«Gulvet her er så vanskelig», kommenterer et skotsk par i 60-årene. Møysommelig designede høydeforskjeller og skarpe kanter gjør at turistene beveger seg famlende rundt i Kulturhistorisk museums nye basisutstilling Kollaps. Det ujevne gulvet glir nærmest sømløst over i en videoinstallasjon med voldsomme nærbilder av en isbre som går i oppløsning. Videoen zoomer inn på bruddene, på de brutale bevegelsene – på naturkreftene. På de skråstilte gulvflatene står montre med pilspisser, hodeskaller, en tomatplante, fiskekroker, såpe laget av kaffegrut, et uidentifisert dekorert objekt, og lydinnspillinger av Polynesiske skapelsesmyter. Høyst forskjelligartede objekter, ulike tidsaldre og ulike fagfelt glir over i hverandre og bindes sammen med kollaps som et konseptuelt omdreiningspunkt. Begrepet har de seneste årene etablert seg i estetiske og filosofiske diskurser (se for eksempel bokserien Collapse), der det hevdes at grunnleggende teorier om verden, som for eksempel ideen om lineære årsakssammenhenger, må destrueres og tenkes på nytt. I denne storsatsningen på Kulturhistorisk museum i Oslo blir begrepet brukt som eksistensiell kategori i et forsøk på å destruere museets eget livsgrunnlag: den historiske kontinuiteten.
Utstillingen gir en smakebit på hva publikum har i vente de kommende årene. En betydelig del av museets samling skal pakkes ned og magasineres, og nye basisutstillinger skal skapes, alle som en del av kollaps-konseptet. Denne første utstillingen løfter frem tre tilsynelatende urelaterte temaer: Kaoskrefter i polynesisk kosmologi, pionerbosetning i Oslo-området og nåtidens by-bønder. Utstillingen presenterer de tre temaene i ett stort rom, med glidende overganger mellom fagfeltene og gjenstandene.
Objektene i utstillingen er arkeologiske funn fra eldre steinalder, rituelle gjenstander fra øygruppene i Polynesia (både fra eldre og nyere tid), videointervjuer med motkulturelle tekno-bønder og et stort, fullt operativt drivhus. Utstillingen argumenterer for at de utstilte objektene er materielle og immaterielle konsekvenser av kollaps, initiert av naturkrefter. Utstillingen viser også verk av den tonganske samtidskunstneren Filipe Tohi som approprierer lalava-mønstre (tradisjonell bindeteknikk) i materialer som aluminium og plast for fysisk å binde sammen metafysiske bruddstykker fra en kaotisk verden. Drivhuset er plassert midt i utstillingsrommet og viser hvordan hydroponi-teknologi (dyrking i vann) kan brukes for å dyrke grønnsaker og urter. Det fungerer nærmest som et manifest; det er en levende, materiell konsekvens av antropocen.
Kulturhistoriske utstillinger har stort sett operert innenfor et postmoderne historisk narrativ de siste 20 årene. Marginaliserte stemmer skal bli hørt, etablerte maktstrukturer skal bli synliggjort og utfordret, og historien skal dekonstrueres. Ved å etablere kollaps som en konseptuell historisk kategori bidrar denne utstillingen til å overskride dette narrativet, inkludert ideen om at verden er i konstant endring. En kollaps indikerer i denne sammenhengen en mer radikal forandring enn hva begrepet endring innebærer. Verden endres ikke, den starter på ny.
Utstillingens ambisjon er å utfordre idéen om historien som en strøm av kontinuitet: I stedet er påstanden at historien konstitueres av kollapser iverksatt av brutale naturkrefter. Eksemplene er Oslo-området, som ble kultivert for 11000 år siden på grunn av klimaendringer, polynesisk kosmologi hvor verden ble til gjennom ødeleggelse, og dagens klimaendringer, som krever nye måter å leve på. Dette kan høres ut som en nesten tilfeldig sammensetning av epoker, og det er naturligvis også poenget; å vri oppmerksomheten bort fra spesifikke historiske sammenhenger. I Kollaps blir en særegen kultur- og historieforståelse gjort til politisk ontologi, med andre ord, et moralsk argument for å endre måten vi forholder til klimakrisen.
