På gulvet i Oslo Kunstforening ligger et svært, snodd enhjørninghorn i tre gitt tittelen Wet Wand for Future Fires (2023). Det er liksom sotet i den butte enden, og i tverrsnittet vokser en svart matte av hestehår, noe som skaper et (enda mer) surrealistisk og lite medgjørlig objekt. I seg selv er hornet en interessant artefakt. Historisk inngikk det i en medisinsk og religiøs legendekultur som det er spunnet et tett kulturelt nett rundt. Figurer som den allegoriske enhjørningen er i Johannessens utstilling Posthumous Tales forsøkt løftet ut av sine overleverte forståelsesrammer – men det forblir uklart hvor de er på vei, og hvilket kritisk ærend de har.
Fri historisk drodling med dokumentariske og anekdotiske brokker og biter er en yndet sjanger i samtidskunsten. Fremfor å hevde en vitenskapelig sannhet, blir historiens mangslungne arkiv kilde for spekulasjon og sansning. Omdreiningspunktet i utstillingen er et merkverdig arkeologisk funn. Johannessen, som holder til i Sverige, har jobbet med kuratoren Caroline Malmström om verk i kjølvannet av en oppdagelse i Kvarntorp utenfor Örebro i 1949. Her fant man en menneskelig hodeskalle sammen med diverse knokler av en broket forsamling dyr – hundekjever, bein fra både føll og gris, samt et par ribbein av ukjent opphav. Gåten her er at alle levningene stammer fra ulike tidsperioder, og derfor vanskelig kan klassifiseres som gravoffer. Alt dette ifølge ledsagende tekstmateriale.
Videoen Swamp Posthumous (2021) spiller ut dette funnet koreografisk, med profesjonelle dansere som beveger seg i et myrlandskap med glidende nærvær, ikledd kroppsdeler med hestehår, bein og skinn, som en slags proteser. Disse er stilt ut på rad i neste rom som opphøyde rekvisitter, og jeg får umiddelbart flashback til Ahmed Umars organiske kompositter med materialer som dyreskinn, tre og hår på Kunstnernes Hus nylig. For Johannessen synes imidlertid den eksperimentelle bevegelsen, et ganglag bortenfor det menneskelige, å være hovedsaken. Hvordan hjelper materialene oss over i en villere tilstand, hvor det oppreiste kan avlæres?
Johannessen setter altså de løsrevne knoklene i bevegelse. Animasjonen Gjenoppstandelser (2023) tester ut ulike montasjer i stadig skiftende konstellasjoner av svevende beinpiper som refererer til den sammenfiltrede haugen av menneske- og dyrerester. Lengselen etter nye kombinasjoner blir i seg selv en plausibel drivkraft for komposisjon, og denne viljen til hybriditet gjennomsyrer utstillingen. Assemblager under samletittelen Trofé består av knokler (ekte og avstøpninger) vises i åpen monter, og andre velgjorte skulpturer og videoarbeider forholder seg til den uidentifiserte «urtiden» det arkeologiske funnet peker på. Rituelle artefakter, som fletter av menneske-og dyrehår, er arrangert i sirkler. Presentert i en museal og kategoriserende sammenheng, fortoner det hele seg som rekonstruksjon av et per definisjon ufullstendig materiale, rettsmedisineren er overlatt til den rene fantasi, for ikke å si fantasmer.
Det er først og fremst i videoarbeidene at iscenesettelsen oppleves som følehorn for en mer kollektiv kultur. Her ligger det en åpenbar higen etter noe primalt, men kanskje mest som idealiserende ønsketenkning om en intakt dyrisk kjerne. I Prey/Pray (2023) følger vi unge jenter (ti-årige klimaaktivister) på naturhistorisk museum, fascinerte i flokk, observere utstoppede dyr, skjeletter og det berømte narhvalhornet. Gradvis ikler de seg sauefeller og en slags rituell krigsmaling, og ender opp frigjorte, dansende og hvilende i naturen – med et tog i bakgrunnen som brått bryter magien. Det føles litt som jeg har sett dette før, og det er lett å assosiere til blant annet Ingrid Torvunds kultiske og teatrale samrøre med de mørke telemarksskogene. Barnet som rister av seg sivilisasjonens ubekvemme ham i direkte kontakt med naturkreftene er en godt etablert kulturell trope.
Folderens beskriver både arbeidenes historisk-arkeologiske faktagrunnlag og fortolker dem i tillegg. Med dette havner de tidvis i et slags ingenmannsland mellom fakta og fiksjon, hvor vi ikke vet om fortelleren er pålitelig eller en slags trickster. En bevisst lek bak denne splittelsen hadde understerket behovet for stadig revurdering av det faktuelle, men formidlingen av denne eventuelle balansegangen synes ikke tilstrekkelig presis. For eksempel fremstår en gruppe treskulpturer (Clever Girl, 2023) som overdimensjonerte beinrester, som ser ut til å være infisert av felt med spiker. Ifølge folderen skaper dette en slags tvang eller fastholdelse, og det er vel nettopp det denne parate forklaringen på verket medvirker til.
Kvadraturen, hvor kunstforeningen ligger, påkalles som et apropos til Christian IVs kolonier og historiske forbindelser mellom de nordiske landene. To fine tegninger med tittelen Nesefløytens anatomi tar utgangspunkt i gipsstukkaturen i etasjen under fra 1600-tallet, hvor mennesker og dyr er fremstilt allegorisk. En bisarr krysning av spissmus og elefant spiller fløyte med egen nese sammen med andre spinnville anatomier i et Bosch-aktig myldrelandskap. Likevel blir det stedsspesifikke opplevd i marginene, kun med møye sveiset sammen med hovedfortellingen, slik utstillingens mange andre fortellinger, enkeltvis interessante, alt i alt synes spredt i litt for mange retninger. De hadde fortjent samme omsorg og nysgjerrige oppmerksomhet som knoklene fra fortiden, gravd opp fra dypet.
