I samtidskunsten brukes dokumentarfilmens konvensjoner ofte som utgangspunkt for å drøfte sannhetspåstander knyttet til bilder. Slik er det også med kunstnerskapet til Sara Eliassen. På Kunsthall Oslo i 2018 viste hun sine antinasjonalistiske reklamefilmer sammen med utdrag fra ulike propaganda-dokumentarer, som Leni Riefenstahls Olympia (1938). Nå, i utstillingen Images [and Talking back to Them] på Kunstnernes Hus, forsøker Eliassen med blandet hell å ta dokumentarsjangeren direkte i bruk. Videomaterialet hun her viser, hovedsakelig intervjuer med meksikanske aktivister og journalister og skildringer av reiser sammen med disse, er spilt inn i Mexico over en seksårsperiode og inngår i stipendiatprosjektet hennes ved Kunsthøgskolen i Oslo. Verket gir et fragmentert blikk på den aktivismen som forsøker å snu Mexicos voldspiral, samtidig som det forsøkes å gjøre rede for hvordan den henger sammen med konflikter mellom narkotikakarteller og militæret, korrupsjon og en svak stat og påvirkes av ulike medieringer.
I en sekvens filmer Eliassen en kort samtale mellom seg selv og lederen av en uniformert og tungt bevæpnet borgervernsgruppe. I en annen er Eliassens håndholdte kamera rettet mot filosofen Sayak Valencia som snakker engasjert om den paradoksale sammenblandingen av uregulert kapitalisme, overvåkning og massivt sikkerhetsoppbud i Tijuana, idet de kjører langs USAs strengt bevoktede grensemur. Enda en kjøretur, denne sammen med journalisten Sergio Campo, følger i fotsporene til de 43 lærerstudentene som ble kidnappet og drept i delstaten Guerrero i 2014. Samtalen om studentforsvinningen er såpass innforstått at den forutsetter flittig Google-bruk, eller at man kjenner historien fra før. Kameraet sveiper over ørken, trafikk og gruverelatert industri sett fra Campos pickup-truck.
Mer evokative bilder får vi i en sekvens fra National Autonomous University of Mexico, hvor en aktivistgruppe har blokkert dørene og sprayet feministiske slagord på veggene. Protestene er rettet mot universitetsledelsen ettersom de ikke har iverksatt tiltak for å verne kvinnelige studenter mot vold og trakassering på skolen.
Alt materialet beskrevet over – med mer – er fordelt på seks skjermer, alle montert på stativer i utstillingssalen bak resepsjonsområdet. Samtlige er vendt samme vei, mot rommets inngang. Grepet med å splitte én dokumentarfilm over flere skjermer er mye brukt og fungerer her – som ofte ellers – som en invitasjon til å hoppe inn og ut de av de ulike samtalene og reisene alt ettersom hva man synes er engasjerende. Oppsettet kan minne om arbeidene til kunstner- og aktivistgruppen Forensic Architecture, som i sine installasjoner viser hvordan de har brukt tekniske analyser av metadata, video- og lydmateriale, gelokasjonsmetoder med mer til å bevise voldshandlinger som fornektes av myndigheter, for eksempel den israelske okkupasjonsmakten i Palestina.
Årsaken til at formen fungerer bedre hos Forensic Architecture, er at hensikten med didaktikken deres er å overbevise betrakteren om at hendelsesforløpet de har rekonstruert er ubestridelige. Eliassens materiale er til sammenligning konvensjonelt dokumentarisk med mange bilder som skildrer kontrollpunkter, grensen mellom USA og Mexico og andre sikkerhetsapparater med håndholdt kamera. Dermed er det lett å tenke at rommet kunne vært innrettet på en måte som er følelsesmessig engasjerende og ikke utelukkende kjølig og funksjonelt.
I en av sekvensene spør Eliassen seg om hvorvidt film i det hele tatt kan brukes til å plukke fra hverandre en konstruert sannhet. Men det er, som antydet innledningsvis, vanskelig å se at utstillingen, på tross av sitt mangefasetterte og ofte interessante materiale, egentlig byr på et slikt overordnet argument. Hvilken konstruert sannhet om Mexico er det i så fall det her opponeres mot? Eliassens sammenblanding av mange konvensjonelle dokumentariske former oppleves ikke som spesielt essayistisk. Fremgangsmåten imøtekommer heller ikke den overnevnte mediale utfordringen direkte, slik for eksempel de strikte metodene til Forensic Architecture gjør.
Nærmest en overbyggende innsikt om relasjonen mellom bilder og vold kommer utstillingen i materialet som vises på den største av de seks skjermene, helt bakerst i rommet. Her får man overvære en slags høring eller et tribunal hvor mange av aktivistene og journalistene som opptrer i de øvrige klippene møtes for å snakke om hvordan deres ulike kamper påvirkes av og henger sammen med medieringen av vold. Det er utvilsomt ikke et enkelt spørsmål å besvare, og som journalisten Heriberto Paredes sier, kan stadig eksponering for voldsbilder både normalisere voldsutøvelsen og gjøre oss apatiske til den. På en annen side, hevder han, kan bilder av grusomme hendelser også få oss til å reflektere rundt tingenes tilstand. Spørsmålet om hvordan man bygger fortellinger som utfordrer status quo løftes altså frem, men blir hengende.
Tribunalet er en form som, i hvert fall i juridiske sammenhenger, har i seg potensialet til å omgjøre traumatiske erfaringer til beviser. I kontekst av den svake, ofte korrupte staten i Mexico, stadfester bruken av tribunalformen her kanskje et ønske om et troverdig rettsvern mot vold for vanlige borgere. På en annen side oppleves tribunalformatet også som en nokså mye brukt form i kunsten. Den er for eksempel langt mer komplekst iscenesatt i Lene Bergs kanskje beste film, Gompen og andre beretninger om overvåking i Norge 1948–1989 (2014), hvor både de norske marxistene som ble overvåket av staten i etterkrigstiden og de som utførte overvåkningen, drøfter det som skjedde.
Når det gjelder utstillingen til Eliassen, eller egentlig filmen, finner den heller ikke frem til én tydelig dokumentarisk form å forplikte seg til: her er intervjuer, reiseskildring, fremføring av litterær tekst, drøfting av kritisk teori, høringsformen, essayistisk voiceover med mer; rett og slett et velde av gjenkjennbare grep fra den kritiske, research-baserte kunsten og dokumentarfilmen som benyttes uten en – slik fremstår det for meg i hvert fall – tydelig retning. Dette veldet av vilkårlig benyttede former gjør det vanskeligere, heller enn enklere, å forstå hva Eliassen ønsker å fortelle oss om situasjonen i Mexico og hvordan bilder virker i denne konteksten.
