Vår tynne verden

Bruno Latours seneste utstilling på Zentrum für Kunst und Medien i Karlsruhe vil ha oss til å oppdage hvor vi lever før det er for sent.

Forensic Architecture, Cloud Studies, stillbilde fra video, 2020. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren.

«Kanskje er de gigantiske stadionene og operahusene fremtidens faraograver», skrev Peter Weibel i mars: «Overdrevne, bisarre arkitektoniske verk som allerede ble bygget med visstheten om at nærsamfunnets underholdningsformer skulle dø ut, slik at de snart ville bli overflødige». Det lød som en dyster profeti fra den kunstneriske lederen for ZKM|Zentrum für Kunst und Medien, en institusjon som disponerer et 15 000 kvadratmeter stort utstillingskompleks i den sørtyske byen Karlsruhe. Hvis koronaviruset innebærer at det fysiske massepublikumets dager er talte, kunne man tenke seg at den forhenværende ammunisjonsfabrikken heller gjenopptar sin gamle virksomhet enn å bli stående som et pyramideaktig monument over en kultur menneskearten har kuttet sine bånd til.

Men Weibels utspill var neppe ment som en forskuttert nekrolog over hans egen arbeidsplass, og det var heller ikke et bidrag til dommedagskoret som har akkompagnert pandemiens utbrudd. Poenget var at det lenge innvarslede fjernsamfunnet for alvor ble virkelighet da vi alle havnet i isolasjon. Med tanke på at hele kulturlivet har sett seg nødsaget til digital omstilling, kan vi spørre hvilke langvarige følger et år eller to med virtuelle utstillinger og teleoverførte begivenheter vil ha. Visjonære innovatører kommer helt sikkert til å bringe formatet til nye høyder, andre vil følge etter. Den monastiske tilværelsen under nedstengningen har brakt med seg en rekke eksperimenter med digitale samværsformer som allerede har endret hvordan vi inngår i fellesskap. Forandringene kan bli så gjennomgripende at kunstverdenen og den kulturelle offentligheten post-korona ikke vil ligne situasjonen pre-korona. Weibels spådom løper dessuten sammen med et vesentlig tema i Critical Zones. Observatories for Earthly Politics, ZKMs virtuelle utstilling som åpnet med en strømmekonferanse helgen 22.-24. mai: Hvorfor skal kunstinstitusjonene beskjemmet måtte bokføre alle de utslippstunge flykilometerne for å samle teoretikere og kunstnere på et fysisk sted, når alle avkroker av den globale landsbyen kan bringes sammen til en Zoom-konferanse?

Sonia Levy, For The Love of Corals, stillbilde fra video, 2018-2020. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren.

Critical Zones er den fjerde i rekken av ZKMs såkalte «tankeutstillinger» i regi av filosofen Bruno Latour, som til høsten skal ta sin kuratorkarriere et skritt videre som leder for Taipei-biennalen. Hans nyåpnede utstilling på ZKM henter sin tittel fra et voksende tverrfaglig forskningsfelt som studerer den tynne fernissen som omspinner jordkloden med livsgunstige vilkår. Tanken er at vi strengt tatt ikke lever på planeten Jorden, men på en flortynn membran kalt den kritiske sonen, der det biologiske inngår i intrikate samspill med det geofysiske og det kjemiske. Livet er bare mulig i denne skjøre veven av innbyrdes avhengige prosesser, som krysser hydrosfæren, litosfæren, atmosfæren og inkluderer organismene selv. Etter å ha brukt noen tiår på å rekonseptualisere det vi er vant til å omtale som naturen, har Latour nå omfavnet denne ideen om et komplekst system av overlappende sfærer; han setter den kritiske sonen i sammenheng med det James Lovelock og Lynn Margulis har kjempet en lang vitenskapelig kamp for under navnet Gaia-hypotesen. Som ZKMs foregående tankeutstillinger er Critical Zones å betrakte som opplysningsvirksomhet, men på en måte som inviterer til samtale. Latours bærende idé er at slike møter mellom vitenskapens, teoriens og kunstens ressurser er av akutt viktighet for det enorme overlevelsesprosjektet vi står overfor.

