Det må være en del år siden spørsmålet «skyter du analogt eller digitalt?» har blitt stilt på Fotogalleriet, men på åpningen av den amerikanske fotografen Alec Soths utstilling Songbook fremsto det som betimelig. Soths sort-hvite fotografier står i gjeld til den dokumentariske sjangeren som oppsto i USA på 1930- og 40-tallet med fotografer som Walker Evans, Dorothea Lange og W. Eugene Smith. Tradisjonen fikk kunstnerisk autonomi med Robert Franks uomgjengelige fotobok The Americans fra 1958. I sin introduksjon til boka skrev Jack Kerouac at Frank «sucked a sad poem right out of America onto film» – en passende epigraf for det fotografiske etos som en tradisjon med tilnavn som «poetisk realisme» eller «lyrisk dokumentar» nødvendigvis forfekter. Det dreier seg om den behjertede fotografen som krysser kontinentet på jakt etter bilder hvor en sosiopolitisk situasjon gestaltes av enkeltmennesker, og som i samlet form utgjør fraktaler av «det amerikanske» på et bestemt historisk tidspunkt. Etoset hans er like eksistensielt som det er humanistisk: fotografen plasserer både den avbildede og seg selv i spennet mellom den ensomme individualismen og søken etter det store fellesskapet.
Slik er det også i arbeidene til Alec Soth (f. 1969). De fleste av fotoseriene hans har blitt produsert på reisefot i USA, og motivene er preget av ensomhet og sosialt forfall. Gjennombruddet kom da serien Sleeping by the Missisippi ble vist på Whitney-biennalen i 2004. Fire år etter ble han opptatt som losjebror i fotobyrået Magnum, det humanistiske fotografiets bastion. Han jobber nå både som nyhetsfotograf og med kunstneriske prosjekter.
Med Songbook ser ikke Soth ut til å ha ambisjoner om å fornye dokumentarsjangeren, snarere tvert imot. Utstillingen er basert på reiser som Soth og journalisten Brad Zellar foretok som reportere for den egenproduserte avisen LBM Dispatch mellom 2011 og 2013. For hver destinasjon – blant annet Michigan, Colorado og Texas – utga de to en publikasjon med tekst og bilder i tabloidformat, i tradisjonen etter det klassiske fotoessayet. Prosjektet er åpenbart nostalgisk, men kan også leses som en reaksjon på en endret mediebransje, der journalisten må gjøre seg til gründer og initiere sine egne oppdrag. Etter hvert som oppmerksomheten rundt prosjektet økte fikk da også Soth og Zellar oppdrag for tidsskrifter som New York Times Magazine og Esquire. I år ble 73 av fotografiene samlet i boken Songbook – uten Zellars tekster, som for å understreke at det nå ikke dreier seg om reportasje, men om kunst.
Med alle sine formater – fra tumblr til pamflett til nyhetsmagasin til fotobok til utstilling – er det mest interessante ved dette prosjektet hvordan det tester dokumentarfotografiets tilpasningsdyktighet. Det minst interessante er den formen Songbook har fått på Fotogalleriet, der utvalget er redusert til åtte innrammede trykk med størrelse på opptil halvannen ganger to meter. I flere av bildene vektlegges det enigmatiske: en ung mann stuper baklengs ut i en grottes fossefall; en hettekledd gutt med skateboard vender seg bort mot nattemørket; et bulende trepanel i en flomskadet kjellerstue. Andre av bildene er derimot overtydelige. To bilder fra veddeløpsbanen i Saratoga Springs, av henholdsvis en overklassekvinne og en flaskesamler, er hengt didaktisk ved siden av hverandre. Resultatet er en noe forslitt kontrastering av sosial klasse. Et annet, Bil. Sandusky, Ohio (2012), viser en eldre mann som med stor innlevelse fører en imaginær dansepartner omkring i et goldt danselokale. Han stirrer rett i objektivet, og hans spøkefulle pantomime er rørende og artig, men også litt pinlig. Den valsende Bil er et typisk Soth-motiv: utidsmessig, fanget i en keitet positur – menneskelig, altfor menneskelig.
Soths fotografier gjør en bevisst at det kan være uoverensstemmelse mellom kvalitet og relevans. Innenfor sitt eget idiom er bildene tvers igjennom solide. På grunn av den kraftige blitzen Soth benytter, blir mange av motivene omgitt av et dypt mørke som løsriver dem fra kontekst og tid, som på en scene. Bildene hans er tidløse, men i et fortersket bildespråk. Det kan synes som dette er bevisst: Tittelen Songbook henspiller på «The Great American Songbook», en betegnelse for standardlåter fra populærmusikkens kanon med allmennmenneskelige tema, men der både tekster og melodier umiskjennelig tilhører en svunnen epoke.
Hvorfor oppleves det en gang så dominerende «lyriske» dokumentarfotografi antikvert i dag? Et mulig svar er at tradisjonens eksistensielle patos har tålt overgangen til et digitalt distribusjonsregime dårlig. I dag er det bildet og ikke fotografen som er omflakkende. Derfor synes det som en viktigere oppgave for dokumentarist-kunstneren å finne de «avgjørende øyeblikkene», for å bruke Henri Cartier-Bressons uttrykk, i den allerede eksisterende og konstant ekspanderende bildeflyten. I den forstand er det ikke i Soths nostalgiske og konvensjonelle forsøk på å skildre menneskets livsvilkår at den dokumentariske tradisjonen kan revitaliseres, men på andre, helt uventede steder som Jon Rafmans 9-Eyes, med sine skjermbilder av automatisk registrerte pregnante scener i Google Street View. Her har fotografen – hvis det fortsatt gir mening å bruke den betegnelsen – gjennomgått transformasjonen fra vagabondisk autor til kritisk operatør.
