Norske kunstnere får et lønnshopp med nærmere ti prosent vekst i satsene for arbeidsstipend og garantiinntekter i 2016. Økningen er en del av en tre-årig lønnsreform og angår litt over tusen kunstnere som i 2016 mottar en av disse stønadsformene.
Styreleder i Norske Billedkunstnere, Hilde Tørdal, sier til Kunstkritikk at hun er utrolig lettet og fryder seg over at forslaget endelig har gått igjennom.
– Det føles riktig, rettferdig og ikke minst vel fortjent for de kunstnerne som er så dyktige at de kommer igjennom det nåløyet det er å motta stipend. Nivået på beløpsstørrelsen har ligget altfor lavt og har ikke stått i stil til det kunstneriske nivået man forventer av søkerne. En lønnsreform var på tide for å bedre kunstnerøkonomien, sier Tørdal til Kunstkritikk.
Lønnsøkningen for kunstnere kom som en del av det endelige statsbudsjettet for 2016, som ble lagt fram 23. november. Regjeringspartiene Høyre og Frp og samarbeidspartiene Venstre og KrF forhandlet seg frem til satsningen som innebærer at arbeidsstipendene og garantiinntektene økes fra kr 210 000 til 230 000 per år.
Dermed har Norske Billedkunstnere, Norske Kunsthåndverkere, Forbundet Frie Fotografer og Samisk Kunstnerforbund fått gjennomslag for et forslag de la frem i et felles innspill til statsbudsjettet våren 2015, om en lønnsreform for kunstnere, hvor målet er at alle kunstnerstipendene og garantiinntekten i løpet av de neste tre årene skal komme opp på 50 % av en normal heltidsinntekt.
– Vi ser dette som starten på et treårig løp. Politikerne har akseptert prinsippene bak, men det er ingen garanti for at neste års budsjett vil finne rom til en videreføring. Her må vi jobbe mye fremdeles, særlig kanskje med Høyre slik at de ikke bruker stipendpolitikken som en brekkstang i forhandlingene med Venstre og Kristelig Folkeparti, nok en gang. Etter at vi fikk så klare tall fra kunstnerundersøkelsen ville det være merkelig å ikke prioritere dette, når kravet er så beskjedent og lagt over tre år.
Du nevner Kunstnerundersøkelsen 2013 – den viste jo at de aller fleste kunstnergruppene, deriblant billedkunstnere, har hatt en nedgang i kunstneriske inntekter i en periode som ellers var preget av den rødgrønne regjerningens ekspansive kulturpolitikk. I en pressemelding omtaler dere lønnsøkningen i årets budsjett som historisk. Kan du si litt om det historiske bakteppet her?
– Bakgrunnen er flere tiår hvor kunstnerstipendene er brukt som en salderingspost i budsjettene av mange regjeringer. I 1963 lå et kunstnerstipend på 82,1 % av et normalårsverk, mens det i 2014 lå på 40,1% av en gjennomsnittlig heltids årsinntekt i Norge. Dette er et dramatisk kutt i realverdien, og er bakteppet for at vi vil sette et nytt nivå og nye prinsipper for lønnsvekst for å hindre en slik negativ utvikling fremover.
Hvilke faktorer ser du som utslagsgivende for at dere lyktes med å få på plass denne økningen?
– Jeg mener at det solide arbeidet vi i de visuelle kunstnerorganisasjonene gikk sammen om i vårt felles forslag til statsbudsjett, la grunnlaget for hvordan denne reformen skulle se ut. Her vil jeg rette en spesielt stor takk til Lise Stang Lund, styreleder i Norske Kunsthåndverkere og Katinka Maraz, styreleder i Forbundet Frie Fotografer. Det har vært et særdeles godt klima for å samles om felles kunstnerpolitiske krav og god kommunikasjon mellom alle kunstnerorganisasjoner i Kunstnernettverket. Tyngden det gav at alle 19 kunstnerorganisasjoner ville stille seg bak saken i høst, har nok vært utslagsgivende, tror jeg. Men det er mange faktorer her og vi ser også at vi har vært helt avhengig av at enkeltpolitikere på Stortinget har villet sette vår sak øverst på sin prioriteringsliste i forhandlingene. Det er også til stor hjelp at det er bred enighet i opposisjonen, om å løfte kunstnerstipendene og bygge videre på den stolte tradisjonen kunstnerstipendene er.
Hva vil du si til kunstnere i andre land hvor stipendordninger mangler eller er utsatt for nedskjæringer?
– Foren dere – bli medlem i en kunstnerorganisasjon! Det er fremdeles slik at solidaritet og felleskap fungerer, og vi ser at det vanskelig for enkeltkunstnere å nå frem med sine krav alene. Det er jo denne seieren et god eksempel og bevis på. Jeg var nettopp på generalforsamlingen til International Association of Art for kunstnerorganisasjoner fra hele verden nå i oktober, og på en stor konferanse i Vilnius, Litauen like etter, hvor kunstnerpolitiske spørsmål ble tatt opp. Det er klart vi er privilegerte i Norge, men det er også et kostbart land å være kunstner i. Det er også viktig at kunstnerorganisasjonene møtes og inspirerer hverandre, for å utveksle idéer og strategier for å bedre kunstnerkårene, styrke ytringsfriheten og rettigheter.
– De fleste strever med de samme problemstillingene og gode løsninger bør adopteres og spres til flere land. Norge har også mye å lære ute, som for eksempel fra Tyskland som har utviklet noen gode løsninger for pensjon. Kunstnerorganisasjonene på det visuelle feltet ønsker å få i stand en internasjonal konferanse neste høst, som skal handle om utstillingsøkonomien spesielt, og arbeidet flere land driver med når det gjelder avtaleverk. Mange land tar opp dette og har liknende kampanjer som «paying artists», så det vi trenger er å samle så mye krefter bak slike bevegelser som mulig, for å styrke hverandres posisjon, spisse argumentasjonen, situasjonsbeskrivelser, tallmateriale og konkrete løsninger i avtaleverk og kontrakter. Andre lands dårlige kunstnerpolitikk, vil også i sin tur påvirke vilkårene for kunstnerne og utviklingen av kunsten i Norge. Vi bør stå sammen – det lønner seg, sier Tørdal til Kunstkritikk.