Da det ble klart at Critical Zones ikke kunne åpne som planlagt, gikk ZKM offensivt til verks. I påvente av at dørene gjenåpnes, tok de initiativ til å lage en digital utgave av utstillingen, komplett med et åpningsprogram satt sammen av foredrag, filmvisninger og live-samtaler over tre dager. Museet ble omdannet til kringkastingskanal, noe som for Weibel nettopp antyder konturene av en mulig framtid. Vyene sto i stil med en imponerende liste konferansedeltakere, som foruten Latour innbefattet Donna Haraway, Vinciane Despret, Dipesh Chakrabarty, Simon Schaffer, Eyal Weizman og en hel del andre.

Frédérique Aït-Touati, Alexandra Arènes og Axelle Grégoire, The Soil Map, fra: Terra Forma, manuel de cartographies potentielles, 2019, detalj.

Å gjøre åpningen til en sending gjennom mottakerapparater har rimeligvis sine begrensninger. Én ting er hva slags utstillingsopplevelse man kan ha uten den kroppslige forankringen i et tredimensjonalt rom. Noe annet er at hele programmet utspiller seg i samme format som koronahverdagen for øvrig. Det er den samme tekniske luggingen i videokonferansene vi for lengst er luta lei av. Det er de samme hjemlige distraksjonene: Mens stratigrafikommisjonens profilerte antropocen-talsmann Jan Zalasiewicz snakker om insektsdød, surrer en hersens flue foran dataskjermen min og utløser morderiske impulser. Men det er en tilvenningssak, og på åpningens andre dag er det mulig å se inn i Weibels spåkule og si at ja, dette fungerer allerede såpass godt at det kanskje vil ha irreversible konsekvenser for den eventifiserte samtidskunsten. Det åpner seg nemlig også muligheter. Der en normal ZKM-åpning neppe trekker mer enn 1000 besøkende, kunne den kringkastede utgaven stolt erklære at den nådde det tidobbelte verden over.

Naturligvis er noen kunstbegivenheter bedre egnet for å gå digitalt enn andre, og Latours tankeutstilling kan til dels veie opp for tapet av fysisk romfølelse med fiffige effekter unike for det virtuelle rommet. I sin digitale utgave rommer Critical Zones funksjoner som skal stimulere refleksiviteten hos betrakteren/brukeren. Man scroller og trykker i stedet for å rusle og stoppe, og bevegelsene registreres og feedes tilbake i et system som endrer seg i takt med at man utforsker det. En algoritme sørger for at de visuelle enkeltarbeidene hele tiden rekonfigureres under påvirkning fra plattformens besøkere. Verkene inngår stadig nye forbindelser med hverandre, som om de på metanivå etteraper den kritiske sonen de skal anskueliggjøre. Virtualiseringen hviler selvsagt på at verkene består av materiale som lar seg måle i bytes. Men det er også gjort noen modifikasjoner som halvveis kompenserer for utstillingens reduksjon fra tre til to dimensjoner. For eksempel er 360 graders-videoarbeidene Atmospheric Forest (Rasa Smite og Raitis Smits, 2019) og Topography-Time-Volcano (Andrés Burbano og Karen Holmberg, 2018-2020) utstyrt med en interaktiv klikk- og dra-funksjon, som i det minste gjenskaper en flik av den kritisk sone-immersjonen man sikkert vil få oppleve når ZKM åpner igjen.

Andrés Burbano og Karen Holmberg, Topography-Time-Volcano, 2018–2020, skjermbilde.

Utstillingens ledemotiv er observatoriet, som trer fram som en samlende figur for prosjektet. Som en teknisk-materiell anordning så vel som et konsept for å forstå vår rolle i den kritiske sonen, beveger observatoriet seg fra forskernes feltstudier og datainnsamling, via den kunstneriske oppfinnelsen av nye måter å se på, til teoretiske betraktninger rundt hvordan måleteknologi og sensorer så å si gjør planeten selvobserverende. Et av konferansens store spørsmål var hvordan den utvidede sanseligheten som synliggjør den kritiske sonen kan få selskap av en utvidet sensitivitet i politisk og etisk forstand. Arbeidene til Donna Haraway og Vinciane Despret, som var til stede fra sine respektive hjem i California og Belgia, antyder at veien mot planetarisk omsorg går gjennom ømfintlighet overfor det nære, på tvers av artsgrenser.

