På sitt beste gir Iké Udés kunst assosiasjoner til smårips, som i en alder av tretten år bruker miniskjørt og ønsker seg silikonpupper, så de kan snurre guttene rundt lillefingeren og komme seg opp og frem her i verden, mens jeg samtidig kom til å tenke på bestemoren min som døde for mange år siden.
Mitt første møte med Iké Udés kunst skjer gjennom Stenersenmuseets hjemmeside.
Noen vil muligens innvende at en pressemelding eller informasjonstekst ikke er et fullgodt møte med kunsten og dette er for så vidt sant, men hvis man nå en gang leser om en utstilling før man ser den har det unektelig en innvirkning på den senere opplevelsen. Antagelser og forventninger bygger seg opp eller ned og ideer om hva som venter kommer til syne i hjernebarken. I denne sammenhengen kan det nevnes at mine erfaringer med Iké Udés kunstnerskap i utgangspunktet er lik null, og at jeg egentlig bare sitter og tråler nettet på jakt etter en spennende utstilling å skrive om.
På nevnte nettsider presenteres følgende tekst sammen med bildet du ser ovenfor:
Kunstneren Iké Udé har med utstillingen ”Paris Hilton: Fantasy and Simulacrum” tatt utgangspunkt i en fiktiv dialog mellom kunstnerens alter ego, Visconti, og Paris Hilton. Gjennom en kakofoni av fragmenter fra sladrepressen, moteblader, kjendisblogger, pornonettsteder, paparazzi-fotografier og andre populærkulturelle uttrykk undersøker Udé konstruksjonen av mediefenomenet Paris Hilton. Hvor blir virkeligheten av i denne konstruksjonen av fantasi, iscenesettelser og ideelle projeksjoner? Og ikke minst hva sier dette fenomenet om vår virkelighet?
Gjennom aksentueringen av en tvetydig dobbelhet i populærkulturens dyrking av det selebre og glamorøse stiller Udé med denne utstillingen kritiske spørsmål ved massemedias ukritiske dyrking av selebriteter.
Iké Udé er født i Lagos, Nigeria og flyttet til USA sent på 1980-tallet.
I love Paris in the spring
 |
| Iké Udé, Paris Hilton: Pariscope, detalj. Courtesy of Stefan Stux Gallery, 2008 |
Jeg tror det særlig er ordet kakofoni som trigger min interesse. En kakofoni av fragmenter høres unektelig flott ut, og jeg tenker at kjendiseri, selviscenesettelse og kulturelt forfall med Paris Hilton i hovedrollen er et godt utgangspunkt for mange interessante diskusjoner. Noen ville kanskje si at disse temaene er behandlet mange nok ganger, både av kunsten og gjennom forskjellige kommentarer i media, men det kan jo tenkes at en internasjonalt anerkjent afrikansk kunstner bosatt i New York har noe bra å melde om saken. Undrenes tid er tross alt aldri over, og noen dager senere stiller jeg på Stenersenmuseet hvor jeg får tildelt pressemeldingen. Denne viser seg å være en noe lengre utgave av teksten fra hjemmesiden og åpner med et sitat av Iké Udé, etterfulgt av følgende setning:
Stenersenmuseet har gleden av å presentere den New York-baserte kunstneren, eksentrikeren og dandyen Iké Udé.
Jeg tenker at dette er en temmelig pretensiøs, men også litt kul måte å bli presentert på (eksentriker og dandy, hva gir du meg…). Videre opplyser teksten meg om at Udé foruten sitt virke som kunstner også er motefotograf. Han driver sitt eget magasin og har dessuten publisert boken Style File: The World’s Most Elegantly Dressed.
Siste linje i pressemeldingen omtaler utstillingen som en av sesongens store begivenheter i grenselandet mellom kunst, mote, glitter og glamour.
Denne informasjonen bidrar utvilsomt til dannelsen av et mentalt bilde av kunstneren, og en forventning til kunsten som går i retning av en glossy fashionestetikk, men en vis mann sa en gang at forventninger er til for å bli gjort til skamme, noe som skal vise seg å medføre riktighet i det jeg vel nede i kjelleretasjen kommer inn i selve utstillingen. Kritikken burde muligens begynne akkurat her og alt skriveriet om nettsider og pressemeldinger kunne vært droppet, men i dette tilfellet var disse antatte forkunnskapene av stor betydning for min opplevelse både på godt og vondt.
