Beretningen om et varslet slakt og noen forslag til exit fra slaktehuset

Tre forklaringer

Svaralternativene for redaksjonen er som følger: Dere visste ikke om vår lille krig med musjø Borgen. Som betyr at det kun er snakk om det vanlige; provinsiell Oslo-slapphet. Alternativet til dette – at dere visste om vår kamp – er at dere støtter hans endimensjonale kunstsyn, som jo er hakket verre for Norges del. Et siste alternativ finnes jo, men det forkaster vi selv – at dere ville ha en ”sterk og vågal stemme” som er ”anti-2008” og som med personlig hevnmotiv kan skape ”debatt” både om såkalt ”relasjonell” kunst og ”merkevarebygging” á la europeiske kulturhovedsteder. Er dette korrekt lander redaksjonen på et fanzinenivå hinsides vår fatteevne om hva en nasjonal kritikkportal skal være. Viktigere! Forstår redaksjonen hva den gjør mot Trond Borgen ved å ha trykket hans anmeldelse? Selv uten kunnskap om vår interne krig med ham, må enhver leser se at fyren er aldeles i affekt. Hvem kan ta Trond Borgen alvorlig etter en slik anmeldelse som dette her? Dere?

2008 år

Når det gjelder Stavanger2008 kan det være at den Oslo-baserte redaksjonen ikke vet at brorparten av befolkningen i Stavangerregionen har en eller annen motforestilling mot Kulturhovedstaden, om de nå er egoistiske Frp-ere eller utsulta kunstnere – eller omvendt, eller begge deler. Eller at vi selv har formulert ganske så kraftig kritikk av Stavanger2008 i mange år, bl.a. i en større kronikk våren 2007. (Se lenke nedenunder.) Det er bare det at vi ikke deler Trond Borgens monomane selvopptatthet formulert som hatefull surmuling over at det ikke ble ressurser til ham selv og hans borgerlige kunstinstitusjonsvenner.

Stavanger2008 har, antagelig ganske ubevisst, endt opp med et svært bevisst program for visuell kunst, som inkluderer: Nuart, Article, Site & Art, Kunstsenteret, Kunstskolen, On the edge, Campingkvinner med flere, foruten Nabolagshemmeligheter. Det bevisste ligger i valget av arenaer / kunstmiljø og satsingen på det vi ikke hadde fra før i Stavangerregionen; nye kunstformer gjennom yngre kunstmiljø som arbeider mest utenfor Kunstinstitusjonens to avdelinger i galleriet/børsen og museet/katedralen. Det er ellers ganske mange ting vi mener er feil ved Stavanger2008, og vi har klare ideer om hva det betyr for kunst- og kulturlivet i regionen, på godt og vondt, å satse på slike topptunge kulturprosesser som det å være europeisk kulturhovedstad lett blir til. Alt dette vil vi for øvrig ta grundig opp i dokumentasjonen som vi vil lage som en oppfølging av prosjektet.

8×1000 relasjoner

Fra bokhyllene i Kendell Geers’ Fabrikken i kjøpesenteret Kvadrat.

Nabolagshemmeligheter har hatt og har fortsatt store ambisjoner om å skape et større rom for kunst og kunstforståelse i Stavangerregionen. Vi har holdt på i fire år. Vi har arbeidet utrettelig med åtte omfattende prosesser som i seg selv har involvert et tusentalls mennesker. Halvveis satte vi altså en kritisk høygaffel i daukjøttet til høykommissæren for den borgerlige kunstintsitusjonen i Kulturhovedstaden, musjø Trond Borgen. Men sparket samtidig til de lokale mediene og deres redaksjonelle linjer for dekning av kunstfeltet. Med bra resultat, synes vi.

I sin anmeldelse går det tydelig fram for leseren at Trond Borgen er blind for prosesskvaliteten, involveringene, fortellingene – han tramper skråsikkert inn i prosjektene våre, som gikk han til gallerirommet. Han besøker hvert sted i 10 minutter og måler virkningen av synet på nakkehårene, som en kunstens børs- eller eiendomsmegler. Med den overfladiske objektestetikken skal han måle dybden i prosesser som har pågått i årevis, med mange andre virkninger og funksjoner enn å skape forbindelse mellom ett av sluttobjektene og én hatefull kritiker. Ikke en eneste gang har vi sett Trond Borgen i løpet av våre fire år. Han deltok ikke på noen av våre mange åpningsarrangement. Han har ikke tatt kontakt med oss for å få noe informasjon eller kunnskap, selv om vi vet han har blitt oppfordret til dette.

