En mikrofon for paradiset

Kinoen UKS bygget i de midlertidige lokalene på Tullinløkka i forbindelse med Lars Brekkes utstilling Streben i anger tidligere i høst, er en stående invitasjon til utstillerne om å eksperimentere med lengre videoarbeider. Den tekniske presisjonen i etterarbeidet på Kjersti Vetterstads halvannen times dokumentar The Agronaut, som inngår i utstillingen Quest in Paradise, tilsier imidlertid at verket ble unnfanget i god tid før lerretet kom på plass. «Jeg er biologisk nedbrytbar!» er avslutningsreplikken til økobonden Montserrat Canudas Jorba. Hun har akkurat risset et uendelighetssymbol på bakken foran seg og forklart livets sykliske logikk til kameraet. Dokumentaren er et langt portrett av Montserrat som beveger seg rundt på eiendommen sin og legger ut om ulike økosystemer og jordbruksteknikker, ispedd generelle betraktninger om menneskets plass i naturen. Vetterstad viser ingen tegn til rastløshet, kameraet hennes hviler lyttende, i lange tagninger, men panorerer av og til over omgivelsene mens Montserrat foredrar. Innimellom er det klippet inn nærbilder av dyr og planter.

Å lage dokumentarfilm er et åpenbart valg om man vil smugle virkeligheten noenlunde uforstyrret inn i samtidskunsten. Pragmatisk sett er kunstnerens affinitet til dokumentarformatet grei å gjøre rede for: Produksjonskostnadene er lave og dermed tilpasset en presset kunstnerøkonomi. Utslagsgivende er det nok også at dokumentaren kler kunstnerens sosialt og politisk engasjert blikk: bak dens nakne optikk kan man opptre som en nøytral, men samtidig indignert eller medlidende observatør, og, uten større tekniske eller kreative kostnader, formidle medrivende fortellinger. Dokumentaren kobler òg realitetsorientering til det gravejournalistiske etoset som fra tid til annen har preget de siste tiårenes kritiske kunststrategier. Avsløring står ikke på agendaen i Vetterstads portrettering av den spanske bonden Montserrat – imidlertid er det en åpenbar samfunnskritisk nerve her. Kjernen i Montserrats filosofi er at ideen om at mennesket er utenfor naturen og står fritt til å utbytte den til egne egoistiske og grådige formål, har sendt oss ut av kurs. Klimaendringer og det moderne menneskets oppjaget- og utilfredshet er symptomer på denne ubalansen – en returnering til det naturlige livet kan bøte på.

I hovedsalen står en trekanals videoinstallasjon, Prophecies of the Oak. På frittstående skjermvegger projiseres et nærbilde av et insekt som ligger på ryggen og spreller, en skyformasjon og et utsnitt av en pustende hundekropp. Projeksjonene er akkompagnert av et noe esoterisk lydarbeid av Mirejam Shala, blant annet basert på «frekvensar som våre kvilande hjernar har til felles med jordskorpa», i følge Randi Nygård, forfatteren av essayet Quest in Paradise som ledsager utstillingen. I inngangspartiet vises Spirit Workers, en sokkel med et glassbur på toppen, inneholdende jord og noen utgaver av den giftige, hallusinogene planten Datura Stramonium, samt noen fluer og spinnmidd. På prosjektrommet finner man lydinstallasjonen To Dust and Wind – en montasje av hundeglam, fuglekvitter ol., som maner frem det samme landskapet som i The Agronaut. Vetterstads bearbeidelser er varsomme. Det virker som hun ønsker å løfte naturen uforstyrret inn i utstillingen. Sammenlignet med hennes tidligere arbeid, som var preget av mer dekadente og visuelt støyende referanser, er denne varsomheten påfallende. Vi er langt unna Mor og Jerrys (performance-duoen til Vetterstad og Monica Winther) outrerte, psykedeliske sosialsatire. I utstillingen Fine Day på SALT i fjor (et samarbeid med Peter Mitterer/Sex Tags) tok Vetterstad kameraet med seg ut i skogen en tur, men da for å filme en person i SM-habitt som befølte plantelivet mens bildet ble vridd mellom ulike fargestikk. Nå røper Montserrat også en viss seksuell dragning mot naturen, som når hun i en scene varsomt løfter til side kronbladene på en blomst og beskriver den som et kjønnsorgan, eller kaller blomsterbuketten sin for «sex bomb», men hennes tilnærmelser fremstår som uttrykk for en mer fundamental binding, som ikke nødvendigvis er knyttet til orgastisk nytelse.

Kanskje peker den ikke-invaderende håndteringen av bildet i Quest in Paradise mot en poetikk dannet etter mønster av Montserrats «dypøkologi». Vetterstad virker å ha lagt ned mye innsats i produksjonen rent teknisk. Hun jobber «rundt» mer enn «oppå» bildet, kunne man si. I tråd med det dokumentaristiske påbudet om transparens, lar hun videomaterialet i stor grad forbli intakte representasjoner heller enn bestanddeler i tette og selvrefleksive komposisjoner. Datura Stramonium, planten Vetterstad viser på sokkel i inngangspartiet, ble i følge Montserrat tidligere dyrket rundt åkre for å holde skadedyr unna. Plantens vergefunksjon er analog til Vetterstads arbeid med å gi plass og synlighet til naturmotivene sine. Direkteimporten av organisk liv (planter, jord) kan òg indikere en ambisjon om å simulere nærhet til naturen. Ambivalensen trenger seg imidlertid på: Projeksjonen av insektet i Prophecies of the Oak gir riktignok nærhet, men av en grotesk art. Bildet er bolet for effekt, billens dødskamp strukket opp i en menneskelig skala. Denne pornofiseringen (billens munn og en fuktig åpning i kroppens bakpart er åpenbare blikkfang) er kun mulig ved hjelp av teknologier som HD-video og makrolinser. Vetterstads triptych er altså ikke bare et panorama mot salige naturfenomener, men også åsted for spektakulær iscenesettelse.

Fordreiningsmomentet i fremstillingen av billen skiller seg prinsipielt fra dypøkologien, som vil at mennesket skal finne frem til en bærekraftig symbiose med jordens øvrige livsformer og dermed underforstått må akseptere en naturgitt proporsjonalitet. Teknologien forrykker denne balansen, blant annet gjennom å la oss observere – og intervenere i – andre levende systemer på mikronivå. Ordet «quest» i tittelen indikerer at mennesket har et heroisk oppdrag, et nesten bibelsk forvalteransvar. Det holder ikke å bare tilslutte seg Montserrats entusiastiske: «Jeg er biologisk nedbrytbar!», og så omfavne «friheten ved å være ingen», som hun snakker om i en annen scene. Møtet med det perverst forstørrede insektets sorti i naborommet eksemplifiserer en slags «guddommelig» innsikt i materien, en sansing løsgjort fra menneskets medfødte begrensninger. Hvilke implikasjoner har den protetiske teknologien som omgir oss for vår relasjon til annet liv? Om man tar utgangspunkt i utstillingens dokumentaristiske anslag, kunne Vetterstad kanskje med fordel supplert portrettet av den uklanderlige økobonden og hennes habitat, med andre perspektiver – altså fortsatt vært mikrofon, men for en større krets av stemmer, og slik skapt en dissonans som ytte kompleksiteten i temaet rettferdighet.