I 2007 uttrykte Kunstbanken Hedmark Kunstsenter på Hamar et ønske om å bli Norges første senter for performancekunst. Initiativet har resultert i et treårig dokumentasjonsprosjekt og en rekke festivaler, men noen nasjonal status ble aldri senteret til del. I mellomtiden har vi fått festivaler arrangert av Performance Art Bergen (2011) og Performance Art Oslo (2012). Kunstbankens posisjon på området er med andre ord utfordret. Nettopp derfor hadde jeg forventet et skarpere profilert prosjekt når Kunstbanken forrige helg arrangerte sin tiende performancefestival kalt Levende bilder. Over to dager presenterte senteret tilsammen 11 verk, utført av nasjonale og internasjonale kunstnere.
En rekke av disse forestillingene ble vist utendørs, hvilket la til rette for et samspill mellom utøvere, tilreisende og Hamars beboere. Ved stranden satt Maline Casta i vannet og skrev flaskepost foran skuelystne og nysgjerrige forbipasserende. Et underfundig prosjekt som best beskrives av brevene Casta selv skrev og kastet i vannet: «A message in a bottle is a very uncertain way of communication.» Sigmund Skard vandret konsentrert gjennom gatene med en pendel hengende fra hodet, som for å aktivere idéen om handlingens egen temporalitet. Måpende barn ble observert når Joakim Stampe avsluttet festivalen ved å koste høstbladene – og sporene etter en performance av Parlour Collective – bort fra gateplan med en selvlysende kost, mens han drakk fra en lommelerke. Kunstbanken klarte på denne måten å aktivere store deler av byrommet, men helhetsinntrykket er likevel at det manglet noe vesentlig. I Kunstbankens festivalbrosjyre står det at «fellesnevneren for festivalen er levende bilder vi aldri har sett før.» Det er med andre ord et tradisjonelt performance-format hvor vi som betraktere står på utsiden av en situasjon og observerer en utøver som skaper tablåer eller bevegelige skulpturer. Svein Ove Kirkhorns tredelte performance Kameleon tok idéen om levende bilder bokstavelig. Hans performance utspilte seg på tre forskjellige steder parallelt: I Kunstbankens lokaler, i Storgaten og ved Hamar Stadion. På alle stedene var spesialkonstruerte scener kledd i mønstret tekstil, den samme som også barna fra Arstad skole – performancens aktive utøvere – var kledd i. I Kunstbanken satt barna bak et avlangt bord, som minnet om et debattpanel, og blåste ballonger. Her mistet de kamuflerte barna sin individualitet og transformerte den tenkte meningsutvekslingen til en lek.
BBB Johannes Deimling, som har vært aktiv på performance-scenen i mer enn 15 år, var en mer synlig aktør i sitt eget bilde. Lyden av blader når føttene treffer bakken var som en live-versjon av action-painting der nye bilder kontinuerlig ble aktivert gjennom hele performancen. Det kunne f.eks. te seg slik: Kunstneren, kledd i hvitt, heller melk fra en plastpose på gulvet og legger seg ned på magen, over melken, slik at en blå fargeampull festet til kunstnerens kropp sprekker og farger melken blå. Han henter så ut en papirbåt fra baklommen, som han beveger i luften over væsken på gulvet mens han avgir det som kun kan beskrives som «urlyder». Disse absurde handlingene skapte en collage av farger, former, bevegelser og lyd, en dramaturgi der billedelementene er poetiske og utforskende, fremfor meningsbærende. Flere av disse bildene opplevde jeg isolert sett som symbolske, men som en sammenhengende performance var det, igjen, svært lite utfordrende.
I One Hundred and Three av Franzisca Siegrist ble denne performance-poesien bragt til et ytterpunkt. Her ble hundreogtre bøker, hundre hvite og tre grønne, organisert, re-organisert og balansert. Siegriest nitide forflytninger av bøkene, ble avsluttet med at hun la dem tilbake, en og en, i en haug på motsatt side av rommet, før hun trakk innholdet ut av de tre grønne bøkene opp i taket langs en snor. Nede for telling av Longva+ Carpenter var mer burlesk. Lokalisert på toppen av trappen ved Østre torg stod de to kvinnene iført dress, røde boksehansker og utstrøket lebestift og bokset vilt ut i luften. Den usynlig motstanden de sloss mot ble ikke svekket, og de to kvinnene ble stadig mer utmattet der de stod rygg mot rygg, bundet til hverandre av en strikk. Motstanden var til syvende og sist knyttet til dem selv. Også John Court utførte en slik serie repetitive handlinger, som synes å være festivalens fellesnevner: Vandrende rundt i den store sirkelflaten på Stortorget, bar han på en stor planke som utgjorde sirkelens halve diameter. Mens han vandret langs sirkelens ytterkant, bærende på planken med én hånd, plukket han tidvis opp flere tunge planker som han etterhvert slapp – trolig fordi de var for tunge. Handlingen ble repetert i timevis og opplevdes som en uendelig runddans med de samme kjedelige, tunge og slitsomme oppgavene, slik livet er i blant. Performancekunsten er kjent for å være interdisiplinær og å utfordre tradisjonelle formater – ikke minst sitt eget. Men denne utfordringen finner jeg ikke igjen i Levende bilder. Her ble det for mange bilder som kun var levende i kraft av å være utført av kropper. Resultatet oppleves som utdatert formalisme. Det høres ut som en selvmotsigelse, men det er nettopp dette som er skjedd med denne «poetiske» delen av performancekunsten. Da sjangeren så dagens lys var det fordi kunstnere anså den levende kroppen som et redskap som kunne bryte med antatte institusjonelle sannheter. Kroppen, i kraft av å være «levende» skapte et sosialt rom hvor politiske, kulturelle og sosiale problemstillinger kunne utfordres. Slike utfordringer var det dessverre fint lite av på Hamar.
