I 1956 skrev den amerikanske kritikeren og kunsthistorikeren Leo Steinberg at Claude Monet hadde funnet uendeligheten i bakhagen sin ved liljedammen. Steinberg hevdet at Monets malerier av vannliljer, laget under første verdenskrig, er bilder som løsriver seg fra antropomorfe og konseptuelle referansepunkter. Selv om han ikke sier det eksplisitt, virker det som Steinberg tenker at vannlilje-motivet utgjør en motor for formalt utforskende aktivitet, forløper til de repetitive strategiene i den abstrakte ekspresjonismen, som nådde sitt crescendo omtrent samtidig som han skrev essayet om Monet.
Etter
å ha sett Liv Eritzeids utstilling The
2019 Garden Exhibition
på kunstnerdrevne visningsstedet Destiny’s i Oslo, lurer jeg på
om Ertzeid også er ute etter malerisk uendelighet. Skisse
til et bed
viser valmueblomster gjengitt med Matisse-lignende flathet i
transparent rødt over en grunn bestående av hvite prikker. Møll
viser, som tittel skulle tilsi, en møll, røffere i omrisset, malt
med enkle, korte strøk. Spirer
er bildet som bikker lengst over i abstraksjon, her ligger
repeterende, konsentriske halvsirkler over fargerik malingssprut på
rålerret. I impresjonistiske Prestekrager
er stilen skisseaktig, blomstenes blader smelter inn i hverandre og
har samme bredde som stilkene.
Hagemotivet
kan oppfattes som banalt i et samtidskunstfelt som har omfavnet både
posthumanismens og nymaterialismens naturforståelse, som gjerne
vektlegger prosessene i naturen som ikke er direkte
sanselig
tilgjengelig for mennesket. Ertzeid, som ble uteksaminert fra
Kunstakademiet i Oslo i vår, vandrer likevel ut i det grønne med
største selvfølgelighet. Bildene hennes kan virke enten
halvironiske eller naive, men det spørs om hun ikke også vender seg
mot hagen nettopp fordi den er malerkunstens prototypiske motiv for
formal innovasjon. Sanseinntrykk fra hager synes å kunne omsettes
til en nærmest uendelig variasjon farger, mønstre og streker, i
tillegg til sterke dynamiske samspill mellom figur og grunn. En slik
lesning plasserer Ertzeids strategi nærmere malere som Marianne
Hurum, Andrè Tehrani eller Fredrik Værslev – kunstnere som alle
som har funnet frem til motivkretser som fungerer som «unnskyldninger
for å male», slik Ellef Prestsæter presist ordlegger seg i en
katalogtekst om Hurum, skrevet til utstillingen hennes på
Lillehammer kunstmuseum tidligere i år.
Blomstene til Ertzeid befinner seg nær dette generative maleriets nullpunkt og knytter an til (det umulige) ønsket om å arbeide uforstyrret med formale valg, slik man kan forestille seg at Monet gjorde i huset og i hagen sin i Giverny. Det lite moteriktige motivvalget gjør at bildene plasserer seg på utsiden av flere av diskusjonene som pågår om maleriet i dag, være seg om dets relevans i møte med en visuell kultur stadig oftere mediert av skjermer, eller dets underordning konsumet som kreativt imperativ. Slik virker det som bildene til Ertzeid drømmer om at maleriet med oppriktighet skal kunne hevde produksjonen av estetiske effekter som sin hovedbeskjeftigelse, slik at det som skjer i møtet med bildet, heller enn hva møtet betyr, utgjør det sentrale momentet.