For å løfte fram en diskusjon om premissene for kunst i offentlig rom innledet nettportalen ArtSceneTrondheim (AST) denne uken tekstsamlingen Kunstneriske kompromisser i offentlig rom. I introduksjonen til prosjektet stilles følgende retoriske spørsmål: Kan det fortsatt neglisjeres at kunst i offentlige rom avviker i kvalitet og styrke fra kunst i andre visningssituasjoner?
«Det oppleves som at mange kunstnere er innstilt på å svelge unna det faktum at statlig/kommunalt initierte kunstneriske ytringer i offentlig rom beveger seg langt unna utviklingen og forståelsen for ulike meninger og uttrykk i samfunnet generelt. Det at utsmykking i stor grad er gjenstand for ytringsbegrensninger møter ikke mange avgjørende reaksjoner fra kunstfaglig hold,» skriver redaksjonen. AST spør videre om det er utopisk å tenke seg at man skal kunne overskride hvilke kategorier samtidskunst som aksepteres som utsmykking, i forhold til en konformitet de mener man erfarer i dag.
Med tekstsamlingen vil AST også sette fokus på den tunge satsningen på utsmykking i egen region: «Trondheim er blitt kjent for sin omfattende ordning, som i løpet av sitt tiårige virke promoterer seg som «Norges største samling» av samtidskunst i offentlig rom, uten at det forteller noe om kvaliteten på samlingen. Kan det argumenteres for at samlingen har vært en skjødesløs bruk av fagkunnskap og midler?» spør AST, som vil se på hva ordningen kan ha betydd for Trondheim som kunstby, og invitere til dialog om hvordan den bør utvikles videre.
ArtSceneTrondheim har til tekstsamlingen invitert skribenter med ulik faglig bakgrunn til å kommentere og belyse problemstillinger de har erfart fra sitt virke, innenfor offentlig og privat finansiert oppdragskunst. Først ute er Dag Wiersholm, seniorrådgiver i KORO (Kunst i offentlig rom), som i artikkelen «Demokrati som samfunnsmessig kontroll» tar for seg KOROs politiske rolle. I artikkelen hevder Wiersholm blant annet at KORO «i sine årelange bestrebelser på å gi kunst en samfunnsmessig relevans og legitimitet og slik bli en naturlig og selvfølgelig del av det offentlige rom, samtidig – gjennom sin organisatoriske struktur – opprettholder en tvil om kunstens samfunnsmessige troverdighet og status som eget fagområde».
