Det er fredag formiddag i Svolvær, og få mennesker å se i gatene. Men på det lille torget nede ved havna, der Nordnorsk kunstnersenter og Lofoten International Art Festival (LIAF) skal åpne om et par timer, sitter 10-12 barn og unge foran et stort banner med påskriften «Stem på en fornybar fremtid». Parolene på de hjemmelagde skiltene de har med seg er de samme som for tiden bæres rundt over hele kloden: «Det er vi som skal arve jorda», «La olja ligge», «Act now! Your mistakes should not be our future» – med noen lokale dialektvarianter, som: «Framtida e vårres» og «Æ vil ikkje at jorda ska bli hottere enn mæ». En av streikerne har ropert, og lar innimellom slagord høres over plassen, men bortsett fra noen få forbipasserende og en gruppe voksne sympatisører fra de tre partiene som har støttet klimastreikernes krav på Stortinget, er det ikke så mange som kan høre dem. Likevel sier det noe om kraften i den globale bevegelsen som klimastreiken er, at man finner den også på et lite tettsted med rundt 4500 innbyggere.
Klimakrisen og generasjonsopprøret forbundet med den har også nådd kunsten som presenteres i årets utgave av LIAF, mest eksplisitt i Trygve Luktvasslimos film Den veganske tannbørsten (2019), en av festivalens nyproduksjoner, spilt inn på Valberg i Lofoten, med hovedsakelig lokale, ikke-profesjonelle skuespillere i små og store roller. Den førti minutter lange filmen er en spisset, stilisert allegori over vår tid, sentrert rundt en samtale mellom passasjerer på luksusleilighetsskipet The World. Blant dem er de to barna Amelia (Zoe Winther-Hansen) og Steven (Runar Arn James Paulsen), som i stor grad siterer og parafraserer talene til klimastreikens svenske frontfigur, Greta Thunberg. Mens den blåluggede Steven fremstår minst like sindig kontrollert som virkelighetens Greta, virker Amelia med museflettene mer uberegnelig rasende og uttrykker seg også gjennom knurring og bjeffing. De to tenåringene insisterer på at grønn vekst er umulig, mens Amelias mor demonstrerer en kynisk, nyliberal holdning: «For every problem, there is a product.» Filmen levner ikke de voksne stort håp, selv om enkelte av karakterene, noen av dem spilt av Luktvasslimo selv, langt på vei støtter opp under barnas budskap. «You are already dead», sier Amelia. Med ett sitter de alle urørlig gapende rundt bordet, kledt i oransje overlevelsesdrakter – av den typen Sylvi Listhaug vakte internasjonal oppsikt ved å plaske rundt med da hun som justis-, beredskaps- og innvandringsminister ville oppleve hvordan det er å bli reddet opp fra havet. Luktvasslimo kunne kritiseres for å føre klimastreikernes strengt ikke-voldelige engasjement over i en voldelig konklusjon, men gitt filmens smått absurde og humoristiske stil, ber den ikke om en altfor bokstavelig lesning.
Som emblem for festivalen har kuratorene valgt sjøstjernen, et dyr som ikke bare lever i fjæra i Lofoten, men som også gjenfinnes i flere av verkene i utstillingen, blant annet i Luktvasslimos film og i Anne Duk Hee Jordans videoinstallasjon Ziggy and the Starfish (2018). Mye takket være et lydspor av muzak og sensuell pusting og pesing, fremstår blikket som Jordan retter mot livet i havet nærmest seksuelt objektiverende. For å få sett filmen må man ligge i en kald, grønnskimrende vannseng, overgitt til den fargesprakende sjøpornoen som vises i taket. I kontrast til dette artsoverskridende nytelsesfokuset, utforsker Jordan i en separat dokumentar fra 2016 kjønn og seksualitet hos sjøstjerner og andre skapninger i havet i dialog med en rekke forskere. Dokumentaren gir noen interessante perspektiver på tilstanden i havet i den antropocene tidsalderen, men det hadde vært interessant å vite om de samme forskerne er mer bekymret i dag, tre år senere. En av dem hevder frykten for en masseutryddelse av arter er overdrevet.
Tilsvarende sjøstjernens fem armer, har festivalen fem geografiske nedslagsfelt og et femdelt arrangementsprogram. Men LIAF 2019 virker lite kuratorisk styrt utover tanken om lokal forankring og involvering, og interessen for tidevannet som omgir øygruppa Lofoten, samt en visjon om å gi rom for flerstemmighet, fellesskaper og fordypning over tid. Formalt spenner den fra performance, større installasjoner, korte videoverk, lydkunst, tegning, foto, tekst og sosiale prosjekter, til eldre lokalhistorisk kunst og usignerte objekter funnet i fjæra. Under åpningstalen vektla kuratorteamet, bestående av Hilde Methi, Neal Cahoon, Karolin Tampere og Torill Østby Haaland, festivalen som resultat av kollektiv innsats. Om helheten kan virke sprikende, har festivalen lykkes godt med den stedspesifikke forankringen. Særlig de spesialbestilte bidragene som springer ut av gjestekunstneropphold ulike steder i Lofoten, fremstår med tyngde og i genuint samspill med omgivelsene.
