Utstillingen i Dortmund Bodegas nye lokaler på Oslos østkant viser et enormt antall av Dyrhaugs arbeider, primært tegninger på papir. Arbeidene dekker det meste av det nye gallerirommet, ikke bare veggene, men også taket, bak veggene og i krokene. Dyrhaug skapte ofte installasjoner bestående av tegninger og annet materiale, som oscillerte mellom kaos og orden. Dette forholdet mellom orden og kaos preger også mange av tegningene hvor det veksler mellom vakre organiske former til abjekte monstre, og fra poesi til skribleri. Kaoset på Dortmund Bodega presenterer arbeider fra en lang periode, men gir ingen kronologisk oversikt over Dyrhaugs korte kunstnerskap. Heller ingen annen kuratorisk eller kunsthistorisk vinkling er valgt for å presentere arbeidet. En gjeng av Dyrhaugs venner og bekjente har vært med å henge utstillingen, og man har prøvd, i alle fall på overflaten, å beholde Dyrhaugs innstillinger til installasjonsaktig montering, men uten å kunne ta seg de frihetene kunstneren tok, for eksempel på utstillingen Eyes Wide Open på Kunstnernes Hus i 2007. Der snirklet kassettbånd seg gjennom rommet som ikke bare var fylt av objekter, men også lyd. Utstillingen unngår også å isolere enkeltarbeider, noe som gjør det vanskelig å vite hva man ser på. Ser man på kunst eller er man vitne til en frammaning av eller et minnesmerke over Dyrhaug?
En retrospektiv utstilling har vanligvis noe å bevise, noe som skal illustreres. Det har denne også, men temaet virker vanskelig. Her har man en ung kunstner som døde altfor tidlig, en kunstner som har blitt vist etter sin død, for eksempel på Lofoten International Art Festival tidligere i år. Der valgte man å vise Dyrhaugs tegninger på et bord tegnet av kunstneren Jan Freuchen. Presentasjonsformen der kan kanskje kalles for en installasjon, men tegningene var godt beskyttet bak glass, og selv om formen på bordet var organisk og minner om Dyrhaugs papirformer, opplevdes presentasjonen av tegningene som klinisk og mer som et lite, retrospektivt utvalg.
På Bodegaen er presentasjonen alt annet enn klinisk. Et lite antall tegninger i mylderet er rammet inn, men for det meste i billige svarte rammer, etterlatt fra andre utstillinger, og noen få presenteres i kitschy sølvrammer eller klipsrammer. Ellers består arbeidene av tegninger på alt fra små gule post-it lapper til større ark, sammen med noen collagearbeider bestående av farget papir, noen med klistremerker og annet materiale. Man kan skimte ulike prosjekter gjennom kaoset, men det gis ingen informasjon om hva som skiller disse prosjektene fra hverandre, eller om det er mulig å skille dem ut i det hele tatt.
Det store bildet som ikke vises på Bodegaen er det videre arbeidet med Dyrhaugs kunst. Hva skjer videre med et slikt ungt kunstnerskap når kunstneren selv ikke kan være med å ta avgjørelser? Hvem skal ta disse avgjørelsene og på hvilket grunnlag? Hvordan kan man vise Dyrhaugs arbeider videre? Kan man vise Dyrhaugs arbeider i det hele tatt? To viktige forbilder er satt, både av LIAF og Dortmund Bodega, men finnes det flere muligheter? Må man emulere Dyrhaugs installasjonsteknikk eller kan man vise enkeltverk? Eksisterer egentlig enkeltverk i Dyrhaugs oeuvre? Disse spørsmålene er umulig å unngå, i hvert fall om man er kurator eller kritiker. Men det gjelder og for alle som ikke kjente Dyrhaug like godt som gjengen som har vært med på å henge denne utstillingen.
At installasjonen er kaotisk er bevisst for å unngå en autoritær eller definitiv retrospektiv henging. Men kaoset i utstillingen glir over i en dyrkning av Dyrhaug som figur, som en slags outsider, og dette fremhever kanskje i for stor grad den kaotiske trash-estetikkens alltid underliggende romantisering av kunstneren. Mange så sikkert Dyrhaugs installasjon på Kunstnernes Hus, andre kanskje utstillingene på Galuzin Gallery i 2006, eller samarbeidet med Andreas Heuch på Galleri F15 i 2008. Der var kaoset alltid tilstede, men det fantes og en vilje til å balansere tegningene med andre elementer. Utvalget på Bodegaen kunne med god samvittighet vært gjort annerledes, men utstillingen var neppe et forsøk på å historisere kunstneren, snarere å minnes Dyrhaug ved hjelp av fragmenter fra et kunstnerskap. Det ser man tydelig fra tittelen, som ikke spesifiserer en periode av produksjon, men heller et helt liv, fra 1979-2008. En liten dose orden hadde vært nødvendig for å skille arbeidene ut fra mytologien, men dette var forhåpentligvis et nødvendig steg videre, både for Bodegaen som visningssted og for den uunngåelige historiseringen som etter hvert vil komme av Dyrhaugs kunstnerskap.
