Å male seg selv opp i et hjørne – på sporet av kunstnersubjektet

Christensens veggmalerier opererer med et kunstnersubjekt som tvetydig befinner seg mellom det autentiske og det simulerte. Hans glossy appropriasjoner åpner for noe mer enn tingligjort estetikk.

Jan Christensen stiller for tiden ut på Galleri MGM i Oslo, og som under kunstnerens første separatutstilling her i fjor er det hovedsakelig veggmalerier vi får se. Christensen er en ung kunstner som har gjort det man nærmest må karakterisere som en komét-karriere de siste årene, iallefall i norsk målestokk. Han har hatt en rekke utstillinger i inn- og utland, og har i tillegg mottatt en rekke stipender og utmerkelser. Et slags gjenombrudd her hjemme var fjorårets høstutstilling, hvor han vant to priser for et veggmaleri laget sammen med kunstnerkollega Øystein Aasan. Ellers har Christensen rukket å reise mye etter at han gikk ut fra Kunst- og håndverskolen i Oslo for fire år siden. For tiden bor han i Berlin, hvor han også har stilt ut hos den profilerte norske galleristen Atle Gerhardsen, og til høsten begynner han et stipendopphold i Sør-Korea, hvor han tidligere har deltatt på utstillinger.

Graffitti / kunst
Christensens interesse for veggmaleriet kan sees i sammenheng med hans fortid som grafittikunstner, en praksis han forlot, som han sier selv, fordi det ga for ensidige lesningsmuligheter – i kontrast til kunstfeltet som iallefall ideelt sett åpner for mer sammensatte betydninger. Et ønske om å skape en kompleks og flerbunnet lesning er noe som preger hans kunst, også de arbeidene vi ser på denne utstillingen; flerbunnet, kort sagt fordi de fortløpende undergraver våre lesningsforsøk ved at vi stadig settes på sporet av nye og motsetningsfylte lesninger.

Det mest interessante aspektet ved arbeidene på denne utstillingen, slik jeg ser det, er at de synes å ville reforhandle en plass for kunstnersubjektet innenfor et billedspråk som består av stivnede og tingliggjorte tegn fra en simulert virkelighet. Christensen strekker seg langt for å motvirke en tradisjonell lesning av verkene som uttrykk for indre emosjoner eller sinnstilstander. Samtidig opprettholder han likevel muligheten av et individualisert kunstnsersubjekt, i spennet mellom appropriasjon og originalitet. Derfor opplever jeg arbeidene som engasjerende og interessante. De gir i tillegg en frisk impuls til en ellers fastlåst debatt om individets frihet innenfor en politisk økonomi dominert av tegnet som fremmedgjørende kategori.

Original reproduksjon
I det første arbeidet man møter i galleriet – More Titles for which I dont Know what to Make, som dekker tre av fire vegger i rommet – henkastes vi umiddelbart til grafitti-estetikken, som Christensen tidligere var opptatt av. Abeidet består av tekster og tegninger malt direkte på veggene, produsert av Christensen tilsynelatende gjennom en slags spontan brainstorming–prosess. Hulter til bulter på veggene står det for eksempel å lese: «Konst som en radikal kraft i samhället», eller «Axel Hennie er vel et fy-ord?». Men i neste sekund synker det inn at de heftige skribleriene kun er reproduserte sjablonger, kopiert på veggen ved hjelp av transparenter og overhead, inspirert like mye av et strømlinjeformet og upersonlig reklame-språk som av grafitti. Det som ved første øyekast kunne være personlige statements kan like godt være hentet fra et ukeblad eller en pamflett fra syttitallet.

I dette arbeidet settes det opp et spill med følgende elementer: En vegg skal fylles med egne skisser og notater, laget i et tilsynelatende spontant og selvforglemt øyeblikk (han forteller at han gjerne lager den typen abstrakte skribleri-tegninger vi finner her, i ren distraksjon, mens han snakker på telefonen). Christensen presenterer oss med andre ord, hvis vi et øyeblikk ser bort fra at tekstene og tegningene er reprodusert og serialisert, for sine egne mentale grensetilstander, hvor vi ikke mistenker ham for å posere eller kokettere. Sånn sett kan arbeidene henspille på arbeidet til en grafittikunstner eller en politisk aktivist, som tegner på veggen i brusende engasjement, eller for den saks skyld en surrealist-kunstner, som vil avsløre impulser som ligger bortenfor en borgerlig, overfladisk selvforståelse.

Men denne intimiteten og fortroligheten stiller han frem, bare for i neste øyeblikk å trekke den tilbake, og kaste tvil over autentisiteten i uttrykkene. For håndskriften fremstår også som ready-made, som glossy, overfladiske appropriasjoner, klargjort for salg og konsum, noe som igjen fullstendig kolliderer med det «autentiske» uttrykket som Christensen også henspiller på. Nok et element som undergraver det ekspressive er at de forskjellige delene av arbeidet (som er laget ved hjelp av et tjuetalls transparenter), ved kjøp er ment å settes sammen i nye konstellasjoner helt etter kjøpers forgodtbefinnende, og uavhengig av kunstneren. Men på tross av at Christensen så å si kastrerer sin egen ekspressivitet ved å sile den gjennom et stivnet og massemedia-inspirert tegnsystem, er det som en rest av heftigheten allikevel blir véd arbeidene.

