Det gir mening at den oslobaserte Elise Storsveen viser arbeider i tre av de røde rommene på Vigelandmuseet i Oslo. Hetebølgene består nemlig av tre tekstilarbeider som handler om varme, rettere sagt kvinnelig varme og hvordan den rommer mer enn stereotypisk vennlighet og omsorg. Erfaringer som fødsel og overgangsalder er fraværende hos Vigeland, hvis tunge skulpturer, sidestilt med Storsveens fargesprakende stoffbilder, framstår kjølig distanserte, forsterket av de svalt grønne og blå rommene mange av dem vises i.
Lekne tekstil- og skulpturarbeider i skjæringspunktet mellom det abstrakte og det figurative er hva Storsveen er kjent for. I Hetebølgene opplever jeg at hun har skrudd opp det monumentale et hakk. Arbeidet Fødselen i det første rommet til høyre for foajeen er hele ni meter langt og fyller så godt som hele den venstre veggen. Tekstiler av ulike kvaliteter er sydd sammen både for hånd og med maskin. Mange av stoffene skinner og glitrer, noen ser ut til å være luksuriøse, andre er billige bruksstoffer.
I et svart og hvitt rutenettverk som får tankene over på både bur og garn, ligger en skikkelse på ryggen. En neongul gravidmage og røde lepper antyder at det er en kvinne i fødsel, hun har fire armer og tre bein. At en arm og et bein er lilla, i kontrast til resten av kroppen som hovedsakelig er gul og rosa, kan symbolisere at hun gjennomgår en transformasjon, da det å føde et barn også er en fødsel av en ny kvinne: en mor. Kvinnen i Fødselen puster med åpen munn, uten spor av den hengivenheten i ansiktet som man finner hos for eksempel den idealiserte moren i Vigelands skulptur Mor og barn i et av de andre rommene.
Kanskje uttrykker også de mange armene rundt kvinnen hvordan ytre krefter uunngåelig påvirker en fødsel, eller at hun spreller i et forsøk på å reise seg – og forhindres. Å føde liggende på ryggen er mindre gunstig enn for eksempel å stå på alle fire, og bildet av en kvinne som holdes nede får meg til å tenke på den siste tidens fødselsdebatt og hvordan sykehusenes stadige kutt rammer kvinnehelsetilbudet.
Utstillingens tittel deles med et tekstilarbeid av fem vegghengte skikkelser, omlag dobbelt så store som en gjennomsnittlig menneskekropp. Disse framstiller angivelig hvordan overgangsalderens hetetokter oppleves fra innsiden. På nært hold ser jeg at de er vatterte, malte tekstiler. Knallgule virvler rundt hodet til en av skikkelsene, samt hvordan mange av dem ser ut til å gispe etter luft, antyder overveldelse. Flere ser ut til å forholde seg mer undrende til det hele, særlig figuren lengst mot høyre som sitter på huk med ryggen til de andre. Hun har høyre arm på kneet og et øye som ser oppover – eller kanskje innover?
Midt i rommet innenfor Fødselen henger det rektangulære bildet Mellomrommene. Dette består også av sammensydde tekstiler og viser en skikkelse som kneler. Et bryst og en høyhælt, svart sko antyder at dette også er en kvinne. Det ene beinet er deformert og ulike nyanser av oransje får det til å se ut som om det brenner. En annen abstrahert skikkelse står bak henne med en hånd der fingrene er lange pigger som perforerer kroppen til den som kneler. Arbeidet får tankene over på hvordan kvinner mange steder i verden fortsatt straffes for å vise seg frem.
Som i flere av Storsveens tidligere arbeider er Mellomrommene montert på gjennomsiktig stoff. Fra den andre siden ses en tredje skikkelse som holder hånden på skulderen til den knelende, og nå opptrer skikkelsen med de lange fingrene som en skygge. Denne skulpturelle kvaliteten tilfører en kompleksitet og dybde som gjør avlesningsarbeidet tidkrevende, og på den måten åpner bildet for flere tolkninger og gir liv til erfaringen de avbildede kroppene gjennomgår.
Storsveen innlemmer tekstilenes kvaliteter i historier om kvinnekroppens særfunksjoner. Kontrasten mellom de ekspressive, vridde kvinnene og Vigelands skjematiske og symbolske fremstillinger av mennesket, gjør synlig at mange kvinnelige erfaringer, til tross for at de er universelle, fortsatt er mangelfullt skildret.