Blant dem som virkelig har gått i dialog med lokalsamfunnet og formidler erfaringene sine videre, er Amy Franceschini og Lode Vranken fra det internasjonale kollektivet Futurefarmers, som har drevet det mangeårige prosjektet Flatbread Society i byutviklingsområdene omkring Bjørvika i Oslo. I fjor høst hadde de et lengre opphold i bygda Digermulen, opprinnelig fordi de var interessert i vindforholdene på stedet. Deres Wind Theater (2018-2019) består blant annet av konstruksjonen av en vinddrevet trykkpresse, en større installasjon i det gamle Lofotpostenbygget, samt en mindre vindmølleskulptur i Nordnorsk Kunstnersenter. Men prosjektet er vel så mye en fortelling om et lite samfunn som lenge har kjempet for å kunne bestå, og et portrett av en lokal ildsjel, rektoren Gunnar Aarstein ved Digermulen skole. Til utstillingen hører også et hefte med tekster og illustrasjoner som Futurefarmers, inspirert av teoretikeren Vladimir Propp, omtaler som et «undereventyr» om vinden, utarbeidet i samarbeid med læreren og elevene.
Kunstnerduoen João Pedro Vale og Nuno Alexandre Ferreira holdt for sin del til i tre måneder denne våren på øya Skrova, et samfunn med 200 innbyggere som hovedsakelig livnærer seg av lakseoppdrett. Vale og Ferreiras Semiotica do Bacalhau / Torskens semiotikk (2019) fokuserer som tittelen antyder ikke på laks, men på torsk, nærmere bestemt forbindelsen mellom norsk tørrfisk og den portugisiske nasjonalretten bacalao. Installasjonen er en blanding av utstilling og kantinelokale, med to parallelle langbord og en kjøkkenavdeling. Åpningshelgen fremførte Vale og Ferreira tv-kjøkkeninspirerte performancer, hvor de med hjelp fra publikum tilberedte og serverte et velsmakende måltid «Bacalhau à Braz» for 50 personer, samtidig som de holdt foredrag om torskens betydning og viste ulike filmklipp, alt fra portugisiske matprogram og historiske svarthvittfilmer til utdrag fra Rainer Werner Fassbinders Querelle (1982). Fisken de tilberedte, var brakt med tilbake til Norge fra Portugal, og betraktninger rundt denne migrasjonen og forestillinger om fiskens nasjonalitet sto sentralt i foredraget. Videre redegjorde de kritisk for ulike sider ved portugisisk nasjonal identitet, med et særlig fokus på repressive kjønnsroller, og med historiske referanser til kolonitiden, da ordet «bacalhau» også betegnet en type pisk portugiserne brukte mot slaver i Brasil, og til etterkrigstidens fasciststyre, da fiskere og fiskerkoner ble benyttet som propagandafigurer. Sett i lys av absurditeten i å utstyre fisk med nasjonalitet, er det nærliggende å forstå verket som en kritikk av essensialistisk identitetsforståelse i allmennhet, ikke bare den portugisiske.
Signe Lidéns monumentale The Tidal Sense (2019), en 28 meter lang lydinstallasjon bestående av et hamplerret som strekker seg langs en hel langvegg i Lofotpostbygget, er resultatet av et gjesteopphold i Ramberg tidligere i år. Lerretet som nå fungerer som høyttalermembran, er det samme som Lidén brukte til å ta opp lydene fra fjæra. I den brede enden er lerretet spent høyt, slik at det danner et tak over de besøkende. Mot den smale enden blir det lavere og lavere, slik at man må bøye seg og til slutt krype på magen for å kunne komme under det. Presser man hodet mot lerretet, kjenner man lyden av hav bruse mot skallen. Til verket hører en liten serie fotografier fra Ramberg, en kort video om språk knyttet til tidevannet, og en podcast med filosofiske samtaler mellom Lidén og litteraturviter Grace Dillon, biolog og medieviter Arjen Mulder, nevrolog og musiker Geir Olve Skeie, samt barn fra den lokale skolen. Samtalene dreier seg mye rundt tid, rytme, språk, tenkning og fellesskap, og bidrar til å styrke opplevelsen av Lidéns installasjon som et sted for samling og refleksjon.
