I lengre tid har Nasjonalmuseet blitt kritisert for at det kunstfaglige arbeidet ved museet ikke holder mål. Ifølge statistikken er det for eksempel stor forskjell på forskningsaktiviteten på Danmarks Statens museum for kunst og det norske Nasjonalmuseet. Selv med færre ansatte forskere, meldte SMK om 38 bidrag til fagfellevurderte publikasjoner i 2015, mens Nasjonalmuseet samme år meldte om fire. I 2018 kom en rapport fra Norsk kulturråd som slo fast at Nasjonalmuseet forsker for lite, og på et for lavt nivå. Tidligere redaktør i Kunstkritikk Jonas Ekeberg etterlyste en «tiltrengt forsterkning av det kunstfaglige arbeidet», og direktør Karin Hindsbo forsikret at en forestående omorganisering ved museet skulle støtte opp om forskningen. Til dette formål ble det i fjor høst utlyst en stilling som Forsknings- og utviklingsansvarlig. Stillingen ligger under direktørens stab og flere forskerprofiler søkte. Nasjonalmuseet ansatte seniorkurator Talette Rørvik Simonsen, og stillingens ansvarsområde omfatter i hovedsak planlegging og tilrettelegging for å styrke forskningsaktiviteten i tiden etter åpningen av det nye Nasjonalmuseet.
Du er forsker selv, med doktorgrad i arkitekturhistorie fra Universitetet i Oslo. Har forskningen ved Nasjonalmuseet en annen form enn forskningen ved universitetene og høyskolene?
Innholdsmessig og metodisk har den ikke nødvendigvis det. Men Nasjonalmuseets forskning er tett knyttet til samlingen vår, og vi jobber for at det skal være en klar sammenheng mellom innsamling, forskning og formidling.
Dere har over 50 ansatte med forskerkompetanse ved museet. Hvilke fagfelt kommer forskerne fra? Og hvordan samarbeides det om forskning på tvers av fagfeltene?
Forskningen drives hovedsakelig innen kunsthistorie, formidling og konservering, som er kjerneområdene for vårt forskningsoppdrag. Framover kommer vi til å være opptatt av å styrke forskningsfellesskapet gjennom blant annet kunnskaps- og erfaringsutveksling på tvers av de ulike fagfeltene som kan virke stimulerende og motiverende. Det har stor betydning å fungere som et samlet forskningsmiljø.
I 2018 uttalte Hindsbo at «våre fagfolk skal stå øverst på ringelisten til konferanser og publikasjoner». Hvor langt har dere kommet med å oppnå dette målet?
Nasjonalmuseet har mange profilerte og engasjerte fagpersoner. Likevel må vi hele tiden jobbe for å tydeliggjøre hvordan disse fagpersonene bidrar til å videreutvikle sine fagfelt. Når vi nå har satt oss som mål å styrke vår rolle som forskningsorganisasjon, kommer vi til å ha en parallell satsning på å øke forskningsaktiviteten og på å fronte denne utad – også utover «egen fagmenighet». Vår aller største prioritet akkurat nå er å åpne det nye museet. Etter åpningen skal vi jobbe mot å nå målene for forskningsarbeidet, men vi er allerede i gang med å legge grunnlaget for dette.
Er kuratorene ved Nasjonalmuseet tilstrekkelig synlige som fagpersoner?
Det er kjempeviktig at Nasjonalmuseet har en tydelig stemme innenfor de fagfeltene vi representerer. Og her ønsker vi å bli bedre. For å følge opp fokuset på forskning i den nye strategien vår vil vi jobbe med konkrete mål for hvordan vi skal formidle våre forskingsresultater i utstillinger, katalogutgivelser, vitenskapelige publiseringer og konferanseinnlegg, debatter og foredrag.
Kommer ansettelsesstrategien av nye kuratorer til å reflektere at dere arbeider med å løfte forskningen ved museet? Kommer dere til å søke etter kuratorer med tyngre forskerkompetanse?
Et av målene våre framover er å heve forskningskompetansen i museet, både blant de fagansatte og gjennom nye ansettelser. Ved utlysninger vil vi måtte vurdere hvordan vi best kan utfylle den kompetansen vi allerede har i museet. Vi ønsker selvfølgelig nye kollegaer med solid forskningserfaring, og så må vi også balansere dette opp mot hvilken type faglig spesialisering vi er ute etter.
I statsbudsjettet for 2020 slås det fast at «forskning og kunnskapsutvikling anses som en av de sentrale oppgavene ved norske museer». Ser du noen motsetning mellom museets visjon om å være et bredt og tilgjengelig museum for alle og visjonen om å være i forskningsfronten?
