
I Clive Bells Since Cézanne (1922) nevnes kun én skandinavisk kunstner: Per Krohg. Her presenteres Krohg som en følger av Picasso og som den mest interessante samtidskunstneren fra Skandinavia og en man skal følge med på. Krohgs genuine talent gjør at kritikerne, ifølge Bell, ikke lenger kan overse ham.
Hva var det som skjedde i Krohgs kunst rundt 1920 som gjør at han står ut fra gruppen av skandinaver i Paris? Dette får vi svar på i utstillingen Per Krohg og den franske impulsen som vises på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo. Krohgs kunstnerskap får sjelden den kritiske oppmerksomheten det fortjener. Han har kanskje vært for variabel i uttrykk og kvalitet, holdt på med for mange kunstformer (ofte forvekslet med å være «overfladisk»), danset for mye tango, vært for morsom og leken, ikke vært Matisse-elev-aktig nok.
«Matisse-elev»-merkelappen har vært selve gullstandarden for norske kunstnere på første del av 1900-tallet, selv om begrepet er kunstig og upresist. Krohg var innom Matisse-akademiet et års tid som 20-åring i 1910. Det kom tydelig frem i fjorårets utstilling Pariserne. Henrik Sørensen, Axel Revold, Per Krohg. Malerier 1909-1927 på Lillehammer kunstmuseum at Krohg skiller seg markant ut fra denne gruppen i måten han hele tiden utvikler formspråk og motivrepertoar. Som kurator Svein Olav Hoff skriver i Lillehammer-katalogen viste Krohg en uovertruffen bredde og fantasi. Marit Werenskiold skriver også i standardverket De norske Matisse-elevene (1972) at Krohg blomstret etter han hadde sluttet hos Matisse. Krohg tilhører egentlig verken team Picasso eller team Matisse, men er nok nærmere Picasso. Han blir for eksempel inkludert i kunstskribent Léon Plées artikkel «Le paradoxe cubiste» fra 1920.
I Per Krohg og den franske impulsen har kurator Kari Brandtzæg valgt 21 verk som representerer Krohgs kunst i årene 1913 til 1927 – årene Bell også refererte til. Dette er årene Krohg er på sitt mest lekne og eksperimentelle, perioden han går fra å være ung og utforskende til moden og sikker, og også den mest seriøse, med de politiske bildene fra første verdenskrig (som han selv kjempet i). Dette siste aspektet fikk vi også se i Brandtzægs utstilling Krigens skygge. Politisk kunst i Norge 1914-2014 på Kunstnernes hus i 2015. på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo får vi se noen av tegningene fra boken Krigens ansikt (1919), hvor Krohg viser sin sans for karikatur, satire og grafisk design.
Per Krohg var ikke bare godt etablert på billedkunstscenen, men var også del av danse- og teatermiljøer. Krohgs kunst er full av teatralske elementer som forheng, draperier, skyggespill, kulisser og scener. Motiver hentes ofte fra cabareten og dansens verden – et sted der forholdet mellom fantasi og virkelighet og det falske og ekte er flytende. Han kaller seg selv for et riktig «circusbarn» i den selvbiografiske Memoarer. Minner og meninger (1966). Det tidlige Nattcafé (1913) inkluderer allerede mange av Krohgs mest særegne elementer – det er et drømmebilde med merkelige størrelsesforhold, draperier som dras til side, rare skulpturer og en rødkledt diva som kommer elegant ned en trapp. Særlig serien av skygge-malerier fra 1910-tallet er så særegent krohgsk og så originalt og sikkert utført at det kribler i hele kroppen. Bildene kan minne om Giorgio de Chirico (en kunstner han også ble sammenlignet med i samtiden). Skyggen (1915) er godt kjent og pryder også Trygve Nergaards store monografi om kunstneren fra 2000.

Skyggen er ofte et hovedmotiv hos surrealistiske malere som nevnte de Chirico, Salvador Dali og René Magritte. Hos Krohg er skyggen ofte teatralsk overdrevet. I Dame i grått og gult blir den svarte ekle skyggen den fjonge damens andre der hun går bekymringsløst rundt i en kulisseverden. Andre ganger ser vi skyggene løsrive seg helt eller delvis fra objektet som kaster dem. Tegnet tar over for virkeligheten og en irrasjonell situasjon oppstår, som i Mann med skygge, et nokså skremmende bilde med en mørk skog i bakgrunnen og en trapp som fører ned til noen kulisse-lignende flater. Der står en mannsfigur som liksom suges ned mot sin egen skygge som ligner et hull som åpner seg i veggen.
L’Art Libres kunstkritiker Jacques Olivier skriver i 1920 om det han kaller de psykologiske deformasjonenes kraft i Krohgs kunst. Jeg tror han referer til de surrealistiske fantasirommene til Krohg. Selv beskriver Krohg skapelsesprosessen som å «lukke døren efter seg og vandre i kunstens elyseiske marker». Det blir for meg mer og mer klart at Krohg ikke hører hjemme blant Matisse-elevene, som Revold og Sørensen, men heller må ses sammen med sine Montparnasse-kollegaer, som de Chirico, Jules Pascin, Moïse Kisling, Tsuguharu Foujita og Francis Picabia. I det informative essayet i heftet som følger utstillingen, nevner også Brandtzæg Picabia som en kunstner Krohg hadde stor sans for.
Det er litt rart at utstillingen er titulert «den franske impulsen» i bestemt entall. Det som kommer til syne er polyfonien i Krohgs kunst – at det er et uoversiktlig flertall av impulser. Det er deilig nerdete å se på de franske impulsene og nettverkene Krohg var påvirket av, men like viktig er det å studere og ordlegge hva som er særegent Per Krohgsk. Hva er bildene hans egentlig symptomer på? Hvilke impulser er det Krohg selv sender ut? Disse spørsmålene føler jeg ikke vi har fått ordentlig svar på ennå, verken i denne utstillingen eller tidligere. Det er Steinar Gjessing som kommer nærmest en slik analyse av Krohg i essayet «Per Krohg – iakttager, aktør, iscenesetter» fra katalogen utgitt i forbindelse med den store Krohg-utstillingen på Kunstnernes Hus i 1989. Her makter Gjessing å binde sammen Krohgs brede kunstpraksis i Paris ved å vektlegge hans teatrale side og ser på dette også som en kunstnerisk strategi.
Utstillingen på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo er en stilsikker og smart smakebit på en viktig periode i Krohgs kunstnerskap. Den gjør tydelig behovet for en mer ambisiøs, forskningsbasert utstilling om Krohgs hele liv og virke, en utstilling som plasserer Krohg i norsk kunsthistories eliteserie og i det franske avantgarde-miljøet på Montparnasse. Forskningen som foreligger om Krohg, primært tekster av Nergaard, Gjessing, Brandtzæg, Werenskiold, Hoff og Svein Thorud er grundige og viktige. Men Krohgs kunstnerskap er så rikt og polyfont at det trengs flere blikk og kontekster. Dessuten må Krohg snart vises i Paris igjen – der han egentlig hører hjemme. Han var ofte omtalt i pressen som en del av den franske samtidskunsten – og han deltok også i en lang rekke utstillinger i Paris der han delte vegg med franske mestere. En fransk kunstkritiker skrev i Paris-Soir 27. februar 1929: «Per Krohg er skandinavisk, men Paris kjenner ham godt – og Montparnasse kjenner ham enda bedre.»