Interaksjon og deltagelse handler ikke nødvendigvis om antall tilskuere foran ett av mange objekt eller én sluttperformance, men om innholdet og interaksjonen gjennom hele prosessen, kvalitativt og over tid. Ett eksempel bare: Kendell Geers installasjon på Kvadrat har en lang og viktig forhistorie, hvor Kulturhovedstadens innbyggere ble invitert til å stemme frem Kulturhovedstadens mest sakrale og profane ord – se http://www.nabolagshemmeligheter.no/kvadrat. Slik fant vi Kulturhovedstadens ytterste ord i en kollektiv prosess som involverte tusenvis av mennesker – sammen fant vi randsonene i språket i den kulturen som finnes på dette stedet, som nå kaller seg europeisk kulturhovedstad. I utstillingsfasen av prosjektet er dette tatt videre til en ordinstallasjon – ”TEMP” – som rommer vår ”museumsbutikk”, hvor vi formidler kataloger og litteratur om våre kunstnere og kunstformer. Videre finnes et dobbelt hyllesett – også ”TEMP” – over to meter høyt og ca ti meter langt, plassert utover den største plassen på Norges største kjøpesenter. Her har vi lagd til et exchange-centre for en type litteratur en ellers ikke får fatt i her i Kulturhovedstaden, i et samarbeid med utvalgte boksjapper i Skandinavia, ikke minst norske Tronsmo og Torpedo. Her kan folk komme og lese eller bytte til seg en bok og ta med hjem i godstolen. Det er et dypt sjenerøst konsept som handler om vilje til kunnskapsdeling. Her finnes f.eks. mye litteratur om nye kunstformer til de kunnskapssøkende, men lite til de kunnskapsvegrende á la Trond Borgen, som det åpenbart ikke passer for mellom 10.00-17.30, i vår åpningstid. Da får han heller ikke gratis kaffe i velurmøblene på det grønne gresset vårt inne i TEMP, eller varme smil fra våre informasjonsmedarbeidere. Vel, det går mange tusen mennesker forbi hver eneste dag som ser ”verket” som et estetisk objekt. Det er én ting. Kanskje er det bare 30 mennesker som stanser opp og setter seg ned og får input om prosjektet vårt hver dag. Der skapes en annen og dypere forbindelse. For det tredje er det kanskje bare 15 som bytter bøker hver dag. Hva er de viktigste relasjonene? Eller er det kanskje viktigere at vi samarbeider med Jobbresept, et sykehusdrevet helseprosjekt hvor tidligere psykiatriske pasienter får fart på vei tilbake til arbeidslivet, om å drive butikken? Eller at vi har invitert unge designere om å utvikle nye ideer over prosjektet for å nå en yngre generasjon, eller bare ta del og bruke prosjektet slik de vil? Det er umulig å troppe opp med autonomiestetikk og gallerikritikk av et slikt prosjekt. Eller om dét skal være malen, så er disse kunstformene like subversive inn i Kunstinstitusjonen som byttehandelen inn i Kjøpesenteret.

Skjermbilde fra Jörgen Svenssons skriftestol-prosjekt.

Men Trond Borgen skjønner ikke at han ikke skjønner, og er en ganske vanlig kunstinstitusjonell populist når det kommer til stykket. Når han skriftet sin syndsbekjennelse om ”å ha tenkt en negativ tanke om 2008”, så kan grunnen til manglende syndsforlatelse være at fangene ved Stavanger fengsel vurderer synden som ganske bagatellmessig. Det er uansett typisk at han kun er opptatt av sin egen skrift og bekjennelse, også her, og mindre opptatt av at det f.eks. har vært 4000 mennesker inne på siden, hvor av riktig nok bare et mindretall har skriftet så langt. Men dette er også et prosjekt som skal gå lenge, og som vil invitere Kulturhovedstadens innbyggere til interaktivitet langt utover Trond Borgens n’te møte med seg selv (www.skriftestol.net). I løpet av prosessen med Nabolagshemmeligheter har vi invitert en allmenn Kulturhovedstad til deltagelse ikke mindre enn fem ganger. 27.000 svar kom det inn på hvilket sted som var det viktigste for innbyggerne selv, som endte med en liste over de åtte stedene vi har arbeidet med. Vi ville nemlig jobbe med de åtte stedene som Kulturhovedstadens innbyggere knyttet mest av sin identitet til. Kulturhovedstadens innbyggere har også fått stemme fram de mest sakrale og profane ordene i språket vårt, de har fått tilgang til en virtuell skriftestol, de har fått tilgang til et spesialbibliotek med litteratur på Kvadrat. Vi har videre invitert til bydebatt om hjertet i Sandnes, Ruten, etter at politikerne der slaktet Lars Rambergs monumentale trojanske hest før den var visualisert og budsjettert. I forlengelsen av debatten bidrog vi med returslakt av en idé – fra de pengesterke med medietilgang – om å bygge nytt stadion (sic!) på Ruten i stedet. Formannskapet har nå skrinlagt denne ideen.

