Jan Freuchens utstilling Thetaville på Fotogalleriet introduserer oss for hjernebølgenes begrepsapparat. Disse bølgene opererer nemlig på alfa-, beta- og thetanivå, alt ettersom aktiviteten går på høyt eller lavt gir, altså om vi sover, bare døser eller tenker så det knaker. Freuchens utstilling handler naturligvis ikke om hjernefrekvenser og våre elektrisk aktive hoder som sådan, selv om et av elementene er et lydspor av en thetabølge på 7 hertz, for å være teknisk presis. Tittelen er en omskriving av Jean-Luc Godards lavteknologiske og dystopiske science fiction-noir Alphaville, og både hjernebølger og fransk bølgefilm går inn i et bredt og uoversiktlig nett av referanser og antydninger, i et totalverk som er tilsvarende oppstykket og åpent for fortolkning.
Omsluttet av arbeider som danner et mer eller mindre helhetlig tablå i galleriet, må man lete seg frem i stummende mørke, tråkke over hauger av oppløste avisstabler og støte på sitt eget speilbilde. Et kontrollert kaos av papp og transparent speilglass både reflekterer og danner den fysiske bakgrunnen for visningen av to korte filmer. Utstillingen har blitt til i en totrinns-prosess: Freuchen har først snekret, teipet og limt sammen det labyrintiske interiøret inne i Fotogalleriet, som så danner kulisser for filmene, der en ung mann vandrer hvileløst og formålsløst gjennom det som ser ut som en uendelighet av dører og hjørner i trange rom. Filmingen ble gjort i et sommerstengt galleri tidligere i år, mens resultatet altså vises som to korte filmer i galleriet nå, omgitt av bruddstykker av de tidligere kulissene. Avisene i stablene er en flere siders svart/hvitt-collage av det samme bildematerialet, og fri til å medbringes hjem.
Det er ikke dermed sagt at du blir klokere av å studere akkurat denne trykksaken. Thetaville kommer uten bruksanvisning; også presseteksten er meget knapp med tanke på kompleksiteten i Freuchens tankegods. Den hvileløse mannen, som forresten er påfallende modellpen – kanskje er han ment som et bilde på den velfriserte fasaden man forventes å tilstrebe – er i trykksaken gjengitt i ytterligere fragmentert form, i fotografier som er skåret opp i skarpvinklede deler og satt sammen igjen som geometrisk formede reflekser av kulissene. En voice-over i den ene filmen øser ut setninger like kryptiske som det konstruerte pappscenariet, mens den andre følges av lyden av de 7 svingninger pr. sekund. Begynner man å lete seg frem gjennom de få konkrete ledetrådene som legges ut – for eksempel snakker stemmen i filmen med utgangspunkt i løsrevede sitater hentet fra litteratur, naturvitenskap og andre kunstnere, fremført med en teknologisk monotoni trolig inspirert av diktatorcomputeren Alpha 60 i Godards film – vil man trolig selv gå seg vill i labyrinten, og i likhet med hovedpersonen finne seg «lei, nedsenket i dagdrømmer eller utålmodig, på jakt etter en utvei», for å sitere pressemeldingens karakteristikk.
Speilene i galleriet leder oss nemlig til å konkludere med at hovedpersonen like gjerne er oss selv. De fleste av oss kan fra tid til annen oppleve en følelse av fremmedgjorthet og apati i møte med verdens uoversiktlighet. Den søkende vandrerens møte med en oppstykket virkelighet og sitt eget, ubegripelige selv er en akutt og aktuell, men slett ikke ny erfaring. Som et av modernitetens problemer har tilstanden vært beskrevet i alle fall siden Francesco Petrarca skrev sine humanistiske tekster på 1300-tallet. Det siste århundret har vi fått hjerneforskningen og psykologien å støtte oss til, uten at svarene nødvendigvis fremstår som mer tilfredsstillende. Freuchens sammenstilling oppleves som en illustrasjon av et gitt problem, uten løsning. Han synes likevel å ville åpne for en strime av håp med tittelens henvisning til hjernens thetabølger, som altså oppstår i den slumrende tilstanden før man sover dypt. I thetamodus dempes selvbevisstheten til fordel for underbevissthetens kreative kraft og evne til intuitiv problemløsning. Vandringen gjennom galleriet kan dermed, og muligens, leses som en oppfordring til å senke skuldrene, og flyte på en bølge av intuitiv forståelse for livets irrganger.
