I bergensbaserte Robin Everetts utstilling they see faces in the clouds, smooth around the evening på kunstnerdrevne Podium i Oslo står en datamaskin på gulvet i et åpent PC-kabinett og jobber. Min første tanke er at den holder på å danne slike digitale synapser og koblinger som såkalte nevrale nettverk gjør når de lærer, og at de abstrakte undersjøiske miljøene som flakker over to av av de fem skråstilte flatskjermene plassert rundt omkring i rommet, er resultatet. Landskap av vage former som minner om alger, fisker, havbunn og solstråler som brytes av bølger i havoverflaten glir langsomt over i stadig nye formasjoner. Prosessen foregår litt som når man lukker øynene og forsøker å mane frem minner fra en gang man har dykket langs havbunnen, bare at det her er maskinen som hallusinerer. Det er forståelig at vi bruker begreper som indikerer kognitivt slektskap med mennesket når vi beskriver maskinlæring og kunstig intelligens. Men det er nettopp utiltsrekkeligheten i denne antropomorfe fortolkningen av maskinen jeg tror Everett, som siden avgangsutstillingen ved Kunsthøgskolen i Bergen i 2018 har jobbet med den digitale teknologiens estetiske manifestasjoner, forsøker å få frem her.
Maskinen til Everett spiller vel og merke bare av videolooper den har generert tidligere. Denne boksen, bestående av noe sånt som skjermkort, lagringsenheter, prosessorer og en avkjølende vifte, fungerer altså i utstillingen mest som en symbolsk manifestasjon av maskinens overtagelse av kreativ agens. Everett har matet maskinen med videoopptak filmet under vann langs kysten i Lofoten og deretter latt ulike maskinlæringsprogrammer analysere materialet og gjøre fortolkninger av det. På de tre skjermene som ikke viser undersjøiske miljøer, ser vi 3D-modeller av roterende former som ligner på krystaller eller klynger av bakterier. Disse har maskinens nettverk laget ved hjelp av fotogrammetri, en teknikk som setter todimensjonale bilder sammen til tredimensjonale kompositter. Innimellom erstattes de roterende modellene av oppstykkede, poetiske tekstfragmenter som nettverket har satt sammen etter å ha blitt trent på utvalgt litteratur – fra 70-talls science fiction til teoretiske tekster om maskinlæring av blant andre kunstneren og skribenten Hito Steyerl. På denne måten kommenterer, eller justerer, maskinen i en forstand en identitet som vi har gitt den. Maskinens deformering av tekstene er beskrivende; riktignok kan kunstige intelligenser (om ikke akkurat denne) generere en tilsynelatende original, reflekterende prosa, men fordi teksten er resultatet av matematisk lesning av mønstre og ikke forfattet, registreres meningen den skaper i prinsippet ikke av maskinen selv.
På gulvet er grupper av små glasskulpturer dandert på organisk formede underlag i plast. Skulpturene er basert på modeller maskinen har tegnet, som deretter er blitt 3D-printet og brukt til å forme glasset. I motsetning til glassblåsingens avrundede og myke linjer er glasset her fullt av skarpe kanter og åpne flater, lik hvordan steiner blir skåret til av å rulle ned en fjellside. Med sin tross alt håndfaste og taktile materialitet står skulpturene i kontrast til de mer diffuse, digitale videoene. Everett viser maskinens kapasitet til å skape nye, vilkårlige former. Også vi mennesker trener kreativiteten vår på eksterne former, men maskinen er grunnleggende bundet til å skape nye variasjoner og sammensetning av allerede eksisterende materiale; til å evig reprodusere fortiden. Bortsett fra alle disse nye oppgavene de gis og de kuriøse resultatene, har maskinene liten mulighet til å gjøre estetisk opprør eller å skape noe nytt.
Verkene til Everett minner om at organiske skapninger ikke er de eneste som sanser og opererer på jorden. Men akkurat hva maskinen ser etter eller hva den tar til seg av informasjon om den frodige havbunnen og fisken som svømmer rundt, er umulig å vite. Denne prosessuelle lukketheten er symptomatisk for disse delvis autonome teknologiene, som stadig får et større ansvar for vår fortolkning av visuelle bilder, men som forholder seg grunnleggende annerledes til verden enn oss. En vesentlig forskjell er at maskinen fortolker de visuelle inntrykkene matematisk for å foreta kalkulasjoner uten å være optimalisert for å representere dem visuelt for et menneskelig publikum, slik Everett her har bedt den om å gjøre.
Samtidig som maskinen i utstillingen gis en i overkant fantasmagorisk rolle som en liksom spøkelsesaktig sjel inne i den svarte boksen, presenteres en rekke forsøk på å sanseliggjøre maskinens identitet. Everetts «feilede» utlevering av maskinens prosesser, på å få den til å kommunisere dem i estetiske former, inviterer erkjennelsen av at sanseerfaringens betydning for informasjonsinnhenting avtar, og stiller til skue mangelen på overlapping mellom menneskets og maskinens respektive verdener.