Jeg ser det heller som målsetninger som kan jobbes med parallelt. Vi skal aktualisere samlingen og frambringe ny kunnskap om den. Samtidig er vi opptatt av å tenke nytt rundt forskningsformidlingen og hvordan våre forskningsresultater kan formidles til ulike publikumsgrupper i ulike kanaler og medier. Dette kan jo ses i sammenheng med visjonen vår om å gjøre kunsten tilgjengelig for alle, kombinert med at vi reflekterer samfunnet og tiden vi lever i.
For noen uker siden kunngjorde Nasjonalmuseet at verk fra samlingen nå var tilgjengelig i Nintendo Switch-spillet Animal Crossing. Er dette et ledd i en ny utviklingsstrategi for økt synlighet?
Vi jobber aktivt og selvkritisk med målgruppearbeid for å nå ut til nye publikumsgrupper som vi vanligvis ikke når. Da kan det være et effektivt virkemiddel å være «tilstede» på de arenaene eller flatene som benyttes av målgruppene vi har definert, og gjøre kunsten tilgjengelig der. Animal Crossing spilles av rundt 13 millioner mennesker. Et annet ledd i tilgjengeliggjøringen og demokratiseringen av samlingen er at vi har digitalisert 44.000 verk fra samlingen på nettsidene våre, der en ny funksjon gjør det mulig for publikum å sette sammen sine egne samlinger.
Men tror du barn og unge blir kunstinteressert av å se Edvard Munchs «Skrik» i et dataspill?
Jeg tror i alle fall at det kan være en måte å overraske og vekke nysgjerrighet på – som å sende ut en slags invitasjon til å finne ut mer om kunstnerskapet.
En aktuell forskningspolitisk debatt handler om Forskningsrådets mål- og resultatsstyring, herunder debatten om hva slags forskning som er nyttig for samfunnet. I dagens politiske klima blir den såkalte anvendte forskningen innen felt som teknologi og innovasjon høyere prioritert enn humanistisk grunnforskning. Kan man si at forskningen på Nasjonalmuseet deler seg i to porteføljer, en for anvendt forskning (konservering og forskning på formidling) og en for kunsthistorisk grunnforskning?
Jeg kjenner meg ikke helt igjen i en så kategorisk inndeling. Mange forskningsprosjekter innen konservering og formidling er riktignok praksisnære eller tverrfaglige, og gir resultater man kan ha nytte av i museets videre arbeid, som bedre bevaring av verk. Men samtidig er det flere pågående prosjekter som ikke først og fremst er begrunnet ut fra en forventet forbedring av rutiner. Flere av Nasjonalmuseets konservatorer jobber med en type forskning som man internasjonalt ville betegnet som art technological history – altså tverrfaglig forskning med fokus på teknikk og materialbruk, men som grunnleggende sett søker etter en rikere forståelse av et kunstnerskap eller et enkeltverk. For å illustrere hvordan dette kan skille seg fra anvendt forskning kan jeg nevne vår konservator Thierry Fords forskning på Munch og konservatorenes tidligere bruk av ferniss på kunstnerens ufernisserte eller delvis fernisserte malerier. Fords doktorgradsprosjekt stiller blant annet spørsmål ved innvirkningen ferniss har for opplevelsen av Munchs malerier, og griper sånn sett inn i resepsjonshistorien for verk.
Tradisjonelt har den kunsthistoriske grunnforskningen vært en av museets kjerneoppgaver. Skal den fortsette å være en prioritet?
Ja, den er absolutt en av våre mest sentrale oppgaver, og vil ha en veldig høy prioritet. Samtidig vil det bli viktig å løfte fram forskningen på formidling – som er et yngre forskningsfelt og som ikke har en lang etablert tradisjon i Norge.
Hvilke langsiktige planer legges for forskningen i årene fremover?
Min nye stilling er en del av en omorganisering ved museet som skal bidra til å rigge organisasjonen for økt forsknings- og utviklingsaktivitet. Blant annet ved å etablere flere eksterne forskningssamarbeider, både nasjonalt og internasjonalt. I den nye strategien til museet er forskning også definert som et eget satsingsfelt. Nå skal vi i gang med å utforme en egen handlingsplan for forsknings- og utviklingsarbeidet som skal gi retning til og styrke forskningen. Det å øke synligheten og tilgjengeliggjøring av forskningsresultater blir en viktig prioritering, samt å skaffe ekstern finansiering til forskning.
I det kunsthistoriske fagmiljøet har mange ventet på detaljer om forskningssatsningen som inngår i samarbeidsavtalen mellom Fredriksen Family Art Company og Nasjonalmuseet. Vil det legges noen føringer på disse forskningsmidlene?
Fredriksen-samarbeidet vil gi mulighet til finansiering av flere langsiktige forskningsprosjekter i form av PhD-finansiering. Vi skal legge en helhetlig plan for hvordan dette skal organiseres framover. Det vil uansett være tematisk åpne utlysninger, altså ikke øremerket forskning på samtidskunst.