En flaskehals og en temperaturmåler

Trond Borgen var en danna mann og en passe god kritiker inntil for ca 10 år siden. Han har deretter vært flaskehalsen for et utviklet samliv mellom kunsten og samfunnet her borte, vokteren ved Kunstporten med all definisjonsmakt, som tviholder på sin maktposisjon og sitt hellige, rene og autonome kunstsyn. Som hans kommende ”biograf” Dag Solhjell en gang sa til meg: Trond har alltid vært flink til å ta trendene, men han har ikke tatt inn over seg det siste regimeskiftet i kunsten – det nye forsøket på å ta ned automomiestetikken og gi dybde til en kunstforståelse som går utover overflaten og det enkle og korte møtet mellom objekt og subjekt i et hvitmalt rom. Trond Borgen viser seg i forhold til nye kunstformer – relasjonelle, sosiale, stedsspesifikke, deltagelsesorienterte, offentlighetsskapende, kollektive, narrative – bare stabilt feig, hatefull, kunnskapsvegrende og inhabil. En flaskehals man ikke kan drikke av er ikke noe stas.

Nabolagshemmeligheter har på sin side hatt og har fortsatt en ambisjon om å være en slags temperaturmåler på Kulturhovedstaden, jfr. deltagerperspektivet og interaksjonen med forskjellige lag av Kulturhovedstaden. Kendell Geers butikkinstallsjon på Kvadrat har som sagt fått preget inn ”TEMP” over hele kroppen. For Geers’ del handlet det mest om å velge et ord / forstavelse som kunne ivareta både det profane og sakrale aspektet ved den forutgående avstemningen. ”TEMP” handler selvsagt om tid og det temporære, men har også kimen til det store rommet og tempelet i seg. Vi anerkjente ordvalget ikke minst i og med at vi på vår dialekt sier at vi må ”ta tempen” når vi har feber. Kulturhovedstaden som egentlig er Oljehovedstaden har selvsagt feber. Men hvor høy er den? Og hva slags feber er det snakk om?

Slik bruker vi nok også Trond Borgens anmeldelser til vanlig, men mer som en omvendt temperaturmåler. Vi besøker det han ikke liker eller ikke forstår, for der er det antagelig noe interessant som foregår, tenker vi. Og da er vi inne på det kanskje viktigste vi kan få ut av lesning av Trond Borgens misunnelige hatskrift: Hva er det å kritisere de nye kunstformene? Hvem kan gjøre det i Norge i dag? Hvordan?

Flere kunstfelt med alle begrepene

Det er en kjent sak for de fleste aktørene i det norske kunstfeltet at dette er tungt borgerlig og dypt konservativt. Våre kunstnere i Nabolagshemmeligheter har heller ikke unnlatt å kommentere stemningen av et svært konservativt kunstfelt i Norge. Da er det forstemmende om også en ny generasjon kritikere lar seg innrullere i den borgerlige losjen, ved at de gis utdanning ved Trond Borgens pidestall fra 1902, nå særlig tilrettelagt ser det ut til, av kunstkritikk.no.

