Den smått mytiske kunstneren Ole Jørgen Ness, som innehar en sjeldent høy status for sin tid og generasjon, sammenligner sin egen mangslungne kunstnerpraksis med å vandre rundt i en labyrint, uten lyst eller ambisjon til å finne veien ut. Å hive seg dypt inn i alle kunstens modi, karakteriserer Ness’ virke. Ikke bare som såkalt skapende kunstner, men også som uavhengig og suveren forvalter av kunstens betydning, en privilegert formidler med kunsthistorisk overblikk. Hans galleri Herslebsgate 10, som åpnet i 1992, da Ness fremdeles var akademistudent, er en del av denne sammensatte praksisen. De rullerende rollene er i den grad det er mulig definert utfra egne premisser, med aversjon mot allerede etablerte rammer. Galleriet, som var toneangivende for en generasjon av nittitallister, var en av de første i et veritabelt skred av uavhengige og kunstnerdrevne gallerier i Oslo, en situasjon man må hoppe til våre dager for å matche.
Det både innlysende og gåtefulle ved den komplekse kunstnerposisjonen Ness inntar står hele tiden i et uavklart og destabiliserende forhold til den kunsten vi faktisk har foran oss. Slik er det også i Embracing Perplexity. Utstillingen fremstår som en gruppeutstilling, med skulptur, maleri og tegning, men holdes sammen av en særegen intensitet. I et skriv på Galleri Riis kommenterer Ness hvert eneste verk på utstillingen utfra et internt univers. Her blir galleriet en vertsorganisme for et komplisert mentalt og kroppslig kunstfenomen, som selvfølgelig understrekes i det omfattende antallet fiktive kunstnere som her settes i sving som deler av Ness’ prosjekt.
Heterogeniteten som nedfeller seg i minst ni kunstneridentiteter med ulike nasjonaliteter, kjønn, kunstneriske profiler og medier, er gjennomført på en imponerende og konsekvent måte, med uforutsigbar og teatralsk kurs gjennom minst to tiår. Her opptrer blant annet en surrealist, en minimalist, en modernistisk skulptør og en spiritualist, alle under aparte navn som Jøgen Jøgner Nexi, Urban Ghadtspa og Yon Eigil Asgar. Som kjent tørnet et knippe av disse karakterene sammen i det underholdende og schizofrene videoverket Opus Osiris i 1994. Mot slutten av 90-tallet begynte de forskjellige identitetene å samarbeide i det kollektive arbeidsfellesskapet Nesstudio, som materialiserte seg i utstrakte environments.
Denne iscenesettelsen problematiserer på en paradoksalt raffinert og parodisk måte kunstnerrollens klisjémessige pompøsitet og nødvendighet – vel og merke uten å fremsette en entydig kritikk. De mange stemmene og uttrykkene løper sammen og blir til noe kronglete og uoversiktelig, slik at den kritiske skytsen først og fremst synes å være rettet mot en reduktiv forståelse av hva kunstneren og kunsten skal være. Ness’ valg er konsekvent legio.
I Embracing Perplexity spiller den unge maleren Ambrosia Uhrmann, et relativt nytt skudd på kunstnerstammen, en av hovedrollene. Hun blir den sentimentale skaperen av det monumentale The Vapour of Arcana Coelestia, et nesten monstrøst maleri på 3×5 meter oppstilt midt i galleriets hovedrom. Tittelen skal referere til den svenske mystikeren Swedenborgs hovedverk, hvor himmelens mysterier sammenlignes med menneskekroppen. Betrakteren rigger seg til på en benk som for anledningen er satt opp foran maleriet, slik at betraktersituasjonen blir stilrent tydelig. Nesten overtydelig. Maleriet, derimot, er oppsiktsvekkende befriende i all sin skamløshet. Her er assosiasjoner til rokokkomaleriets pastellkulørte maleri, tenk for eksempel på François Bouchers pastorale svermerier. Billedrommet blir såpass svært at det blir risikabelt, og bruken av rokokkoens intimverden oppleves som opphetet og interessant. Det er som om vi ser rett inn i en dynamisk, potensielt sublim himmel og de malerihistoriske referansene kan referere til en mystisk himmelstigning som man særlig forbinder med barokkens billedverden. Samtidig oppleves denne himmelen som en kropp i full oppløsning, hvor alt solid forgår. Arbeidets forening av farget røyk, som gammelmodig gestaltet ånd, hvor fargene flyter over hverandre som bølger, og et pågående organisk forfall skaper en grunnleggende åpen situasjon. Det rent maleriske ser ut til å være hovedprosjektet, men samtidig synes Ness å kommentere en tidsånd som kan karakteriseres som søkende inntil det lammende og dystopiske. Monumentaliteten i seg selv, og de kunsthistoriske sitatene med sublime undertoner kan konvensjonelt sett borge for en definert mening. Men hos Ness ligner den materielle tyngden og det motivisk sublime i større grad aktive snubletråder enn en påstand om substans og kollektiv enighet.
Her ligger det en insisterende skjønnhet, men også en kvalmende organisk oppløsning, i det konturene forsvinner og en nesten slaskete og sleip formløshet oppstår. Dette tosidige elementet går igjen i Ness’ malerier – her vises et utvalg fra 1999-2011 – som alle problematiserer tilgangen til malerisk mytologi. Den abstraksjonen som ligger til grunn pareres konstant av figurative tilløp, særlig med referanser til høydramatisk og atmosfærisk romantisk maleri. Formene kan være slørete men likefullt antydes en påtagelig fysisk og organisk tilstedeværelse. Resultatet blir en vertigolignende malerisk tilstand, helt på kanten av stupet, både kompositorisk, der motsigelsesfulle former og rom støter inn i hverandre, og stilistisk, som en kile slått inn i den gode smak. Det er et interessant spill mellom et komplekst estetisert formspråk og en lefling med new age-lignende plakatkunst, som i den sammensatte tegningen Pandemonium Rex. Her virvler en tett figurasjon av mystiske øyne, keltiske border og halvprofiler opp en spekulativ kommersiell tendens i vår tid. Samtidig gjør presisjonen i virkemidlene det vanskelig å ikke ta også dette på alvor. Den visuelle oppmerksomheten og toleransen testes uten distinkte smaksbaserte formaninger.
Ness flesker altså til i mange retninger, men langt fra vilkårlig. Han viser en virtuos sikkerhet i sammensetningen av visuelle kapitler. Dette gjelder ikke minst tegningen Indian Ocean, som dekker en diger vegg. Verket er tilskrevet identiteten NEMO, og er utført med en jevn regelmessighet, hvor blå tusjpenner møysommelig har fylt opp de hvite arkene. Uttømmingen av muligheter ser ut til styre arbeidet, men denne tanken blir nødvendigvis uforløst og det kreative overskuddet synes ubegrenset.
Også en av Norvald Braathens såkalt neovitalistiske gipsskulpturer har kommet seg med. Digre hvite og knokkelaktige former, ikke uten modernistisk familiebakgrunn, er stilt opp på industrielle hyller (Stored Hubbub). Igjen opplever vi en oppløsning eller snarere en oppsmuldring av fast form. Det er noen beinrester igjen, og disse forteller fragmenter av en skjult historie som i et dobbelt grep tilskrives den fiktive og den reelle opphavsmannen. Utstillingen på Galleri Riis demonstrerer denne unndratte fortellerstrategien som kontant sender spørsmål i retur til betrakteren.
