Waves and radiation

Vår anmelder hadde høye forventinger til den israelsk-britiske performancekunstneren Oreet Ashery. Hun innfridde ikke, men det var det andre som gjorde.

GilbertandGrape er en norsk britisk performanceduo bestående av Anne-Marte Rygh og Helen Pritchard. De to jentene har gjort en rekke prosjekter sammen, prosjekter som de selv kaller performance journalism. Missing you mostly, som ble framført i Stavanger, består av to filmer samt et stedspesifikt element. På den ene filmen ser vi Gilbert i England, på den andre ser vi Grape i Norge. De løper rund i hvert sitt bylandskap, det kan være hvor som helst, det er natt og det er øde, de skyver en handlevogn foran seg.

GilbertandGrapes performance vises for publikum en etter en, de som har lyst til å være med stiller seg i kø utenfor galleriet og venter på tur. Seansen tar et sted mellom fem og ti minutter. Vel inne i rommet blir betrakteren bedt om å ta plass på en tredemølle, tempoet justeres opp, man går eller løpet – alt etter hva man føler for. På veggen foran betrakteren kjøres de to filmene parallelt. På gulvet ved siden av betrakteren står Grape og leser et brev fra Gilbert. Det handler om savn og lengsel, og det handler om hvordan de to fyller handlevognene sine med luft, med tomrom – fyller den med den andres fravær. Det handler også om fysisk utmattelse og psykisk nærvær, om å forsøke å oppløse sin egen identitet for å bli ett med noe utenfor seg selv.

På tross av at navnet kan gi assosiasjoner til den britisk/italienske duoen Gilbert & George, minner GilbertandGrapes performance langt mer om arbeidene til den amerikanske videokunstneren Dough Aitken. En lignende, tom, handlevogn, som de to springer rundt med i Missing you mostly, spilte i sin tid en sentral rolle i Aitkens videoinstallasjon Electric Earth (1999). Handlevogna, som er noe av det mest prosaiske man kan tenke seg, blir både hos Aitken og hos GilbertandGrape til en merkelig mytisk farkost i det forlatte bylandskapet. Den er ute, den er tom og det er natt. Den lever sitt eget liv. Ensomt. Som om den varsler verdens undergang.

Men GilbertandGrape kan også knyttes til Aitken på et metafysisk plan, for også Aitkens Electric Earth tematiserer en verden full av usynlige bølger og stråler, det handler om waves and radiation, om forskjellige typer usynlig nærvær som fyller lufta rundt oss. Om hvordan vi påvirker hverandre, også over lange avstander. Nærvær er ikke nødvendigvis en fysisk enhet. Subjektet er en utstrakt størrelse, en flate – et nettverk – som strekker seg ut over hudens grenser.

Det er lett å stille seg sympatisk til israelsk-britiske Oreet Asherys prosjekt, men som performancekunst fungerer dette dessverre dårlig. Ashery inviterer oss inn i et tydelig politisk landskap. Det handler om Israel, om jøder og palestinere, om byer som erobres, om mennesker som fordrives og om hjemløshet. Det er ingen tvil om at forestillingen har innholdsmessig sprengkraft, men det er, som vi vet, ikke alltid nok. Performancen varer i førti minutter, og satt i en sammenheng med en rekke andre forestillinger, slik som det er gjort på Tou denne helgen, blir det litt i meste laget. Kunstneren for mange føringer på betrakteren, og gir oss alt for lite rom til egne refleksjoner. I stedet for å gjøre oss til deltakere i verket gjør hun oss om til statister.

I performancen Kubber, huggerter, daggerter maler Btffn, kanskje bedre kjent som multimediekunstneren Agnes Tiffon, magen rød før hun legger seg på en sortmalt pistol, en strøm av ord fyller rommet; landminer, tanks, atomvåpen, lillehjerne, ankelledd, binyrer, regnbuehinne, skalpeller, nervegass… Poeten Torild Wardenær framsier det hele i et monotont toneleie, først de harde, så de myke, og til slutt de harde ordene igjen. Umiddelbart framstår det hele som en feministisk klagesang mot all krig. Men nei, denne performancen kan også leses på en ganske annen måte; når kroppen og våpenet smelter sammen blir det tydelig at de to utgjør et fellesskap. Våpenet lever ikke sitt eget liv, det er skapt av mennesket, det brukes av oss – vi bærer et felles ansvar. Det visuelle og det auditive kler hverandre, men framføringen beveger seg på grensen til det teatralske. Iscenesettelsen er fullstendig koreografert og innstudert. Dermed stenger verket igjen for det spontane, slipper ikke betrakteren tilstrekkelig inn.

Tor Erik Bøe har laget en hyllest til en barndomsvenninne. Det kan se ut som om han adopterer henne inn i sin egen kropp, lar Lisa bli en del av ham selv. Han barberer den ene foten og armen på scenen foran publikum. Blir androgyn. I bakgrunnen durer en sinnsykt falsk sang, sunget av en fnisende tenåring. Vi bringes tilbake til et pubertalt stadium, til tiden for ufrivillig komikk, og kjenner du godt etter kan du merke at ubehaget fra den gang ennå ikke helt har sluppet taket.

En god performance kommer oss i møte, går i dialog med betrakteren. En god performance åpner opp for publikums meningsskapende medvirkning. GilbertandGrape har forstått dette. Deres verk Missing you mostly fanger den intersubjektive resonansen, som er viktig for en vellykket performance. Innholdsmessig tematiseres og spilles samarbeidet mellom kunstner og betrakter tydelig ut gjennom selve framføringen av verket. En god performance er ikke noe man iakttar på trygg avstand, men noe man trekkes inn i, som deltager.