«We are in search of a new political / language / in need of this / always on the verge / always becoming…» kan man lese på en av de små tekstplakatene i palestinske Basel Abbas og Rouanne Abouh-Rahmes utstilling Incidental Insurgents på Office for Contemporary Art. Utstillingen gir inntrykk av å bestå av nylig forlatte arbeidslokaler der vegger og skrivebord er dekket av kunstnernes notater, arkivfotografier, stillbilder fra franske nybølgefilmer og et utvalg venstreradikal litteratur. I letingen etter en ny politisk uttrykksform følger kunstnerne i fotsporene etter den franske anarkisten Victor Serge, den palestinske, anti-britiske terroristen Abu Jildeh og den chilenske forfatteren Roberto Bolaños «viscerale realister» fra romanen Ville detektiver. Korte utdrag fra tekster av og om disse figurene løper gjennom utstillingsrommene. Materialet utgjør et slags romliggjort kompendium over den revolusjonære banditten som en marginalisert og halvt mytisk figur i politikkens randsone.
I dette selskapet er det ikke overraskende å finne et eksemplar av Eric Hobsbawms studie av røvere som sosiale opprørere – Bandits – liggende henslengt mellom notatblokker og kaffekopper på et av bordene. Ved å sammenstille Serge og Jildeh, som ble ansett som banditter i sin samtid, med Bolaños fiktive poet-rebeller og Jean-Luc Godards småkriminelle hverdagsopprørere fra filmene Bande à part og Pierrot le Fou, tegner kunstnerne opp et bilde av den revolusjonære som kunstner og vice versa. «And so we go into battle, in the dark. / Searching for the missing footsteps / Of the lost poets,» heter det i en av tekstene.
I videoarbeidene med samme tittel som utstillingen inntar to menn rollen som arvtagere etter de revolusjonære bandittene. Med ryggen til kameraet skuer de ut over et ørkenlandskap i positurer som påkaller både den anonyme terroristen og den romantiske kunstens Rückenfigur. Samtidig flimrer fragmenterte tekstbrokker fra et poetisk manifest i takt med et klaprende elektronisk lydspor. «Searching» er utstillingens nøkkelord, og research er dens metode.
Som mange research-baserte utstillinger bærer Incidental Insurgents preg av å være et utkast, en iscenesettelse av sin egen tilblivelsesprosess. Kunstnerne søker etter et nytt politisk språk. Men hva skal dette språket brukes til? «Det vi ennå ikke kan se, men føler er mulig,» er kunstnernes provisoriske svar. Denne holdningen speiler en politisk-filosofisk poetikk der vekten alltid ligger på en postulert fremtid, som i Giorgio Agambens Det kommende fellesskap eller Den Usynlige Komités Det kommende opprør. Manifestet er dramatisering av politisk handling, men dermed også handlingens utsettelse.
Incidental Insurgents er en del av OCAs prosjekt Of Love, Departures and Countering Defeats in Choleric Times. Three Stagings, det første større prosjektet under ledelse av direktør Katya García-Antón. García-Antón overtok etter Marta Kuzma i 2014 og forsøker åpenbart også å overta sin forgjengers ambisjon om både å være kulturdiplomat og en internasjonalt orientert kurator. Of Love… består av «performative forelesninger, samtaler, uferdige øyeblikk og fragmenter av utstillinger, som alle spekulerer rundt det globale ’koleriske’ nået». Siden Incidental Insurgents er seriens tredje «staging», trodde jeg nummer to hadde gått meg hus forbi, men det viser seg at Staging Two ikke kommer før i august, med Rene Gabris og Ayreen Anastas They Went Away To Stay. Første «iscenesettelse», Lara Khaldi og Yazan Khalilis utstilling Love Letter to Mars i november 2014, kretset om en fiktiv palestinsk bosetter på Mars i en nær fremtid og en ung deltaker i de egyptiske Tahrir-protestene. Sistnevnte henvendte seg til sine kontakter med dyrenavn – om det nå var for å skjule identitetene eller å utforske en ny animalsk subjektivitet. Love Letter to Mars stilte menneskehetens ytre fysiske grense (Mars) opp mot menneskets indre (det dyriske), men både utopien i reisen ut i rommet og regresjonen i lengselen mot instinktene bunner i fatalisme.
Ambisjonene til dette tredelte prosjektet tatt i betraktning, er det merkelig at de to første utstillingene gir så få holdepunkter for å forholde seg til «det globale nået». Et iøynefallende trekk ved prosjektet er at de fleste deltakerne har palestinsk bakgrunn. Det kan selvfølgelig ha pragmatiske årsaker, som at García-Antón har arbeidet med den palestinske Qalandiya-biennalen. Likevel er det besynderlig at dette aspektet overhodet ikke poengteres i et prosjekt som undersøker politiske subjektiviteter. Kanskje vil det hele falle på plass når vi får siste kapittel, men foreløpig er det få spor av en diskusjon som kan forsvare de globale ambisjonene.