Det vi kan vri ut av Trond Borgens hatefulle fanzinetekst – om vi leser ham mot de strittende hårene – er det prekære behovet vi har for forståelse av de nye kunstformene som ønsker å ta plass utenfor kunstbørsen og kunstkatedralen i galleriet og museet. Hvor viktig det er med oppegående mennesker nå, som kan inspirere en ny generasjon kritikere og formidlere med større vilje til kunnskap. Ikke det, galleriet og museet er selvsagt de viktigste institusjonene i kunstfeltet, mulige meditasjonssteder hvor man kan få tilgang til den ”autonome” samtidskunsten og til den visuelle kunstens dannelseshistorie. Men hva med den kunsten og de kunstformene som vil utover institusjonens terskel? Hva med den kunsten som vil intervenere i virkeligheten og samfunnet utenfor institusjonen? Hva med den kunsten som vil snakke eller skape interaksjon med og mellom de menneskene som fins utenfor kunstkubene? Hva med de kunstnerne som er på leting etter nytt samfunnsmessig eller tidsmessig innhold til kunstbegrepene?

Fra åpningen av Alfredo Jaars Requiem på Norsk Oljemuseum. Foto: WenYng, Nabolagshemmeligheter.

Vi sa på forhånd at de mest borgerlige kritikerne sannsynligvis ville fremholde Raqs Media Collectives installasjon i den gamle kinoen i Sandnes som den mest vellykkede av Nabolagshemmelighetene. Det har ikke slått feil. For her har vi det eneste verket som finnes i et tomt kulturrom som ligner på den hvite kuben, avsondret fra verden og virkeligheten der ute. Et flott verk som består av en monumental og poetisk fyrinstallasjon – ”Unusually adrift from the shoreline” – i tillegg til at det til valgte tidspunkt spres hvalsang utover Sandnes by. Det er et enkelt metaforisk verk midt mellom objektiv entydighet á la Alfredo Jaars miljømonument ”Requiem” og altfor flertydig prosess á la de fleste av våre prosjekt; det er et verk mellom rom og tid. Vi har brukt det som en temperaturmåler på hvem som er i stand til å si noe fornuftig om de kunstformene vi arbeider med. Alle unntatt Harald Flor i Dagbladet har fremhevet dette verket som det kanskje mest signifikante og ”ferdige”, men det kan komme av at Flor neppe besøkte akkurat dette verket. Det vil si, en kommentator fremholdt prosessene ved Sykehuset og Sølvberget (Jörgen Svenssons første idé som ble forkastet) som de mest interessante ”stedsspesifikke” verkene, som hun mente var navnet på våre kunstformer. Akkurat disse to arbeidene har vi kalt for narrative monument eller kollektive portrett, selvsagt dypt relasjonelle arbeidsprosesser. Men det er først og fremst menneskespesifikke prosjekt, neppe stedsspesifikke prosjekt, når Jörgen Svenssons prosjekt ”100% work” nå sannsynligvis heller blir gjennomført ved en kulturinstitusjon i Sverige. I det hele tatt er det viktig å gå i nærkamp med alle de nye begrepene, for å gi dem et forståelig og overførbart innhold. Det gjør vi hele dagen vi, og vil fortsette med det. Det burde flere gjøre. Vi kan ikke overlate dét arbeidet til verken antipoden Trond Borgen eller internasjonale tenkere som Nicolas Bourriaud eller Claire Bishop. Det er lov å tenke selv.

Flere kunstfelt og mange ansvarlige

Her må vi stole bl.a. på kunststipendiatene i Norge, at de tar på seg en forvalter- og formidlerrolle som er sterk nok til å bevege veggene i det trange rommet kunstfeltet i Norge tilsynelatende opererer innenfor. Per Gunnar Tverbakk og Marianne Heier holder på akkurat nå. Noen gode har forsket seg ferdig tidligere år. Problemet er at Norge – og særlig Oslo – er så lite at de kunnskapssøkende fort blir spist opp av den ultraborgerlige kunstinstitusjonen med alle sine tvangsnevroser og trendkrav, foruten de mer materielle organisasjonsstrukturer og lønnsmuligheter. PNEK og andre kunstnettverk som arbeider med nye medier og kunst i offentlig rom er også sentrale instanser som må få nok ressurser til å utfordre det bestående. Den prosessen KORO er inne i er usannsynlig viktig, at det gamle Utsmykkingsfondet faktisk kommer ut av sin transformasjonsprosess med et innhold som forplikter i henhold til navnet. Kunstkritikk.no blir en sentral aktør, kanskje… eller må vi spørre også kk-redaksjonen fremover, slik romerne alltid gjorde á la Juvenal: ”Quis custodiet ipsos custodes?” – Hvem holder øye med vokterne?