Denne utstillingen skriver seg ganske entydig inn i en antropocen diskurs. Ved å undersøke materielle konsekvenser av naturkollapser, utfordrer utstillingen begrepet «klimakrisa» og postulerer i stedet at global oppvarming ikke er noe som kommer eller noe som vil gå over: endepunktet er her allerede. «Ser vi omkring oss starter verden på ny hele tiden,» skrives det i utstillingens introduksjon. Jeg ser meg rundt. Har vår tids kultur kollapset og startet på ny på grunn av klimakollapsen? Svaret blir (kanskje noe ubevisst) manifestert i utstillingen. Utstillingen fokuserer på en liten gruppe motkulturelle urbane tekno-bønder som gjøres til representanter for dagens endepunkt. De materielle konsekvensene av klimakollapsen blir her manifestert i plastikkflasker med 3D-printede vanningssystem for hjemmedyrking av urter og såpe av kaffegrut. Utstillingen forsøker å fremstille et positivt insentiv for å skape endring i en verden som, hvis vi følger utstillingens argument, har startet på ny. Ved å fokusere på «urban dyrkning» viser Kollaps først og fremst potensielle nedenfra-og-opp løsninger initiert av handlekraftige pionerer, og museet skal ha ros for å inspirere i stedet for å bebreide. Men ved å vektlegge et slikt marginalt fenomen viser utstillingen også at resten av verden ikke har startet på ny. Det er kanskje dette som er den virkelig kollapsen.
Når den franske filosofen Catherine Malabou utforsker kollaps-begrepet fra et nevrobiologisk utgangspunkt, ender hun opp med konklusjonen at en virkelig mental kollaps ikke tar sted i en tilstand preget av krise. Definerer man seg selv som ulykkelig, for eksempel, vet man at man er ulykkelig, dermed vet man også hva det betyr å være lykkelig. Malabou hevder en virkelig kollaps, en virkelig livskatastrofe, tar form som likegyldighet. Når man ikke lenger vet forskjell på lykkelig og ulykkelig, rett og galt. Kanskje er det likegyldigheten og mangelen på handling som er symptomet på at vår verden har kollapset. Folk bryr seg ikke særlig, folk flest har det greit, vil gjerne spise kjøtt og tjene litt mer penger. I et samfunn som vårt er kanskje urban dyrkning den mest pragmatiske løsningen på klimakollapsen, et slags kompromiss mellom naturkrefter og kulturkrefter. Men rammet inn av voldsomme nærbilder av en isbre-kollaps blir utstillingens «urbane dyrkning» snarere et symbol på den kollektive handlingslammelsen som har oppstått i møte med en situasjon som er utenfor vår fatteevne. Mest av alt er det kanskje vår egen kulturs kollaps som gjøres eksplisitt på Kulturhistorisk museum.
I tillegg til å vise den store avstanden mellom realitet og handling under klimakrisen viser utstillingen dessverre også den store avstanden som kan oppstå mellom et ambisiøst konsept og en ferdig utstilling. Kompromissene preger utstillingen. «Kollaps» som eksistensielt brudd av historisk kontinuitet er et radikalt overordnet grep, men konseptet korresponderer ikke alltid med de utstilte gjenstandene. En elegant, nærmest poetisk anordning av eldre polynesiske fiskeredskaper leder tankene til tradisjoner, kontinuitet og harmoni mellom mennesker og natur – ikke kollaps og brudd. Videre skaper en utydelig begrepsbruk forvirring og svekker konseptet. Blant annet brukes begreper som kaos og ustabilitet på lik linje med kollaps; som erklæringer om at historien ikke nødvendigvis må forståes som lineær. Ambisjonsnivået i utstillingen er høyt, utgangspunktet er komplekst og spørsmålene som stilles er relevante. Men forsøket på å destabilisere museets grunnleggende fundament beveger seg dessverre famlende gjennom sine egne brudd.
