I en pressemelding denne uken lanserte kuratorene Eva González-Sancho Bodero og Per Gunnar Eeg-Tverbakk deltakerlisten til Oslobiennalen som åpner for publikum lørdag 25. mai. Den første utgaven av «biennalen» vil strekke seg over fem år, fra 2019 til 2024. Fra helgen i mai og over en periode på to uker, vil biennalen presentere arbeider av 21 deltakere. I oktober skal arbeider av åtte nye deltakere presenteres. Deretter vil kuratorene fortløpende presentere mer innhold, kunstverk og diskursive arrangementer.
«Istedenfor å se Oslo som en destinasjon, kan vi se byen som et utgangspunkt?» spørres det i pressemeldingen. Biennalen beskrives som en kunstnerisk infrastruktur som vil tilby «kunstnere og publikum nye rammer for tenkning rundt produksjon, utstilling, samling og formidling av kunst».
Kunstkritikk møter de to kuratorene i Myntgata 2, hvor biennalen, sammen med en rekke kunstnere flyttet inn forrige sommer, da Oslo kommune tilrettela bygningen for atelierer.
– Det er veldig sjeldent en by godtar at kunstproduksjon tar tid. Oslo har gått for det, sier González-Sancho Bodero, – kunstnere arbeider allerede med oss i denne bygningen.
– Biennalen skal ikke ankomme byen som en ferdig idé fra andre steder, eller på bakgrunn av raske beslutninger, vi vil bruke byen som et materiale, ikke et bakteppe, sier Per Gunnar Eeg-Tverbakk.
Begge kuratorene understreker at dette skal være en kunstnervennlig biennale, som skal gi gode vilkår for de deltakende kunstnerne. Eeg-Tverbakk nevner generøse produksjonsbudsjetter og -fasiliteter, samt kunsthistorikere klare til å hjelpe med research.
– Men noen av prosjektene viser også hvordan biennalen kan være en kraft på den lokale kunstscenen, sier González-Sancho Bodero.
Hva skjer i mai?
– Vi presenterer arbeider, definitivt. Noen vil være ferdige, andre vil ha et lenger tidsperspektiv og utvikle seg over tid. Arbeidene vil være spredt, noen på flere steder, noen på kun ett sted, mens andre igjen vil bevege seg rundt i byen, sier Eeg-Tverbakk.
– Andre verk vil man kunne relatere til på andre måter, i en oppstartsfase som del av en workshop for eksempel, sier González-Sancho Bodero.
– Over de fem årene vil vi vise verk som har forskjellige rytmer og sykluser. Gjennom verkene vil biennalen problematisere byen, dens historie, hva som er og vil være, politikk og kultur, sier Eeg-Tverbakk.
Kuratorene presiserer at det ikke er en kunsterliste de nå har lansert, men en liste over deltakere, som også inkluderer filmskapere, artister og pedagoger. Til biennalen har de heller ikke bestilt spesifikke arbeider, men snarere invitert deltakerne til selv å komme med ideer.
Triennalen Bergen Assembly har møtt kritikk for å forsvinne i en lang rekke diskursive seminarer og forelesninger. Hvordan relaterer dere til denne kritikken?
– Vi vil ha sekvenser med ulik intensitet, slik at publikum får noe å se på. Det vil være både kunstneriske og diskursive arrangementer, men balansen er i favør av arbeidene. Det er ikke en biennale med verker som illustrerer en diskurs, det er motsatt, forklarer Eeg-Tverbakk.
I Oslo kommunes nye kunstplan virket det som deres ambisjon for biennalen er å formidle byens egen kunstsamling. Er det en interessekonflikt mellom dere og kommunen?
– Nei, det vil jeg ikke si. Siden Oslo Pilot har vi snakket om å arbeide med både nye produksjoner og det som allerede eksisterer. Du kan ikke lage en økonomi rundt det som allerede finnes. Med de nye produksjonene er vi interessert i å finne måter å påvirke hva som kjøpes av kunst, og hvordan biennalen kan påvirke byens kunstpolitikk, sier González-Sancho Bodero.
– Noen av verkene biennalen produserer er potensielt mulig å innlemme i kommunens samling, forklarer Eeg-Tverbakk, – og som kuratorer og biennale ønsker vi å utfordre forståelsen av hva slags kunst det er mulig å kjøpe og inkludere i en offentlig eid kunstsamling.
– Og når vi snakker om å påvirke kunstpolitikken, kanskje vil tankene våre bli absorbert under de fem årene biennalen pågår, fortsetter González-Sancho Bodero.
Hva er det beste med å jobbe i offentlig rom?
– Det knytter an til arven fra den historiske avantgarden, der du bryter ned skillet mellom kunst og liv. Det er den gamle drømmen om å unnslippe gallerienes trygge rom for å teste nye muligheter, terge kunstens autonomi, og bruke sosiale og politiske strukturer som materiale. Det har motivert vårt valg av kunstnere, hva kunsten kan gjøre og hva den kan være, sier Eeg-Tverbakk.
– Det offentlige rommet er en juridisk matrise, hvor vi hele tiden forhandler om hva som er mulig å gjøre, fortsetter González-Sancho Bodero. – Det skal være, og bør være, et sted for konflikt, ikke konsensus. At biennalen også kan arbeide i dette ubeskyttede rommet hvor du og jeg kan diskutere, er hva som gjør den interessant.
Biennalen åpner lørdag 25. mai med bidrag fra: Mikaela Assolent(FR), Benjamin Bardinet (FR), Julien Bismuth (FR), Anna Daniell (NO), Carole Douillard (FR), Ed D’Souza (UK), Mette Edvardsen (NO), Jan Freuchen, Sigurd Tenningen og Jonas Høgli Major (NO), Gaylen Gerber (US), Marianne Heier (NO), Hlynur Hallsson (IS), Michelangelo Miccolis (IT/MX); Mônica Nador og Bruno Oliveira (BR), Rose Hammer (Dora García (ES), Per-Oskar Leu (NO), Viktoria Durnak (NO), Nora Joung (NO), Michael Ross (US), Belén Santillán (EC), Lisa Tan (US/SE) og Øystein Wyller Odden (NO).
Til fortsettelsen i oktober 2019 bidrar: Adrián Balseca (EC), Marcelo Cidade (BR), Jonas Dahlberg (SE), Edith Dekyndt (BE), Tomáš Džadoň (CZ), Javier Izquierdo (EC), Graziela Kunsch (BR) og Knut Åsdam (NO).
