Salen var fullsatt og ventelista lang, ifølge direktør Øystein Strand, som åpnet KOROs seminar om kunsten i det nye regjeringskvartalet, torsdag 9. oktober på Litteraturhuset i Oslo. Det kan tyde på at mange er nysgjerrige på hva som rører seg bak de høye, labyrintiske betongveggene i sentrum (selv om jeg også overhørte en publikummer si at hun var der for bagettene). Strand understreket at dette var KOROs største prosjekt noensinne, og at det nå for første gang ble presentert som en helhet. Så ga han ordet til statssekretær i kultur- og likestillingsdepartementet, Trude Storheim (Ap), som trakk fram viktigheten av kunst for å bygge felleskap. «Vi skal aldri glemme hvorfor vi går inn i et nytt regjeringskvartal», sa Storheim, «og kunsten skal hjelpe oss å huske».
Avtroppende sjefskurator og leder for Kunstseksjonen i KORO, Nora Ceciliedatter Nerdrum, delte deretter KOROs tanker bak det å bygge en samling for regjeringskvartalet. Det å kuratere en samling er verken nøytralt eller tidløst, sa hun. Videre påpekte Nerdrum at det i et demokratisk samfunn også bør finnes rom for kunst som utfordrer etablerte sannheter, og at det for KORO er viktig å ha en kritisk historisk forståelse. Hvilke kunstnere blir utelatt, og hvorfor?
Nerdrum snakket om spennet i kunstsamlingen, fra Erling Viksjøs modernistiske visjon for en sammensmeltning av kunst og arkitektur i etterkrigstiden, til nyere innkjøp. Hun oppga at 250 allerede innkjøpte arbeider blir med videre, blant annet Hannah Ryggens billedvever Vi lever på en stjerne (1958) og Trojansk hest/Picasso-teppet (1949/1956). Nerdrum gjennomgikk kjapt et utvalg nyinnkjøp av blant annet Otobong Nkanga og Ahmed Umar, samt en rekuratering av Irma Salo Jægers steingodselementer I flokk letter fuglene fra 1985. «Mange stemmer er et mål i seg selv», var blant poengene hennes.
Seniorkurator i KORO, Drew Snyder, presenterte tre arbeider som er under produksjon av samiske Outi Pieski, palestinske Jumana Manna og svensk-tyrkiske Damla Kilickiran. Felles for arbeidene, sa Snyder, er at de opererer i et spenn mellom total integrasjon med omgivelsene og det å eksistere på sine egne premisser. Han viste et forhåndsinnspilt videointervju med Pieski – som vekslet mellom å panorere over storslått natur, og en samtale ved bredden til elven Deatnu (Tana) – der de snakket om det drøyt femti meter høye arbeidet AAhkA, som holder på å installeres i pyramiderommet ved inngangen til A-blokka. Fasaden er i glass, noe som gjør at store deler av Pieskis arbeid – et portrett av Moder Jord som en juridisk person – er synlig fra utsiden. (Allerede nå, påpekte Strand innledningsvis. Han hadde luftet hunden i området nylig, og anbefalte alle å legge turen forbi).
Pieski forklarte at verkstittelen hentyder til de hellige fjellene i Sápmi. Disse kalles Aahka på sørsamisk og Áhkká på nordsamisk – et ord som oversettes til eldre kvinne, bestemor og verge. Pieski snakket, på sitt rolige og myndige vis, om de fjorten kvinnene som aksjonerte på statsministerens kontor i protest mot Alta-utbyggingen i 1981. Hun var også selv i Oslo med flere andre mødre for å støtte de unge aktivistene som ble stilt for retten etter okkupasjon av Energidepartementet i februar 2023, da de protesterte mot vindturbiner på Fosen. AAhkA vil beskytte aktivistene som forsøker skåne naturen fra industrialisering, når det blir nødvendig å protestere igjen i framtiden, mente Pieski.
Damla Kilickiran fortalte om verket Sites of a Breach, Delays in a Dream; A Surface Half Asleep, en serie relieffer i glassfiberbetong basert på fotografier av detaljer kunstneren har samlet gjennom sine byvandringer. Arbeidet skal bevege seg inn og ut av veggen, som om det tyter ut av bygningen. Kunstneren beskrev verket som underbevisst, dysfunksjonelt og nevrotisk, og sa hun ville avbilde ulike register av virkeligheten – en form for «væren før viten», som hun kalte det.
