Et pubertalt medium

Sist uke annonserte Henie Onstad Kunstsenter at de har ansatt Susanne Østby Sæther i en nyopprettet stilling som fotokurator. Kunstsenteret lanserte sin nye flerårige satsing på fotografi i fjor høst med en utstilling med amerikanske Catherine Opie. Sæther starter i jobben på Høvikodden i august, men man kan allerede nå se resultater av arbeidet hennes på Kunstsenteret, med utstillingen Dag Alveng – Tid som står stille, som hun har vært kurator for.

Sæther har jobbet med fotografi både som kurator og som forsker. Hun har doktorgrad i medievitenskap fra Universitetet i Oslo, med avhandlingen The Aesthetics of Sampling: Engaging the media in recent video art (2009), og har tidligere vært leder for Fotogalleriet og kurator på Preus Fotomuseum i Horten. Sæther var med på å opprette fototidsskriftet Objektiv, der hun nå sitter i redaksjonsrådet, og hun var i den forbindelse medkurator for utstillingen Subjektiv, som ble vist på Malmö Konsthall og Kunstnernes Hus i 2017.

Sjefskurator på Henie Onstad, Caroline Ugelstad, sier til Kunstkritikk at hun ser frem til å utvikle programmet videre i samarbeid med Sæther, og at fotosatsingen vil bygges over samme lest som Kunstsenterets øvrige program, med både presentasjoner av klassikere fra fotohistorien og mer kunnskapsbaserte og spissede utstillingsprosjekter.

– I en tid da de fleste av oss bærer et kamera i lommen og bilder omgir oss overalt, er det viktig med kunnskap om det historiske fotografiet, og om fotografiets plass i samtiden og i nye medier. Henie Onstad Kunstsenter har spilt en viktig rolle i arbeidet med å etablere fotografiet som kunstnerisk uttrykk i Norge. Dette gjør satsingen spesielt aktuell og interessant for oss, sier Ugelstad.

Fotosatsingen er finansiert gjennom en femårig samarbeidsavtale med ABG Sundal Collier, Aars, Kolonihagen og Varner-gruppen, som går inn med 1,4 millioner kroner årlig. I tillegg bidrar Fritt Ord med midler til katalogproduksjon. Bak selskapene i sponsorgruppen finner vi kunstsamlere som ABG-direktør Knut Brundtland og Rema 1000-direktør Ole Robert Reitan. På spørsmål om sponsorene er delaktige i utformingen av utstillingsserien, svarer Ugelstad at midlene kommer uten bindinger, og at sponsorene ikke deltar i programmeringen, men at det er interessant å se om de kan inkludere noen av sponsorenes samlinger i programmet.

Tendenser til polarisering

Også Susanne Østby Sæther fremhever at Henie Onstad var blant de første større norske kunstinstitusjonene som for alvor inkluderte fotografi i sitt utstillingsprogram. Men selv om fotografiet i dag er et institusjonalisert kunstmedium som har fått sin historie behørig beskrevet, er det fortsatt et relativt ungt medium som er i kontinuerlig endring.

– Den norske fotografen Morten Andenæs har beskrevet fotografiet som pubertalt: Det ser bra ut og krever en viss respekt, men har gjort seg få livserfaringer. Jeg synes dette er en god karakteristikk som understreker at vi kjenner fotografiet dårligere enn vi tror. En dedikert fotosatsning gir mulighet til å ivareta en åpen og fleksibel holdning til fotografiet, og samtidig bidra til kunnskapsproduksjon om fotografi, historisk så vel som samtidig, sier Sæther til Kunstkritikk.

Sæther tror at fotografiet kan være en inngang til kunsten for et bredere publikum, ettersom det har en rolle i hverdagslivet som andre kunstformer ikke har. Hennes egen interesse for fotografiet skyldes at det ligger i skjæringspunktet mellom kunst og teknologi.

– Dette skjæringspunktet, som jeg har forfulgt både som akademiker og kurator, rommer forholdet mellom menneskelige og automatiserte prosesser, mellom det kontrollerbare og det ukontrollerbare, og mellom støy og informasjon. Som det første virkelig moderne mediet satte fotografiet mange av disse spenningene på kartet.

Hva har i dine øyne vært de viktigste tendensene i fotografiet på 2010-tallet?

– Av tendenser dette tiåret vil jeg fremheve tre som på forskjellige måter reflekterer de digitale infrastrukturene fotografiet understøttes av i dag. Den ene dreier seg om en markant og nærmest haptisk eller taktil interesse for overflater, tekstur, volum og dimensjon, slik man ser hos kunstnere som Michele Abeles og Victoria Fu. Dette er utforsket gjennom et visuelt register som er tydelig influert av digitale verktøy for bildeproduksjon og -behandling, selv om bildene ikke nødvendigvis er digitalt fremstilt. En annen tendens dreier seg om utforskingen av nye motiver og former for bildeakkumulasjon, av sammenstillinger av bilder som er muliggjort av digital bildedeling. Med andre ord, de endringene et bilde gjennomgår når det sirkulerer gjennom et nettverk. Stillebenfotografi og såkalt «stock photography» er eksempler på motivtyper som har fått fornyet interesse i en digital infrastruktur. Eksempler på kunstnere som kan plasseres innenfor denne tendensen er Elad Lassry og Lucas Blalock. En tredje tendens kan kanskje kan kalles mediearkeologisk. Vi ser en klar interesse blant mange av dagens kunstnere for å utforske før-fotografiske og utdaterte fotografiske teknikker og teknologier. Blant disse finner vi camera obscura, cyanotypi, og fotogram eller kameraløst fotografi. Men også nyere formater som polaroid. Norske kunstnere som Thora Dolven Balke, Kamilla Langeland og Linn Pedersen kunne nevnes i denne sammenhengen.

Hvor står fotografiet i det norske kunstlivet i dag?

– Jeg mener fotografiet står forholdsvis sterkt. Vi ser et jevnt og solid tilfang av yngre kunstnere som arbeider interessant og nyskapende med både analogt og digitalt fotografi, og med selve det fotografiske uttrykket. Mange av disse har stor kunnskap om fotohistorien. Samtidig har de med seg en markant bevissthet om de endrede forholdene for produksjon og ikke minst distribusjon av fotografiske bilder som digitaliseringen har åpnet for. Når det gjelder visningen og formidlingen av fotografi er situasjonen mindre tilfredsstillende. Her ser vi tendenser til en polarisering: På den ene siden har man en gruppe av insidere som kjenner den yngre og mer eksperimenterende scenen, og som snakker om, til og for denne scenen. På den andre siden har flere av de større institusjonene i liten grad tatt innover seg at fotografiet siden 1990-tallet har vært gjennom en digitaliseringsprosess som ikke stoppet med det «postmoderne», manipulerte og iscenesatte fotografiet, men som også reflekteres i en rekke andre nyere praksiser – flere av dem artikulert innenfor det analoge fotografiet. Målet er at Henie Onstads fotosatsning kan bidra til å minke gapet mellom disse to polene.