Statsbyggs utsending var glad for å ha anledning til å ta med presse på befaring uten hjelm og vernesko, da Kunst i offentlig rom og Statsbygg tidligere denne uken inviterte til en liten føråpning av A-bygget i det nye regjeringskvartalet. Anledningen var at byggetrinn én nærmer seg slutten og Outi Pieskis monumentale veggarbeid AAhkA er ferdigstilt, så å si. Anledningen opplevdes definitivt som en begivenhet, selv om verket allerede har vært mulig å se gjennom glassfasaden en stund, for forbipasserende. Det gigantiske kvinneportrettet, bygget opp av en skravur av bjørkelister på en bakgrunn av brun filt, med innslag av duodji samt sørsamiske treskjærings- og ornamentstradisjoner, er en mektig manifestasjon, og det tegner seg som et slags hovedverk som tar plassen til Picasso og Carl Nesjars Fiskerne (1970), som prydet fasaden på den tidligere Y-blokka.
Kunsten i det nye regjeringskvartalet er det største offentlige kunstprosjektet i Norges historie, ifølge KORO. Pieskis arbeid, integrert i en skråstilt 51 meter høy og 700 kvadratmeter stor vegg i det såkalte pyramiderommet, er et av de mest omfangsrike. Det overgås av Jumana Mannas 800 kvadratmeter store gulvkonstruksjon av stein på plassen rett utenfor, som også straks er ferdig. Men den vertikale orienteringen i kombinasjon med rommets spesielle, tetrahediske fasong og bildets ekstremt tydelige symbolikk, legger til en sakral og arkaisk dimensjon som det virker å være alene om. AAhka-figuren representerer Moder jord som juridisk person. Det er også en mye brukt betegnelse på hellige fjell i Sápmi, og kan oversettes til bestemor eller eldre kvinne.
Plasseringen i et mottaksrom rett innenfor inngangspartiet til bygget, der regjeringen kommer til å møte presse og internasjonale gjester, er symboltungt. Det fins en åpenbar parallell til Máret Ánne Saras Pile o´Sápmi Supreme (2017) som henger i resepsjonen til Nasjonalmuseet, slår det meg. De to verkenes plassering er symptomatisk for iveren etter å fronte samisk kunst i offentlige institusjoner. Så vidt jeg fikk med meg var det ingen av talerne, bortsett fra Pieski selv, som sa noe utdypende om den ideologiske betydningen av det å bruke samisk kunst som den norske statens ansikt utad. Etter en introduksjon fra Nina Frang Høyum, formidlingsleder i KORO, fikk kulturminister Lubna Jaffery (Ap) ordet. Hun begynte den korte talen sin med å minne om byggets mørke bakteppe: «22. juli 2011 ble mennesker drept på jobb i regjeringskvartalet, og nå tar vi regjeringskvartalet tilbake», sa hun. Hun beskrev begivenheten som en milepæl og takket Pieski for et arbeid «vi aldri vil bli ferdige med».
Arkitekt Fredrik Haukeland, som har ledet den tverrfaglige prosjekteringsgruppen, fulgte opp med å fortelle om konseptet for det det nye regjeringskvartalet. De tre frontbygningene danner en historisk revy over det norske demokratiets historie, med G-blokken fra 1906, reist kort etter unionsoppløsningen, Høyblokken fra 1958, som symbol på etterkrigstidens gjenoppbyggingsprosess, og den nye A-blokken fra 2025, som en representasjon av vår egen samtid. A-blokkens lette, transparente fasader skal åpne utsyn mot de eldre bygningene i området, forklarte han.
Både Stortinget og arkitektene ønsket tre som hovedmateriale, men på grunn av krav til sikkerhet og varighet var det utelukket å bruke det i bærende konstruksjoner og fasader. Løsningen ble et omfattende bruk av tre i interiørene, som blir en synlig del av eksteriøret på grunn av glassfasaden. Han roste Pieski for å ha oppfylt arktiektenes drøm om et verk som løftet rommet og bygget videre på tradisjonen for integrert kunst i regjeringskvartalet. «Når man nå endelig kan oppleve pyramidehallen og se kunstverket som lyser som en lykt i høstmørket, så føler jeg at vi også svarer på det Jens Stoltenberg ba om: mer åpenhet, mer demokrati», avsluttet han, med henvisning til den daværende statsministerens hyppig siterte oppfordring etter terrorangrepet i 2011.
Sist ut av talerne var Pieski selv. Hun snakket om betydningen av det å plassere et urfolksmonument «i rommene der Norges framtid formes». Hun presiserte at verket ikke bare var ment som en respons på historien med kolonisering og assimilering av samene eller mannsdominansen i offentlig monumentalkunst, men at det også ga uttrykk for «en samisk logikk som går langt lenger tilbake i tid». Med referanser til den historiske Alta-aksjonen og de mer nylige demonstrasjonene mot vindkraftutbyggingen på Fosen, betonet hun figurens kobling til beskyttelse av jorden og det hun kalte «kollektiv rematriering». Pieski advarte mot «en ny bølge av øko-kolonialisme» hvor man under dekke av bærekraftig utvikling etablerer nye gruver og vindkraftindustri på samiske landområder. «Norge vil ikke klare klimakrisen uten et godt partnerskap med det samiske folket», slo hun fast. Det gjenstår å se hva denne symbolske sentreringen av samenes rettferdighetskamp i statsmaktens haller vil ha å si for politikken som utformes der.
