Har museene sviktet?

Tone Hansen: Megamonstermuseum – Hvordan tenke museum i dag?

Tone Hansen: Megamonstermuseum – Hvordan tenke museum i dag? Fotogalleriet 3.-10.2 2007.

Er kunstnernes sterke engasjement i diskusjonen rundt det nye Nasjonalmuseet og fremveksten av de kunstnerdrevne galleriene et uttrykk for at de offentlige og private kunstinstitusjonene har sviktet sin oppgave? Mye tyder på det.


I så måte er Tone Hansens nylig avholdte utstilling og bokpresentasjon Megamonstermuseum – Hvordan tenke museum i dag? på Fotogalleriet et tegn i tiden. Boken og utstillingen er siste del av hennes stipendiatprosjekt ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hansen har engasjert seg særlig i utformingen av det nye Nasjonalmuseet, og hennes utstilling presenterte tegninger og planer for et senter for samtidskunst i den gamle postterminalen i Postgirobygget. Hansen stilte to viktige spørsmål i forbindelse med et debattmøte på åpningen av utstillingen: ”Er museet for distansert til at norske kunstnere kan identifisere seg med det? Og foregår diskusjonene, samtalene og de interessante utstillingene i så fall utenfor kunstfeltets store institusjoner?”. Tolker vi de tilstedværende kunstnernes innlegg rett er svaret på begge spørsmålene et utvetydig og trist ja.

Har altså de tradisjonelle og etablerte kunstinstitusjonene i Norge stilt seg i en slik situasjon at dets produsenter og leverandører (kunstnerne) har mistet all tro på og tillit til at de kan fungere som en åpen og interessant formidlingsinstans? Opplever norske kunstnere at de egentlig ikke har behov for våre offentlige museer og kunstinstitusjoner? At de like gjerne kan vise og formidle sin kunst gjennom egne kanaler? En del kunstnere synes å mene det. Dette er en ytterst alarmerende utvikling for museene. Ettersom parallellen til det private næringsliv i disse tider trekkes av stadig flere er det plausibelt å spørre: Hva skjer med en bedrift som produserer en vare som plutselig ingen vil ha? Svaret er gitt.

Etterlengtet alternativ

Denne utviklingen er ikke på noen måte ny. Allerede tidlig på 1990-tallet utviklet det seg et miljø rundt kunstnerdrevne gallerier både i Oslo og Bergen. Mest kjent er Ole Jørgen Ness’ Herslebs gate 10 i Oslo og Per Gunnar Tverrbaks Galleri Otto Plonk i Bergen. Senere startet også Bjarne Melgaard sitt Institutt for Sivil Ulydighet i atelieret i Teatergata i Oslo. Disse galleriene forsvant relativt fort, men de siste par årene har det igjen dukket opp flere kunstnerdrevne gallerier, som f.eks Bastard og Galleri Galuzin i Oslo. Disse galleriene som stadig popper opp er et klart uttrykk for et etterlengtet alternativ. De private galleriene har i stor grad sviktet de unge og uetablerte kunstnerne, og disse har i dag svært få andre muligheter til å få vist sine arbeider enn i mer eller mindre tilfeldige og kortlivede kunstnerdrevne gallerier.

I museene er situasjonen om mulig enda vanskeligere for norske kunstnere generelt, men særlig for de unge. Svært få norske kunstnere blir funnet verdige til å stille ut separat i ett av de store museene. Denne æren blir stort sett de mer etablerte kunstnerne til del som gjerne har hatt en svært høy profil gjennom flere tiår. De fleste norske museer må nok erkjenne at de er lite fleksible og åpne overfor våre hjemlige kunstnere.

Definisjonsmakt

Finnes det så noen løsning på det svik mange norske kunstnere føler i forhold til kunstinstitusjonene? Må det være slik at det er kunstnernes ansvar å stille ut, formidle og selge egen og andres kunst? Er det kunstnerne som skal bestemme hvordan museene skal se ut og hva de skal fylles med? Jeg aner gjennom Tone Hansens Megamonster-prosjekt en gryende profesjonskamp og en kamp om definisjonsmakt. Man kan få inntrykk av at det er opp til kunstnerne alene å definere hva som er kunst. I artikkelen ”A Frame Around Reality” i What does Public Mean? Art as a Participant in the Public Arena, en tidligere del av Hansens stipendiatprosjekt, hevder Marianne Heier at definisjonen av kunst til syvende og sist eies av og kun kan aktiveres av kunstnerne. ”Dette er vårt største privilegium”, skriver hun. Kunstnerne produserer kunsten ja, men de definerer den ikke, i hvert fall ikke alene. Hva som er kunst defineres av mange aktører i kunstfeltet; kunsthistorikere, kritikere og teoretikere, kuratorer, samlere og det kunstopplyste publikum i tillegg til kunstnerne.

