«Kanskje er de gigantiske stadionene og operahusene fremtidens faraograver», skrev Peter Weibel i mars: «Overdrevne, bisarre arkitektoniske verk som allerede ble bygget med visstheten om at nærsamfunnets underholdningsformer skulle dø ut, slik at de snart ville bli overflødige.» Det lød som en dyster profeti fra den kunstneriske lederen for ZKM|Zentrum für Kunst und Medien, en institusjon som disponerer et 15 000 kvadratmeter stort utstillingskompleks i den sørtyske byen Karlsruhe. Hvis koronaviruset innebærer at det fysiske massepublikumets dager er talte, kunne man tenke seg at den forhenværende ammunisjonsfabrikken heller gjenopptar sin gamle virksomhet enn å bli stående som et pyramideaktig monument over en kultur menneskearten har kuttet sine bånd til.
Men Weibels utspill var neppe ment som en forskuttert nekrolog over hans egen arbeidsplass, og det var heller ikke et bidrag til dommedagskoret som har akkompagnert pandemiens utbrudd. Poenget var at det lenge innvarslede fjernsamfunnet for alvor ble virkelighet da vi alle havnet i isolasjon. Med tanke på at hele kulturlivet har sett seg nødsaget til digital omstilling, kan vi spørre hvilke langvarige følger et år eller to med virtuelle utstillinger og teleoverførte begivenheter vil ha. Visjonære innovatører kommer helt sikkert til å bringe formatet til nye høyder, andre vil følge etter. Den monastiske tilværelsen under nedstengningen har brakt med seg en rekke eksperimenter med digitale samværsformer som allerede har endret hvordan vi inngår i fellesskap. Forandringene kan bli så gjennomgripende at kunstverdenen og den kulturelle offentligheten post-korona ikke vil ligne situasjonen pre-korona. Weibels spådom løper dessuten sammen med et vesentlig tema i Critical Zones. Observatories for Earthly Politics, ZKMs virtuelle utstilling som åpnet med en strømmekonferanse helgen 22.-24. mai: Hvorfor skal kunstinstitusjonene beskjemmet måtte bokføre alle de utslippstunge flykilometerne for å samle teoretikere og kunstnere på et fysisk sted, når alle avkroker av den globale landsbyen kan bringes sammen til en Zoom-konferanse?
Critical Zones er den fjerde i rekken av ZKMs såkalte «tankeutstillinger» i regi av filosofen Bruno Latour, som til høsten skal ta sin kuratorkarriere et skritt videre som leder for Taipei-biennalen. Hans nyåpnede utstilling på ZKM henter sin tittel fra et voksende tverrfaglig forskningsfelt som studerer den tynne fernissen som omspinner jordkloden med livsgunstige vilkår. Tanken er at vi strengt tatt ikke lever på planeten Jorden, men på en flortynn membran kalt den kritiske sonen, der det biologiske inngår i intrikate samspill med det geofysiske og det kjemiske. Livet er bare mulig i denne skjøre veven av innbyrdes avhengige prosesser, som krysser hydrosfæren, litosfæren, atmosfæren og inkluderer organismene selv. Etter å ha brukt noen tiår på å rekonseptualisere det vi er vant til å omtale som naturen, har Latour nå omfavnet denne ideen om et komplekst system av overlappende sfærer; han setter den kritiske sonen i sammenheng med det James Lovelock og Lynn Margulis har kjempet en lang vitenskapelig kamp for under navnet Gaia-hypotesen. Som ZKMs foregående tankeutstillinger er Critical Zones å betrakte som opplysningsvirksomhet, men på en måte som inviterer til samtale. Latours bærende idé er at slike møter mellom vitenskapens, teoriens og kunstens ressurser er av akutt viktighet for det enorme overlevelsesprosjektet vi står overfor.
Da det ble klart at Critical Zones ikke kunne åpne som planlagt, gikk ZKM offensivt til verks. I påvente av at dørene gjenåpnes, tok de initiativ til å lage en digital utgave av utstillingen, komplett med et åpningsprogram satt sammen av foredrag, filmvisninger og live-samtaler over tre dager. Museet ble omdannet til kringkastingskanal, noe som for Weibel nettopp antyder konturene av en mulig framtid. Vyene sto i stil med en imponerende liste konferansedeltakere, som foruten Latour innbefattet Donna Haraway, Vinciane Despret, Dipesh Chakrabarty, Simon Schaffer, Eyal Weizman og en hel del andre.