En grunn til at ZKM har kastet seg rundt for å utvide prosjektet til digitale plattformer, er de resonansrike koblingene mellom pandemien og det Critical Zones kaster lys over. Covid-19 har med full kraft banket inn at sivilisatorisk kompleksitet er ensbetydende med skjørhet. Under den gryende bevisstheten om systemkompleksitet og -fragilitet kommer Critical Zones hjem til oss for å insistere på at viruset bare er et forvarsel om hva vi har i vente. Etter at vi nå er blitt tvunget til å gjenoppfriske mikrobelæren og diskutere strategier for å hindre eksponentiell spredning, kan vi like gjerne fortsette ved å sette oss inn i insekter og pollinering, fosfor og nitrogensyklus, hydrosfærens og atmosfærens kjemi, for alt dette er prosesser vår livsform er innvevd i, og den er innvevd i dem på måter som presser livets betingelser til bristepunktet. Slik sett gir Latour & Co. en oppmuntrende honnør til alle legfolkene som over natten begynte å fatte interesse for epidemiologi; Critical Zones forteller at vi er på rett spor, men at det gjenstår et digert arbeid om framtidens katastrofer skal avverges.

Installasjonsfoto fra Critical Zones. Observatories for Earthly Politics at ZKM | Zentrum für Kunst und Medien i Karlsruhe. Utstillingen åpner 24. juli, 2020. Photo: Felix Grünschloß.

Critical Zones. Observatories for Earthly Politics
ZKM | Zentrum für Kunst und Medien, Karlsruhe

Deltakende kunstnere: Alexandra Arènes & Soheil Hajmirbaba, Cemelesai Dakivali (Arsai), Gemma Anderson, Lise Autogena & Joshua Portway, June Balthazard, Nurit Bar-Shai, Nicolaes Berchem, Julian Charrière, Jingru Cheng, Xinhao Cheng, Jürgen Claus, Gustave Courbet, Joos van Craesbeeck, Dilip da Cunha & Anuradha Mathur, Johan Christian Clausen Dahl, John Dalton, John Frederic Daniell, Johannes de Sacrobosco, Horace Bénédict de Saussure, Jean-André (De)luc, Martin Dornberg & Daniel Fetzner, Matthieu Duperrex, Albrecht Dürer, Peter Fend, Marco Ferrari, Forensic Architecture, Caspar David Friedrich, Geocinema (Asia Bazdyrieva & Solveig Suess), Laurentio Gobart, Claudia Gonzáles Godoy, Orra White Hitchcock, Karen Holmberg & Andrés Burbano, Robert Hooke, Jean Hubert, Elise Hunchuck, Pauline Julier, Athanasius Kircher, Wilhelm August Lampadius, Bruno Latour & Frédérique Aït-Touati , Fabien Léaustic, Carl Friedrich Lessing, Sonia Levy, Julius von Leypold, Rachel Libeskind, Armin Linke, James Lovelock, Len Lye, Marcus Maeder, Petra Maitz, Jumana Manna, Franz Marc, Barbara Marcel, Lynn Margulis, Antonio Mizauld, Edith Morales, Tahani Nadim & Sybille Neumeyer, Otobong Nkanga, Uriel Orlow, Sophie Ristelhueber, Johann Wilhelm Schirmer, Guido Philipp Schmitt, Rasa Smite & Raitis Smits, Yuhsin Su, Sarah Sze, Territorial Agency (John Palmesino & Ann-Sofi Rönnskog), The Bio Design Lab (Jan Boelen, Anne-Sophie Oberkrome, Lisa Ertel), Gediminas and Nomeda Urbonas, Otto Marseus van Schrieck, Stéphane Verlet-Bottéro, Alexander von Humboldt, Caspar Wolf

 

Kuratorer: Bruno Latour and Peter Weibel with Martin Guinard-Terrin og Bettina Korintenberg

Leserinnlegg