Nå husker jeg ikke lenger hvor jeg hørte det første gang, men det er over tid blitt en etablert sannhet, at hvis du flytter til et annet land og blir der lenger enn fire år, så er det usannsynlig at du vil flytte tilbake. Det er en logikk i det, selv om det sikkert finnes like mange unntak som det finnes tilfeller som bekrefter det. Eksilet vil uansett før eller siden bli hverdag, og det du forlot vil og forandre seg. Selv kommer jeg fra et land som ikke likner på det landet som ligger der nå, men det gjør for så vidt ikke det her landet heller.
Men Shwan Dler Qaradaki flyktet fra irakiske Kurdistan, og det er noe annet enn å kjøre et flyttelass i leiebil over grensa. Det tar fort et par år å skulle komme seg gjennom alle hindringer på veien mellom Suleimani og Oslo, hvor det venter et helt annet byråkratur for dem som kommer fra Midtøsten enn det gjør for oss som kommer fra nabolandene. Inkludert ventetiden for å få oppholdstillatelse, tok flukten hans godt over ti år, og det aller meste forandrer seg på den tiden. Jeg mener, i det siste forandrer hele verden seg en gang i timen, og selv om det har andre grunner, er effektene de samme.
Qaradaki har fortalt denne historien før, i en animert film, i et annet tiår og i et annet toneleie. Det er kanskje ikke overraskende at det kunstnerskapet han har utviklet tematisk kretser rundt spørsmål om identitet og fremmedgjøring generelt, og flyktningsituasjonen spesielt. En historie uten slutt, som jevnlig må gjenfortelles, omformuleres og oppdateres. Fordi den forandrer seg, og fortellerens omstendigheter forandrer seg, måten man husker ting forandrer seg.
Men i grove trekk er den selvbiografiske fortellingen til Shwan Dler Qaradaki støpt i den flukten han foretok i en alt fjernere fortid. En flukt som førte ham til Norge for 25 år siden, men som likevel strekker seg alt lenger inn i fremtiden. Fra et strøk hvor den ene væpnede konflikten avløser den andre, uten særlig pause, til en etter hvert etablert tilværelse i Oslo, med familie og unger.
Sarin (2024) tar og for seg det som skjedde før, og det som skjedde etter, og allerede tittelen – det var den gassen Saddam Hussein bombet deler av sin egen befolkning (les: kurderne) med i 1991 – gjør det klart at dette utgår fra den personlige erfaringen av et kollektivt traume. Sarin er en skikkelig kjip ting å utsette folk for, uansett hva. Det året fylte Qaradaki 14, og det aller meste av oppveksten hadde foregått i skyggen av krigen mellom Irak og Iran gjennom 1980-tallet. Og hva som har skjedd i regionen siden han forlot hjemmet vet vi jo.
Selve flukten har alle de komponenter en sånn historie har; kjipe menneskesmuglere, enda kjipere grensevakter, frykt, utmattelse, desperasjon og sult. Der er mange slike historier, de har vært en del av menneskelig adferd siden vi kom oss opp av havet. De aller fleste blir ikke fortalt, men de erfaringene som blir gjort underveis er av en så ekstrem karakter, og tar så lang tid, at det kan være vanskelig å forestille seg, og enn mindre reflektere noe særlig over, hvis man ikke har måttet gjennomleve det selv. Det er liksom ikke bare å riste det av seg når man kommer fram, og tenke at nå, nå har jeg faen ta meg kommet fram.
Sarin er en tett og litterært hardkokt versjon av dette forløpet, med tekstblokker som kort og saklig gjør rede for det som skjedde. Og mange bilder. De aller fleste i svart tusj, noen ganger i dempede akvarellfarger. Som oftest mørke, av og til med en bunnløs sverte. Det er selvsagt en til tider opprivende fortelling, annerledes kan det ikke være når det handler om å forlate det kjente for det ukjente, men i forlengelsen siver det inn at flukten ikke bare setter et merke etter seg i den som flykter og blir definerende for hvem man er, men like mye er en vedvarende mental tilstand.
Jeg har aldri hørt om en flukt som ikke har vært strabasiøs, fullstendig absurd og som ikke har trukket tanken om menneskers grunnleggende godhet i tvil. Det blir gjerne redusert til statistikk i offentligheten, hvis offentligheten i det hele tatt forholder seg til de problemstillingene og utfordringene som følger med på individnivå. Den overfladiske forståelsen er at dette er en solskinnshistorie – det gikk jo bra, han kom seg jo til verdens beste land og fikk til og med lov til å bli her. Sånn sett er denne boken et korrektiv; fortiden kaster lange skygger etter oss, og resten av familien hans ble igjen på en av verdens desidert farligste plasser. Det er ikke noe man bare kan riste av seg.
Det føles riktig å dvele ved dette akkurat nå som vi lever i interessante tider. For ikke en gang her på berget er vi noensinne lenger enn ti minutter unna full krig, og det kan bli nødvendig å flytte på seg. Finne en øy utenfor konfliktlinjene. En øy helt uten mineraler og naturressurser av interesse.
