Utenfor rekkevidde
Til å være en utstilling med en tittel som fokuserer på et plastisk medium som skulptur, er den niende utgaven av Norsk skulpturbiennale overraskende fattig på uttrykk som frir til berøringssansen.
Kritikk
Kampen om staden
Index nya utställning väcker en mäktig vrede över dagens hänsynslösa exploatering av människors boende. Men som en form för politiskt motstånd har den mindre att bidra med.
Et rockeliv
Christian Tony Norum skifter på å være utstillingens gestikulerende midtpunkt og å vri seg unna personkultusen gjennom å styre det hele fra kulissene.
I de beste hjem
Eirik Sæthers skrekk-utstilling Family Friendly på Kunstnernes Hus er befolket av en gjeng outrerte dukker med spraybokser og et horn i siden til A4-livet.
Vitenskap og hvit magi
Kunstakademiet i Trondheim er avsender av en vilt innlemmende avgangsutstilling som inkluderer samarbeid med alt fra kunstteoretikere og berømte kolleger, til musikkteknologer og sjamaner.
Rådne frugter og andre skulpturer
Det er ren fryd, når den selvorganiserede scene løfter så stort et udstillingsinitiativ som Engros midt i et byfornyelsesspil, hvor kunstneren langt hen af vejen er den, der udnyttes.
Välfärdssamhällets efterskalv
Kungliga Konsthögskolans avgångsutställning visas i en enorm, före detta postterminal, där konsten framträder som sökande efter nya former av kroppslig närvaro och gemenskap.
Avskaffelsen av artene
Masterutstillingen på Kunstakademiet i Oslo innevarsler en tidsalder der språket, kroppen og teknologien er blitt fremmed, og verden er en ukontrollerbar mølje av virksom materie.
Offentliga angelägenheter
Marabouparkens utställning Starting from the Self presenterar ett alternativ till vår tids separatistiska motoffentligheter.
Høyere! Raskere! Større!
Ytelseskulturens krav om å nå stadig mer absurde mål finner gjenklang i Tori Wrånes utstilling Hot Pocket, hvor kroppsdelene ligger strødd, fortsatt ikledd treningstøy.
Ufarlig kunstsafari
Dyr-og-menneske-tematikken på årets Skulptur Odense er indbydende, men sætter ikke rigtig kløerne i oplagte spørgsmål om det transhumane.
Hold-kjeft-streken
Jan Groth kunne vært en brand, men er det ikke. Ved siden av kunstnerens skyhet, skyldes det at i møte med disse verkene føles det oftest best å ikke si så mye.