En kakofoni av blomstertapeter
 |
| Iké Udé, Paris Hilton: Petite Bleu Suites, blandet teknikk. Courtesy of Stefan Stux Gallery, 2008 |
Påberopelse av teoretisk relevans som ikke egentlig kommer til syne i selve kunsten kan ofte gi de aktuelle problemstillingene et konstruert preg, og når jeg entrer utstillingen er det denne følelsen som slår inn i meg. I følge pressemeldingen tar utstillingen utgangspunkt i en fiktiv, frekk og sexy dialog mellom kunstnerens alter ego, en dandy ved navn Visconti, og Paris Hilton. Denne dialogen er egentlig umulig å oppfatte i arbeidene, og det er heller ikke noe som peker i retning av en dandy. Går man litt i dybden vil man riktignok finne en del tegn som skaper en vag kobling mellom Visconti og Paris Hilton, men i mine øyne er den påståtte dialogen usynlig. Utstillingen består av en rekke collagebaserte bilder, veggarbeider som kan minne om settekasser og en del objekter plassert rundt i rommet. Ved første øyekast ser det meste ut til å være dekket av mønstrede tapeter. Jeg vet ikke (og fant aldri ut) om mønsteret hadde en spesiell betydning, men det kunne minne litt om slikt man ser på Louis Vuitton-vesker, uten at dette gir verkene nevneverdig glitter og glamour. Også forskjellige blomstertapeter som gir assosiasjoner til eldre besteborgerlige fruer går igjen flere steder. Oppå tapetet er det pålimt en rekke bilder. Noen viser Paris Hilton i forskjellige sammenhenger, mens andre viser rumper, pupper eller sexleketøy. Jeg går ut i fra at dette er den omtalte kakofonien av fragmenter, men det er egentlig ingen kakofoni i det hele tatt. Arbeidene fremstår energiløse og nærmest antikvariske, og bryter fullstendig med mine delvis udefinerte men eksisterende forventninger. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg trodde jeg skulle få se, men i tråd med alle de andre mediekritiske utstillingene som ruller gjennom kunstverdenen forestilte jeg meg nok en mer tidsriktig estetikk. Det faktum at bildene og objektene er så døve som de faktisk er skaper en voldsom irritasjon i meg, men paradoksalt nok skal dette til slutt vise seg å bli utstillingens store styrke.
Jeg er i skrivende stund ennå ikke sikker på om jeg synes arbeidene fremstår gammelmodige og fruelige eller mer ungpikeaktige, og jeg klarer heller ikke å bestemme meg for om dette er en styrke eller en svakhet. De er uansett relativt tamme, og man kan lure på om kunstneren tror han sjokkerer noen eller ikke. Overflaten på mange av verkene kan gi assosiasjoner til collager laget av småjenter eller tenåringer som vil hylle sitt store idol, popstjernen og barbiedukken Paris Hilton. Samtidig vises det som nevnt en del pupper og rumper og man kunne selvfølgelig tenke seg at de pornografiske anslagene hadde blitt dratt mye lenger og sånn sett tydeliggjort kritikken av Paris Hilton som en rik og blond bimbo som ingen egentlig forstår greia med, men dette hadde ikke nødvendigvis styrket prosjektet. Slik verkene fremstår nå kunne det nesten vært et troverdig utrykk for en ungdommelig fortrolighet med bruk av kropp og sex for å lykkes her i verden. Små fjortisberter som sitter hjemme og dyrker Paris i collageform, mens de ønsker seg silikonpupper fordi de har en gryende forståelse av hvilken potensiell makt som ligger i den feminine skjønnheten ispedd litt kinky mykporno.
Diskusjonen om det tomme mennesket
 |
| Iké Udé, Paris Hilton: Pariscope. Courtesy of Stefan Stux Gallery, 2008 |
Jeg skjønner rett og slett ikke helt hva Iké Udé vil med kunsten sin og det er noe man ikke skal ta så lett på. Jeg forstår for så vidt det han sier gjennom pressemeldingen, men ikke hans valg av virkemidler. Samtidig er det slik at utstillinger som forteller oss at makta er slem, at samfunnet har blitt grunt og overflatisk, at det er så synd på den moderne mannen, eller what ever gjerne er ganske klare. I all hovedsak veksler de mellom to tilnærminger til den gitte problemstillingen: Den bastante og direktepolitiske på den ene siden, og den postmodernistiske håpløsheten på den andre. Sistnevnte er den hvor kunstneren gir uttrykk for at han eller hun har forstått alle mekanismene og derfor synes den direktepolitiske varianten er kjedelig og banal, men heller ikke har kommet opp med noe annet alternativ enn å vise til generell livsskuffelse og resignasjon. Her på Stenersenmuseet er det egenlig ingen av delene og det er på et vis fryktelig irriterende, men etter en stund også ganske befriende og en smule uvanlig.