Hva er å kuratere et stort og mangfoldig prosessuelt prosjekt i det offentlige rom? Det er et annet spørsmål med relevans for prosjekter som Nabolagshemmeligheter og f.eks. Kunstneriske forstyrrelser. Å kuratere er her mye mer enn å velge noen kunstnere og bestemme hvilke verk som skal henge på hvilken vegg. Prosesskvaliteten er viktigere enn eventkvaliteten. Kurateringen har mye mer av den medisinske innholdskomponenten i seg, hvor kuratoren er den som sørger for at menneskene i prosessen, herunder også kunstneren, har det vel med seg selv og er vel forlikt i og med alle de usannsynlige samarbeidene og kritiske møtene som vil måtte foregå når man velger samfunnet som arena, og som genererer forskjellige typer visningspunkt underveis. Det handler om å skape kontakt og snakke språk som man knapt vet at man kan snakke. Det handler om å jobbe både utenfra og innenfra samtidig, om å kommentere/kritisere utenfra eller bevege innenfra eller begge deler. Det handler om overføring av kunnskap, utvikling av nye konstellasjoner og igangsetting av debatter og diskusjoner, små private og store mediale, lik den vi tok om Trond Borgens autoritære posisjon i det lokale kunstfeltet i 2006.

Visst har vi gjort mange feil underveis, det skulle bare mangle. Vi har beveget oss inn i nye fysiske og mentale landskap – til Kulturhovedstadens mørke hjerte – med et mangfold av utfordrende kunstneriske strategier. Vi er blant de første her til lands som har arbeidet hardt over mange år med det vi kan kalle en ”relasjonell og prosessuell kuratorvirksomhet”. Dette må utvikles videre, i tillegg til utdanning av kritikere og teoretikere som kan håndtere nye kunstformer. Akademiene og kunstskolene må på den offentlige banen. KORO er der allerede, så vidt. Kulturrådet og de finansielle støttespillerne må likeså følge opp. Å drive store prosessuelle samtidskunstprosjekt over tid i det norske samfunnet vil kreve noe av mange aktører i det norske kunstfeltet.

En litterær analogi

Det er lett for oss å bruke litteraturen som et komparativt felt for forståelse av de nye kunstformene. De siste 20-30 årene har det vokst fram en ny forståelse av betydningen av essayistikk og sakprosa og det store allemannslandet som ligger mellom fiksjonen og faksjonen, mellom ”kunsten” og ”virkeligheten”. Det er her Nabolagshemmeligheter arbeider, med åtte prosjekt som bidrar med åtte forskjellige forslag til kunstneriske strategier og arbeidsmåter, som involverer og skaper relasjoner til en rekke institusjoner og mennesker foruten et større publikum. Men altfor mange kritikere tør ikke bevege seg inn i noe allemannsland, eller utover de akademiske og teoretiske grensegangene i den borgerlige Kunstinstitusjonens vesle sjeleliv. Altfor mange har nok med sine egne revir.

Un abrazo

Da vi fikk vite fra kunstkritikk.no at de hadde leid inn Trond Borgen som anmelder på Nabolagshemmeligheter, forstod vi at det ville komme noe skikkelig krasst og nedlatende, men vi hadde nok ikke ventet noe hvor ikke engang ”Anger is an energy”, John Lydons PIL-hymne, var dekkende. Kun Michael Krohns ”Er det ikke deilig å ha noen å hate” beskriver anmelderens ståsted og perspektiv, slik vi opplever det.

Vi deltar i fortsettelsen gjerne i et mangfold av utviklede debatter om kunst og kritikk av nye kunstformer i det offentlige rommet. Det er en forbannet plikt. Men ikke med de misunnelige og hatefulle, og bare om det er et minste snev av virkelig interesse, utover det akademisk korrekte eller borgerlig styrte.

PS! Til kk-redaksjonens opplysning digger vi mus – og menn.

Lenke til kritikktrilogien (juni 2006) og til vår kritiske kronikk om Stavanger2008 (mars 2007): http://www.reilstad.com/2008/01/10/i-disse-borgen-tider/

Jan Inge Reilstad er kurator og prosjektleder for «Nabolagshemmeligheter».