «hudfarge» var å forstå som min hudfarge – indikerer noe fysisk. Formen, badebalje altså, hinter til noe ikke-organisk og funksjonelt. Kombinasjonen lander et sted mellom realdoll og abstraksjon, og åpner for sykt mange motstridende fortolkninger, noen av dem ganske langt unna denne badebaljen.
Uansett hva man velger å lese inn i dem vedvarer et inntrykk av masseproduksjon og bruksgjenstand. Noe som innenfor kunstinstitusjonen aller mest er i familie med den appropriasjonen av reklamespråkets markører som fant sted i skiftet mellom 1980- og 90-tall. Tenk Jeff Koons serie av splitter nye støvsugere, eller de hverdagslige objektene til Haim Steinbach. En postmoderne lomme hvor ekspresjonismen ikke bare er et tilbakelagt stadium, men de facto umulig. Alt tatt i betrakting, noe jeg svært sjelden blir minnet på, og slett ikke hadde forventet meg innenfor den konteksten her.
Selv om utstillingen heter Passing Motherhood – noe som vanskelig lar seg forstå som noe annet enn en ambisjon om å strekke seg utenfor det gravitasjonspunktet (gravidasjonspunktet?) morskapet innebærer, ikke bare her, men absolutt overalt ellers og – er det generelt få forsøk på det. Morskapet er vanskelig å skulle passere. Alt det andre som foregår i verden er tross alt temporært. Men uansett hvor vi skal som oppreist-gående art er det avgjørende å ikke gjenta de samme feilgrepene alt for mange ganger, og når det kommer til stykket er alle meninger sterke meninger. Plutselig var vi aldri her til å begynne med.