Vel vel. Diskusjonen om samfunnet som blir grunnere og kjedeligere er pågående og føres på mange fronter. Denne kritikken kunne selvfølgelig ha handlet om hvor latterlig det er at et menneske som Paris Hilton legger beslag på så mye oppmerksomhet, men det gjør den altså ikke. Snarere handler den om spriket mellom hva en kunstner, og i forlengelsen av dette et museum, tillegger sine arbeider og kommuniserer til presse og publikum, og hva som reelt kommer til uttrykk gjennom kunsten. Iké Udé presenteres som ennå en kritiker av det påstått innholdsløse samfunnet, men fremstår egentlig ikke helt i takt med tiden slik vi vanligvis får den fremstilt. Pressemeldinger for kunstutstillinger er sånn sett et selsomt fenomen. Gjennom en (stort sett) sidelang tekst presenteres et slags sammendrag av den gitte utstilling og dens meningsinnhold, men når man senere dukker opp på det aktuelle visningsstedet føles det ofte som om man har lest om helt feil utstilling.
Denne tilsynelatende mangelen på samsvar mellom pressemelding og utstilling møter man svært ofte og man burde derfor kanskje være forberedt.
Samtidig tror jeg Iké Udés kunst hadde overrasket meg uansett, for den beveger seg i et krysningspunkt mellom underlig og tradisjonell, som ved nærmere ettertanke er en god kvalitet. Mitt førsteinntrykk var av den skikkelig dårlige sorten, men utstillingen har vokst i tankene og fremsto etter hvert som litt av en nøtt. Dette er en sjelden kvalitet som bør trekkes fram og verdsettes i denne sammenhengen. Nå skal riktignok nevnes at kritikergjerningen fordrer et betydelig mentalt engasjement som man ikke nødvendigvis gir alle de utstillingene man ikke skal skrive om. Sånn sett leses både pressemeldinger og utstillinger med et annet blikk, og om kunsten ikke alltid kommer bedre ut på grunn av dette, så får den i hvert fall ofte mer oppmerksomhet enn den ellers ville gjort. Noen ville si at den får den oppmerksomheten den fortjener, men det er nå en gang en helt annet diskusjon.
Ingressbilde: Iké Udé, Paris Hilton Portrait: An Ideal Heiress, foto. Courtesy of Stefan Stux Gallery, 2008
Må vel være greit med litt krass kritikk av kritikk vel.aaah,deilig syns jeg.bækker det fullt ut. at texten er for lang er jo en helt saklig kommentar.om det skulle utdypes i det vide og breie blir jo texten for lang.haha.
Som fungerende redaktør for kunstkritikk.no vil jeg benytte anledningen til nok en gang å komme med en generell oppfordring til større saklighet i kommentarfeltene. Hva noen måtte mene om skribentenes personlige egenskaper er revnende likegyldig, men derimot hadde det vært interessant med saklig tekstkritikk eller en videre diskusjon av den utstillingen som er anmeldt.
Når det gjelder lengden på tekstene: En del av de «samtlige» artiklene amh hevder er for lange, har faktisk tilnærmet samme format som anmeldelser i dagspressen. Men det at kunstkritikk.no er et forum som åpner for å kunne skrive lengre tekster enn det som vanligvis tillates der, synes jeg personlig er både bra og viktig. Når det er sagt, er jeg prinsipielt enig i at uvesentligheter bør lukes ut, men hva som er uvesentlig og ikke er jo alltid noe som kan diskuteres.
Hei amh
Det var synd å høre at du ikke likte teksten min.
Jeg hadde satt pris på en mer utfyllende og presis kritikk, men regner vel egentlig med at dette er for mye å håpe på.
Jeg synes forøvrig ikke at kortfattede sure oppstøt vitner om mental tungvekt.
Jeg vil også si at jeg er enig i at mange av tekstene er veldig lange. Skal prøve å være mer komprimert neste gang.
Strengt tatt trenger man vel ikke å være noen Jerry Saltz for å skrive her, og hvis så var tilfelle hadde det nok vært litt manko på skribenter. Dine karakteristikker av meg er det muligens noen som er enige i, mens andre synes å mene at jeg er en oppegående fyr. Blant disse er redaktøren i Billedkunst og redaktøren her på Kunstkritikk. Flaks for meg at det ikke er du som bestemmer hvem som skal slippe til kan man kanskje si.
En god dag ønskes deg.
Hans E. Thorsen
Hans E. Thorsen… Jerry Saltz, he is not.
En ting er at kunstkritikk.no kan være en arena hvor folk får prøvd seg ut, slik det har vært med en rimelig mengde hell i Skylstad sitt tilfelle. En helt annen er å la mentale featherweights som Thorsen slippe til.
Det er også underlig at redaksjonen virker å ikke være klar over at samtlige artikler er alt for lange, og at det er stort behov for å luke ut uvesentligheter. Eksempelvis omformuleringer av presseskriv eller ævittige” kommentarer som er alt annet enn akkurat det.