Om enn preget av forfall i påvente av å bli pusset opp til boliger, er det fireetasjes Lofotpostbygget et fantastisk utstillingslokale. De mindre og sartere prosjektene tenderer imidlertid mot å drukne. Arbeidene til Damla Kilickiran, en av festivalens yngste deltakere og masterstudent ved Kunstakademiet i Oslo, tar rommet i besittelse, mens de små tekstilarbeidene til Göteborg-baserte Paola Torres Núñez del Prado, The Lost Code (2017-2019) i samme etasje er mer uanselige. Kilickiran viser både Anteckningar i rymd (2015), 78 tegninger med variasjoner over fem ulike geometriske former, såkalte platonske legemer, presentert samlet og skråstilt på en stor gråmalt skulptur i tre, og Psykografier (2018), fire lydløse animasjoner av abstrakte figurer i stadig skiftende farger og mønstre, projisert direkte på veggene inne i det delvis mørklagte lokalet. I et lite monter viser Núñez del Prado tre unk’uña-tepper fra Andesfjellene, hvor hun ved hjelp av lydvisualiseringsteknikker har vevd inn irregulære mønstre og elementer som bryter inn i de tradisjonelle mønstrene som skurr og løse tråder, og som hun selv omtaler som «forsvinnende stemmer». Sammenstillingen av Kilickiran og Núñez del Prado gir mening, da begge synes å ha en interesse for abstrakt visualitet som uttrykk for bevissthetsformer som ikke uten videre lar seg fange – meditative tilstander, ånder og tapte sjeler.
På Nordnorsk Kunstnersenter settes de øvrige verkene i skyggen av en overveldende installasjon av canadiske Tricia Middelton. Fylt fra gulv til tak med en uoverskuelig mengde små og store funnede objekter blandet med hennes egne arbeider, fremstår hele rommet som en tredimensjonal collage. Lag på lag med florlette tekstilarbeider og bånd i ulike farger henger fra taket. På gulvet myldrer det av småting; klumsete utført keramikk, kitchy porselensfigurer, skjell og steiner, en feiekost, et portrettmaleri, en tørket rose, gamle pocketbøker. I den ene enden av rommet står en ødelagt lysegrønn robåt omgitt av marine objekter, en samling Middelton kom over i et gammelt skur i Lofoten. Installasjonen er dessuten utstyrt med en lukt av duftlys og opptak av hverdagslige lyder. Middelton gjorde i åpningshelgen en opplesning i utstillingen, hvor hun beskrev det å strekke seg hinsides sin egen kapasitet, og å være «sensitive to the feelings of all things». Det er så å si umulig å få med seg alle detaljer i installasjonen, og det fremstår som noe av poenget. Som et monument over menneskelig samlermani og en utfordring av kunstneriske kvalitetshierarkier, er det et rom å fortape seg i.
Nettopp det å legge til rette for innlevelse og nedbrytning av hierarkier preger festivalens politiske etos. Dette er ikke en biennale som kunne ha vært produsert hvor som helst i verden. LIAF 2019 ledes av et team som kjenner Nord-Norge godt, og kunstnernes arbeider er gjennomgående solid forankret i regionen og stedets geografiske og sosiale forutsetninger.
Et av prosjektene som ikke bare aktiverer lokalbefolkningen, men også tilreisende, er Kateřina Šedás Something for something (2019). Ved fjærekanten utenfor Lofotpostbygget står en rødmalt campingvogn som tilreisende via Airbnb kan bestille en gratis overnatting i, mot at de gir et par timer av sin tid til lokalsamfunnet. Visstnok er vogna fullbooket ut utstillingsperioden, og Šedá har allerede blitt kontaktet av folk som ønsker å gjøre tilsvarende andre steder i verden. Jeg burde naturligvis ha meldt meg på, så jeg kunne ha skrevet om det fra innsiden, så å si, men omtrent der gikk grensen for min kapasitet.
I løpet av de to intense dagene jeg brukte på utstillingen, tok jeg meg i å ofte søke inn til den skjermede, mørklagte lyttestasjonen i andre etasje. Lørdag kveld ble det arrangert en konsert med Emmanuel Holterbach som fremførte elektroniske komposisjoner av Eliane Radigue der inne, hvor folk satt og lå tett i tett på gulvet, men ellers var det aldri noe problem å finne en ledig saccosekk eller benk. Spillelisten består av både lydkunst, musikk og spoken word, men for min del fikk jeg bare med meg ganske sær og atmosfærisk lydkunst, som gjorde meg genuint usikker på om tinnitusen befant seg inne i hodet eller ute i rommet. Uansett var det et genialt konsept med et slikt rom for tilbaketrekning og meditasjon midt i utstillingen. Verden trenger flere slike regenerative rom.
