Eckhoffs viktige valg

Det er blitt stille rundt ansettelsen av de nye avdelings-direktørene ved Nasjonalmuseet.

Det er blitt stille rundt ansettelsen av de nye avdelings-direktørene ved Nasjonalmuseet. Det betyr at intervjurunden er i full gang og at direktør Audun Eckhoff i nær framtid skal ta en rekke viktige beslutninger, blant annet vedrørende stillingen som avdelingsdirektør for samtidskunst. Samtidig viser stillheten at bildekunstmiljøet nærmest har gitt opp å diskutere den viktigste jobben i norsk kunstliv. Dette er et dårlig tegn, for historien viser at det er for sent å klage etterpå.

Denne gangen kan det virkelig være for sent. Ryktene går nemlig om at Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design skal ansette sine faglige ledere på livstid. Dette ville være en feil uansett hvem som blir valgt men det ville selvfølgelig være riktig ille dersom museet velger en kandidat uten nødvendig faglig tyngde.

På direkte forespørsel fra kunstkritikk.no ønsker Nasjonalmuseet ikke å bekrefte at man nå ansetter avdelingsdirektører i faste stillinger. Begrunnelsen er at man nå er midt i prosessen med ansettelsene. Dette kan ikke bety annet enn at spørsmålet er gjenstand for forhandlinger. Dette høres farlig ut – her burde Nasjonalmuseet som arbeidsgiver tatt styringen. Dette er stillinger som bør være på åremål.

Museet for samtidskunst

To problemer har fulgt Museet for samtidskunst som en skygge etter at Kong Olav foretok den offisielle åpningen i 1990. Lokalene som ble valgt – Norges banks gamle bygning på bankplassen – var ikke ideelle. Og balansen mellom det nasjonale og det internasjonale ble aldri virkelig godt ivaretatt.

Det første problemet får forhåpentligvis sin løsning med det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen.

Det andre problemet søkes nå løst ved valget av avdelingsdirektør. Det nasjonale skal selvfølgelig ivaretas, og etterkrigstidens norske kunsthistorie skal langsomt åpnes for de internasjonale og avantgardistiske strømningene som lenge ble holdt utenfor den nasjonale, modernistiske kanon. Samtidig skal den nye avdelingsdirektøren gjøre museet til en dialogpartner for samtidskunsten på alle nivåer, fra den unge scenen til de store, internasjonalt etablerte kunstnerskapene. Denne oppgaven krever et aktivt bidrag, ikke bare tilbakelent, kunsthistorisk vurdering. Det er på dette området Museet for samtidskunst tidligere har vært svakest.

Den spesielle utfordringen som tilligger denne stillingen handler også om samtidskunstens karakter. Samtidskunsten har et komplekst og sammensatt forhold til kunstobjektet, kunstrommet og publikum. Den nye direktøren må kunne håndtere dette innenfor rammen av en statlig institusjon som skal målstyres både med hensyn til publikumstall, budsjetter og arbeidsmiljø. Det er en formidabel oppgave.

Svak søkerliste

I lys av disse utfordringene er søkerlisten til avdelingsdirektørstillingen ved Museet for samtidskunst skuffende svak. Den viser først og fremst at museet ikke er attraktivt for sentrale internasjonale søkere. Den viser også at tiden er ute for den sterke 50-tallsgenerasjonen av mannlige, norske kunsthistorikere; Øivind Storm Bjerke (f. 1953), Svein Olav Hoff (f. 1957) og Åsmund Thorkildsen (f. 1954) ble rett og slett aldri ledere av denne institusjonen. Det er kanskje mer et spørsmål om timing enn noe annet. En av de kvinnelige utfordrerne – Olga Schmedling (f. 1951) – har levert en relevant doktorgrad i år og er den eneste fra denne generasjonen som har søkt stillingen. Begrenset kuratorerfaring gjør henne likevel til en lite aktuell kandidat.

Dermed skulle veien ligge åpen for en ny generasjon norske kunsthistorikere og disse er representert i søkermassen ved Andrea Kroksnes (f. 1971), Per Kvist (f. 1965) og Jarle Strømodden (f. 1965). Også Jon-Ove Steihaug (f. 1958) må regnes til denne yngre generasjonen kunsthistorikere, mest på grunn av sitt faglige ståsted som er tydelig preget av postmoderne tenkning.

Søkerlisten omfatter også en kandidat som er unntatt offentlighet. Med den usikkerhetsfaktoren fraregnet er den beste kandidaten sannsynligvis å finne blant de yngre, norske kreftene. Men hvem av dem er best egnet til å fylle stillingen?