Men har ikke kunsthistorikerne, kritikerne og de såkalte fagpersonene i museene og kunstinstitusjonen her sviktet sitt mandat når de overlater definisjonsmakten til kunstnerne? Ingen er vel uenig at vi trenger museer? Hvem skal bevare og formidle samtidskunsten hvis ikke museene gjør det? Som kunsthistoriker ville jeg finne det uforsvarlig å overlate dette arbeidet til de som ikke er utdannet til det? Hvis rørleggerne ikke kan utføre jobben sin, overlater vi da arbeidet til elektrikerne?

Riv museene?

Jeg føler der er vesentlig å uttrykke seg såpass polemisk om dette fordi kunstnerne er en viktig maktfaktor. Men hvis de går for langt kan det ende med slike ekstreme uttrykk som Tone Hansen i innledningen til Hvordan tenke museum i dag holder frem som et ideal: Anthony Davies, Stephan Dillemuth og Jakob Jakobsens artikkel ”There is no Alternative. The Future is Self-Organised” som oppfordrer til å rive museene og heller gi pengene til mindre og viktigere prosjekter utenfor de store institusjonene. Denne tanken er heller ikke ny. Allerede futuristene tok til orde for å ødelegge museene i Marinettis berømmelige manifest fra 1909. Og futuristenes ønske om å kvitte seg med alt det gamle endte som vi vet i fascisme….

Tone Hansen mener, i likhet med mange andre, at Nasjonalmuseet er blitt et ”Megamonstermuseum”. Hennes forslag om å organisere museet som en føderasjon, altså en samling av selvstendige museer under en felles administrativ paraply, kan være en løsning. Men hennes idé om et senter for samtidskunst i Postgirobygget løser ingen problemer i forhold til hvordan museet skal forholde seg til samtidskunsten. Senteret er kun tenkt som et atelier- og visningssted for kunstnere. Det er derfor ikke noe alternativ til utbyggingen på Tullinløkka, og langt mindre noe fullverdig samtidskunstmuseum. Hansens forslag om å la de enkelte museene fungere som ”satelitter” på sine respektive steder i byen sementerer status quo, men forutsetter samtidig et nybygg for samtidskunsten. Planene for utbyggingen på Tullinløkka er blitt sterkt amputert ettersom Oslo kommune ikke ønsker bebyggelse på plassen. Selv om man forutsetter et visst areal bak fasadene i Kristian August gate skusler man her bort mulighetene for å få et stort signalbygg som kan være synlig i bybildet og som forteller at her ligger det et museum. Jeg har ingen tro på at samtidskunsten vil bli tilgodesett med tilstrekkelige lokaler i Kristian Augusts gate. Verre er det at staten også har latt sjansen gå fra seg til å sikre en tomt i Bjørvika for et fremtidig museum for samtidskunst som med nødvendighet vil presse seg frem.

Tone Hansens prosjekt inneholder mange gode forslag til fleksibilitet i utformingen av museet, og hennes tanker om museet som et sted for samtale har mye for seg. Men presisjonsnivået er for lavt, og hun forholder seg kun til et begrenset materiale der hun legger størst vekt på kunstnere som Daniel Buren og Liam Gillicks behandling av museumsdiskursen. Hun kunne f.eks tatt for seg de to amerikanske kunsthistorikerne Donald Preziosi og Claire Farago’s teorier i Grasping the World. The Idea of the Museum hvor de bl.a. legger vekt på at museet primært inneholder objekter som skaper identitet. Hansen avslører dessuten manglende kunnskaper om museer og museumshistorie når hun presterer å forveksle to av Berlins fremste kunstmuseer, Altes Museum og Alte Nationalgalerie.

Leserinnlegg