Jumana Manna var syk, og fortalte fra sengekanten – over Zoom – om sin 800 kvadratmeter store steinkollasj Sebastia på Johan Nygaardsvolls plass ut mot Akersgata. Kunstneren har fått donert stein fra blant annet fortau, rådhus, skoler og gårder over hele landet. Disse har ulik vekt og kvalitet, og er innfelt i et uregelmessig mønster på plassen. For Manna var det viktig at arbeidet skulle bygges av noe ødelagt. Hun trakk paralleller mellom det å arbeide med ruiner og den palestinske situasjonen. «I Gaza gjør befolkningen krav på ruinene av de ødelagte husene sine gjennom å plassere teltene sine oppå dem», fortalte hun. Sebastia er en oldtidsby på Vestbredden, som Manna mener at Osloavtalen delte opp på en ulogisk måte. Det har vært med på å normalisere den israelske okkupasjonen og ledet oss til der vi er i dag. I tillegg til å skape et arbeid som adresserer kollektivt eierskap, og som besøkende fra hele Norge vil kunne se sin landsdel representert i, vil hun minne regjeringen på dette.
Den første delen av programmet ble avsluttet med en samtale mellom de tre kunstnerne – Pieski og Manna over Zoom – moderert av Snyder, hvor de blant annet diskuterte hvordan man som kunstner kan opprettholde sin egen politikk og integritet når kunsten skal operere i en offentlig kontekst med et såpass langt tidsperspektiv (regjeringskvartalet bygges for å holde i 300 år). De snakket også om sitt forhold til «det vakre». Hvis offentlig kunst ikke er attraktiv, blir den ignorert, mente Manna.
Etter en halvtimes pause (der jeg selv fikk meg en bagett) holdt sosialantropolog og forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, Michelle Tisdel, et foredrag om det symbolske landskapet i kunst, der hun blant annet støttet seg på antropologen Stuart McLean, som sier at kunst har en universell evne til å manifestere og delta i transformasjoner av virkeligheten.
Nerdrum fortalte deretter om den åpne prekvalifiseringen KORO initierte i juni 2024 for kunst til de ulike departementenes inngangspartier. På bakgrunn av en skissekonkurranse ble fire kunstnere valgt ut, blant annet Mari Slaattelid, som møtte Snyder på scenen til en samtale om den tretten meter lange frisen hun er i ferd med å male opp direkte på veggen. Slaattelid snakket om hvordan det er å kle seg i gul vest og vernehjelm, og være en del av dem som reiser bygget, samtidig som hun kan bli bedt om å besvare utfordrende, «dypt eksistensielle» spørsmål på direkten – som hva meningen med arbeidet hennes er. Hun beskrev også prosessen in situ som nervepirrende, ettersom hun forsøker å male så tynt som mulig for at betongens kvaliteter skal skinne gjennom, og ikke kan male over og begynne på nytt.
Etter seminarets tredje pause (nå kunne bagettene suppleres med kjeks) la forfatter og redaktør Eivind Hofstad Evjemo fram arbeidet med antologien Her lå en dam, et samarbeid mellom KORO og Cappelen Damm, som skal gis i gave til de ansatte i regjeringskvartalet. Målet har vært å formidle historien til Hammersborg, med fokus på enkeltmenneskers fortellinger og rapporter fra mindre kjente politiske øyeblikk. Evjemo viste en rekke svarthvitt-bilder, blant annet et besnærende av en gruppe kroppsarbeidere som kikket ned i et stort hull. Han forklarte at formålet har vært å sy sammen fotodokumentarisk materiale, skjønnlitterære bidrag og kunst til «en myldrebok for voksne».
Første del av utbyggingen, der de nevnte arbeidene inngår, er planlagt ferdig i 2026. Avslutningsvis presenterte nyansatt kurator i KORO, Helga-Marie Nordby, planene for byggetrinn to, som har en budsjettramme på 65 millioner kroner og skal stå ferdig i 2029. Prosjektet omfatter oppføring av C-blokka, rehabilitering av G-blokka fra 1906 og utvikling av regjeringsparken. Parken skal utformes av Statsbygg, landskapsarkitekter og KORO, og er planlagt å bygges over den gamle Arne Garborgs plass – et åpent byrom som ble lagt under et betonglokk i det forrige regjeringskvartalet. Nordby vendte tilbake til KOROs mål om å knytte fortid, samtid og framtid sammen, og trakk fram kompleksiteten i dette arbeidet: «Vi gjør arkeologi mens vi lager nye lag».