Å gjøre åpningen til en sending gjennom mottakerapparater har rimeligvis sine begrensninger. Én ting er hva slags utstillingsopplevelse man kan ha uten den kroppslige forankringen i et tredimensjonalt rom. Noe annet er at hele programmet utspiller seg i samme format som koronahverdagen for øvrig. Det er den samme tekniske luggingen i videokonferansene vi for lengst er luta lei av. Det er de samme hjemlige distraksjonene: Mens stratigrafikommisjonens profilerte antropocen-talsmann Jan Zalasiewicz snakker om insektsdød, surrer en hersens flue foran dataskjermen min og utløser morderiske impulser. Men det er en tilvenningssak, og på åpningens andre dag er det mulig å se inn i Weibels spåkule og si at ja, dette fungerer allerede såpass godt at det kanskje vil ha irreversible konsekvenser for den eventifiserte samtidskunsten. Det åpner seg nemlig også muligheter. Der en normal ZKM-åpning neppe trekker mer enn 1000 besøkende, kunne den kringkastede utgaven stolt erklære at den nådde det tidobbelte verden over.
Naturligvis er noen kunstbegivenheter bedre egnet for å gå digitalt enn andre, og Latours tankeutstilling kan til dels veie opp for tapet av fysisk romfølelse med fiffige effekter unike for det virtuelle rommet. I sin digitale utgave rommer Critical Zones funksjoner som skal stimulere refleksiviteten hos betrakteren/brukeren. Man scroller og trykker i stedet for å rusle og stoppe, og bevegelsene registreres og feedes tilbake i et system som endrer seg i takt med at man utforsker det. En algoritme sørger for at de visuelle enkeltarbeidene hele tiden rekonfigureres under påvirkning fra plattformens besøkere. Verkene inngår stadig nye forbindelser med hverandre, som om de på metanivå etteraper den kritiske sonen de skal anskueliggjøre. Virtualiseringen hviler selvsagt på at verkene består av materiale som lar seg måle i bytes. Men det er også gjort noen modifikasjoner som halvveis kompenserer for utstillingens reduksjon fra tre til to dimensjoner. For eksempel er 360 graders-videoarbeidene Atmospheric Forest (Rasa Smite og Raitis Smits, 2019) og Topography-Time-Volcano (Andrés Burbano og Karen Holmberg, 2018-2020) utstyrt med en interaktiv klikk- og dra-funksjon, som i det minste gjenskaper en flik av den kritisk sone-immersjonen man sikkert vil få oppleve når ZKM åpner igjen.
Utstillingens ledemotiv er observatoriet, som trer fram som en samlende figur for prosjektet. Som en teknisk-materiell anordning så vel som et konsept for å forstå vår rolle i den kritiske sonen, beveger observatoriet seg fra forskernes feltstudier og datainnsamling, via den kunstneriske oppfinnelsen av nye måter å se på, til teoretiske betraktninger rundt hvordan måleteknologi og sensorer så å si gjør planeten selvobserverende. Et av konferansens store spørsmål var hvordan den utvidede sanseligheten som synliggjør den kritiske sonen kan få selskap av en utvidet sensitivitet i politisk og etisk forstand. Arbeidene til Donna Haraway og Vinciane Despret, som var til stede fra sine respektive hjem i California og Belgia, antyder at veien mot planetarisk omsorg går gjennom ømfintlighet overfor det nære, på tvers av artsgrenser.
En grunn til at ZKM har kastet seg rundt for å utvide prosjektet til digitale plattformer, er de resonansrike koblingene mellom pandemien og det Critical Zones kaster lys over. Covid-19 har med full kraft banket inn at sivilisatorisk kompleksitet er ensbetydende med skjørhet. Under den gryende bevisstheten om systemkompleksitet og -fragilitet kommer Critical Zones hjem til oss for å insistere på at viruset bare er et forvarsel om hva vi har i vente. Etter at vi nå er blitt tvunget til å gjenoppfriske mikrobelæren og diskutere strategier for å hindre eksponentiell spredning, kan vi like gjerne fortsette ved å sette oss inn i insekter og pollinering, fosfor og nitrogensyklus, hydrosfærens og atmosfærens kjemi, for alt dette er prosesser vår livsform er innvevd i, og den er innvevd i dem på måter som presser livets betingelser til bristepunktet. Slik sett gir Latour & Co. en oppmuntrende honnør til alle legfolkene som over natten begynte å fatte interesse for epidemiologi; Critical Zones forteller at vi er på rett spor, men at det gjenstår et digert arbeid om framtidens katastrofer skal avverges.