Painting Myself into a Corner
Jeg synes tittel-arbeidet for utstillingen, nemlig vegg (- og gulv) maleriet Painting Myself into a Corner, er den tydeligste formuleringen av denne paradoksale kommunikasjonen, som går igjen i alle arbeidene på utstillingen. Også i dette arbeidet trekker Christensen inn en rekke konkrete referanser, som han i neste omgang involverer i et komplekst og motsetningsfylt spill: Arbeidet er laget ved at Christensen bokstavelig talt har malt seg inn i et hjørne med blå og blå-lilla maling, rullet i brede striper på vegger og gulv. Arbeidet kan vekke assosiajoner til Franz Klines abstrakt-ekspressive maleri – i malingrullens renskårete anslag mot det lyse underlaget, eller Rothkos atmosfæriske fargevariasjoner, som er synlig i blånyansene i flatene; også dette verket blir dermed en slags appropriasjon eller collage.

Nok en ting som bygger opp under det serielle og masseproduerte preget er den glossy glansen i malingen, som får oss til å tenke på design og reklame. Men på tross av dette fremstår heller ikke dette verket som bare ironisk eller distansert. Verket er affektivt, og nesten gripende; vi kommer ikke unna forestillingen om en engasjert kunstner som vil uttykke seg, under lagene med koder. Fra bakenfor den blanke tegn-overflaten, eller kanskje foran – for det er så merkbart – prikker affekten oss i ansiktet. Det dramatiske eller ekspressive tilsnittet er dessuten slått an gjennom tittelen, som peker på umuligheten av å slippe vekk fra et hjørne når man er innmalt. Men paradoksalt nok slipper Christensen vekk alikevel. Slik det ser ut, er det som om maleren har forsvunnet i en blå røyk, i ren opphisselse; ingen fotspor leder vekk, ingen liten hvit umalt flekk i hjørnet vitner om at han måtte gi opp.

Sort Hull
I ett av tre fotografier, opphengt ved siden av dette arbeidet, som viser tilsvarende hjørnemalerier, ser vi et sortmalt hjørne i et hvitt gallerirom. I dette arbeidet blir en av de nærliggende metaforene knyttet til alle disse hjørnemaleriene gjort spesielt tydelig, nemlig referansen til et Sort Hull. Det kosmiske sorte hullet oppstår som kjent i dét massen blir så tett presset sammen at enhver etablert orden imploderer og går i oppløsning. I «hjørnemaleriene» til Christensen er det som om massen av signifikanter, lesset opp på veggene i form av actionpainting–referanser, bryter sammen. Og den bryter sammen akkurat der kunstneren maler vekk sin egen identitet, i hjørnet, som med dette umulige forsvinningsnummeret blir et grandiost punktum, midt i arbeidet. I dette punktet åpnes det opp for et ”bortenfor”. Ikke bare et «bortenfor», hinsides rommet, men et bortenfor som også signaliserer en åpning forbi kodestrukturene som styrer all kommunikasjonen i Christensens arbeider. Et «bortenfor» som er bak kunsthistorien og bak reklame-estetikken. Og det er her man kan øyne konturene av kunstnersubjektet, som en slags negasjon av et hvert symbolspråk. Jeg synes i hvert fall at jeg gjør det.

Bortenfor analysen
Først og fremst opplever jeg Christensens verker som en personlig undersøkelse av muligheten for et individualisert uttrykk innenfor en offentlighet hvor kommunikasjon normalt foregår gjennom et fullstendig kodifisert språk. Men dette vel og merke ikke uten at han tar høyde for kritikken av kunstnersubjektet, og muligheten av å koble en spontan skaperkraft til dette, som har funnet sted innenfor det såkalt postmoderne. Selv om Christensen gjennomgående, og svært betimelig, sørger for å kvalifisere utsagnene sine som appropriasjoner eller som «samplinger», og dermed unngår å henfalle til en rent romantisk kunst – og kunstnerrolle, vil han ikke gi slipp på det personlige uttrykket.

Akkurat som i en Tarantino-film er kodene i Christensens arbeider fullstendig oppe i dagen – kodesystemet som bærer meningen er vrengt frem, slik at det er åpenbart for alle (iallefall alle som er interessert i henholdsvis de filmgenrene som interesserer Tarantino, og de kunstgenrene og mediediskursene som påvirker Christensen). Regissøren, eller kunstneren, vil at verket skal fremstå som en opphopning av koder, og ikke som realitet. Men Christensen finner noe bortenfor dekonstruksjonen, bortenfor analysen, som samtidig gjør analysen til et middel og ikke et mål i seg selv; vi blir minnet på at systemet og kodene også kan lede oss til et eller annet mer personlig som ligger hinsides dette.

En fare som lurer for alle kunstneriske prosjekter som beveger seg på grensen til design og rent kommersiell estetikk er selvfølgelig at de lett kan komme til å gå i ett med dette, slik at ethvert kritisk, refleksivt potensiale forsvinner. Jeg opplever, som jeg har vært inne på, at Christensen gjør noe konstruktivt og spennende ut av denne balansegangen, og håper at han fortsetter å markere en avstand til, samtidig som han imiterer, forbruksestetikken.