Per Kvist har hatt en rekke viktige verv i norsk kunstliv. Han har vært intendant ved Tromsø Kunstforening, dekan ved Kunsthøgskolen i Bergen og leder av Billedkunstutvalget i Norsk Kulturråd. Han er derfor antakeligvis den beste kandidaten hva angår lederegenskaper. Som fagperson og kurator har han imidlertid ikke satt veldig tydelige spor etter seg. Dette er egenskaper som bør vektlegges ved denne ansettelsen.

Jarle Strømodden har i likhet med Kvist hatt stillingen som intendant ved Tromsø Kunstforening, og har de siste årene vært direktør ved Vigeland-museet i Oslo. Han tilfredsstiller med andre ord kravene til ledererfaring. Vigeland-museet har under Strømodden klart balansen mellom kontinuitet og fornyelse: Museet produserer ny kunnskap om Gustav Vigeland samtidig som samtidskunsten er ivaretatt, særlig med museets engasjement i videokunsten. Spørsmålet er likevel om Strømoddens erfaring og faglige produksjon er sterk nok til at han får stillingen på Nasjonalmuseet.

To favoritter og en joker

Andrea Kroksnes har gått en strak karrierevei og er i dag seniorkurator og fagkoordinator ved Nasjonalmuseet. Hun tok sin ph.d. i Tyskland og har gjort viktige utstillinger i New York (Nordic Nomads, 1997), Venezia (Den nordiske paviljongen, 2003), og på Nasjonalmuseet (blant annet med Fantastic Politics, 2007). Temaet for hennes ph.d. – Samtidskunst og visuell kultur – er sentralt og hun har vist en evne til å omsette sitt faglige ståsted i utstillingsprosjekter som «Museumsfeber» (2005). Kroksnes er den kandidaten som synes å være mest faglig oppdatert internasjonalt men hun mangler erfaring med norsk etterkrigskunst. Dette er på den annen side kunnskap som finnes i rikt mon ellers på museet. Hennes relativt unge alder og knappe ledererfaring trekker ned men kompenseres naturligvis ved at hun i dag fungerer som fagkoordinator på Nasjonalmuseet. Hun er med andre ord den sterke, interne kandidaten. Dette er imidlertid et tveegget sverd, for det kan synes som om Nasjonalmuseet vil ha godt av friskt blod i denne stillingen.

Jon-Ove Steihaug er sammen med Andrea Kroksnes den sterkeste faglige kandidaten. Steihaug har – som Kroksnes – kuratert UKS-biennalen (sammen med Ingvill Henmo, 1995) og Den nordiske paviljongen i Venezia (1997). I Venezia brøt han med den nasjonale logikken og inviterte en japansk og en amerikansk kunstner til å stille ut sammen med de nordiske representantene. I 1998 laget han utstillingen Fellessentralen som er den hittil eneste oppsummeringen av 1990-tallet i norsk kunst og i 2003 tok han – som leder av Kritikerlagets seksjon for kunst – initiativet til opprettelsen av kunstkritikk.no. Hans internasjonale orientering ble blant annet manifestert i en oppgave om amerikansk kroppskunst på 1990-tallet. Det har vært mer stille rundt Jon-Ove Steihaug de siste årene, men i 2008 avla han doktorgraden om Bendik Riis og viste at han er opptatt av å tilføre etterkrigstidens norske kunsthistorie metodisk fornyelse. Dette bør veie til hans fordel.

Bortsett fra vervet i Kritikerlaget mangler Steihaug – som Kroksnes – reell ledererfaring. Dette kan for Steihaugs del til en viss grad kompenseres ved at han har vært en aktiv stemme i den norske kunstdebatten i snart tjue år, de siste årene som kritiker for NRK. Kommunikasjon er en viktig del av lederrollen ved Museet for samtidskunst og denne erfaringen gjør ham – sammen med de faglige kvalifikasjonene – til en av favorittene til denne viktige stillingen. Andrea Kroksnes bør også være aktuell. Og så kan det være at søkerlisten skjuler en joker.

Ingressbilde: Fra åpningen av Museet for samtidskunst i 1990. Kong Olav ankommer. Foto: Jonas Ekeberg.

Fotnote: Jon-Ove Steihaug var initiativtaker til kunstkritikk.no og ansatt som ansvarlig redaktør fra 2003 til 2005.

Leserinnlegg