Flagg fungerer gjerne som en fellesskapsmarkør. Et sort flagg, gjennom å antydningsvis nulle ut flaggets motiv, signaliserer imidlertid også avvisning av fellesskapet – opposisjon. Historisk har anarkist-bevegelsens flagg hatt en sort grunn. I nyere tid er det sorte flagget blitt forbundet med jihadistene i Daesh og frembringer følgelig følelser av uro og avsmak. Likevel er det en verden mellom anarkistenes ønske om frihet uten hierarkiske strukturer og Daesh’ erklæring av et nytt kalifat. Disse assosiasjonene dannet et illevarslende bakteppe for Ole Jørgen Ness og Marit Følstads performance The Black Flag, som fant sted på Galleri Haaken 14. januar.
Det ble levnet liten tvil om hvilken farge som sto i sentrum; allerede før den annonserte starttiden var Følstad i gang med å fargelegge sitroner med sort tusj. Resten av ensemblet kom på banen rundt sju. Enmannsbandet Svarte Greiner (Erik K. Skodvin), plassert til venstre for trappen med et arsenal av instrumenter, satte tonen med sin «akustiske doom». Tilsynelatende intuitivt begynte Ole Jørgen Ness så å tegne på et sortmalt område på veggen med hvitt og sort kritt, og to kvinner kledd i sort, som frem til da hadde stått stille og stirret bestemt ut i luften, gikk i gang med å blåse opp hver sin ballong. At ballongene til slutt sprakk kom ikke som noen overraskelse, men det gjorde det kolossale smellet, forårsaket av størrelsen på ballongene og akustikken i rommet.
I 1937 malte René Magritte maleriet Le Drapeau noir (The Black Flag) som en reaksjon på den spanske borgerkrigen. Maleriet viser en gråsort himmel dekket av figurer som minner om krigsfly. Svarte Greiners atmosfæriske og mørke electronica bygget opp til nettopp en slik følelse av innkommende terror. I det ene øyeblikket befant vi oss i svale bølgelandskaper, i det neste hadde lyden eskalert til et skrekkfilm-crescendo. Alt annet som pågikk tok farge av disse voldsomme, soniske kastene. Også de to sortkledde kvinnenes ballongblåsing satte nervene i spenn. Man kunne nesten høre publikum holde pusten når ballongen nådde det kritiske punktet rett før en potensiell eksplosjon. I de fleste tilfellene ble luften bare sluppet ut igjen. De gangene ballongene faktisk brast, med en vanvittig kraft og lyd, bragte det publikum fullstendig ut av balanse.
Hver for seg var Ness og Følstads bidrag derimot nokså banale, på grensen til intetsigende, og de ble som resultat en slags statister i egen performance. Det som bar performancen var det emosjonelle avtrykket den som helhet etterlot hos publikum, hvordan man som tilskuer ble sendt i pingpong mellom følelsesmessige motpoler: ro og uro og angst og lettelse.
Sammen med det sorte flaggets ambivalente konnotasjoner fikk denne konstante svingingen noe politisk og eksistensielt akutt ved seg, som om det kunstnerne ville var å mane frem følelsen av å leve under en konstant terrortrussel, der man aldri vet hvor og når neste eksplosjon vil ramme. The Black Flag henviste aldri eksplisitt til vold, men med det sorte flagget som bakgrunn kjentes den anspente verdenssituasjon likevel som noe overhengende.
At utøverne ikke kommuniserte men var fullstendig oppslukt av sine respektive aktiviteter, gjorde at de fremsto som en ustabil, midlertidig sammenslutning. Det fantes dog noen bakenforliggende forbindelser. Både Ness og Følstad henviste til tidligere verker: Ness’ tegning var mistenkelig lik et bilde han laget til Festspillene i Bergen i 2006, og Følstad har både sprengt ballonger, tråkket på sitroner og samarbeidet med Svarte Greiner før. Samtidig som de beveget til emosjonell innlevelse og manet frem bilder av en politisk akutt samtid, presenterte The Black Flag altså òg et navlebeskuende dykk i eget arkiv – strategier som ikke så ofte opptrer i kombinasjon! Performancen endte med en siste ballongeksplosjon midt blant publikum, og Følstad som la en sortmalt sitron i en boks og forlot gallerirommet.
