«Offentlig utsmykning» er under vedvarende utfordring og endring. Fra fortidens varianter av temporære, permanente eller stedsspesifikke skulpturprosjekter viser «Tempo Skien» nå helt nye «publikumsspesifikke» resultater av et slikt oppdrag. Man har fjernet den estetisk sluttete gjenstanden og den romlige utsmykningen, for i stedet å satse på fysisk dynamikk og åpning mot publikums deltagelse og muligheter.
I den såkalte Bryggeparken ved elven nedenfor Skien sentrum har kommunen i noen år tatt initiativ til en skulpturpark med verk av kunstnere med mer eller mindre lokal tilknytning. Dessverre ble kunstverkene summarisk vandalisert av byens fulle ungdommer og prosjektet skrinlagt i sin daværende form. Tolker jeg katalogen riktig er «Tempo Skien» et nytt kulturelt løft for å motarbeide et image som nedlagt industriby og statisk provins.
 |
| Jan Christensen, Lukk øyene, forestill deg kunst. Foto: Tempo Skien |
Det rene, estetiske objektet er sporløst forsvunnet. En tradisjon av «skjønnhet» som førende for kunsten er ikke lenger mulig fordi samfunnet som holdt den oppe er borte og tapt for alltid. I stedet har vi nå et system som har annektert «skjønnheten» for å tjene sine egne interesser, og der gigantiske reklameboards og andre teknikker for salg fungerer som «offentlig utsmykning».
Skjønnheten er derfor reaktivert i form av kitsch på landets gater og torg, i hovedstaden eksempelvis tematisk anlagt som «Hyllest til kvinnen» – Christian Ringnes private park på Ekeberg. Det er derfor prisverdig at Skien kommune har sett mulighetene ved å satse på kunst som enda ikke er fullt ut akseptert, og der enkelte velrenommerte, men også mindre kjente unge kunstnere er med. Med navn som Jan Christensen, Marius Engh og Fredrik Raddum, samt kurator Marianne Zamecznik på gjestelisten har Skien en gylden sjanse til å komme Oslo i forkjøpet når det gjelder utendørs visning av kunst som peker fremover. På papiret er det heller ingenting i veien for at byen kan åpne for denne typen alternativ kultur i vid forstand.
 |
| Marte Johnslien, Union fargekart. Foto: Tempo Skien. |
Den kuratoriske ideen i «Tempo Skien» er imidlertid ikke helt realisert på grunn av lokal motstand; Jan Christensens maleri Lukk øyene, forestill deg kunst var «for stygt» for eierne av kornmøllens utendørsvegg der det var ment å henge, dermed falt, etter min mening, en viktig del av det kuratoriske rammeverket for resten av utstillingen ut. Maleriet har nå en diskré og litt skuffende plassering bak en vegg av containere. Heller ikke Marius Enghs Duc d’Albe fikk full støtte på grunn av manglende ressurser. Som et tilleggspoeng til Enghs omplasserte sjøstake skulle det ligge en farkost ved bryggen, men det ble for kostbart i lengden. Christensens stemoderlige behandling er ironisk fordi det nettopp er begreper om skjønnhet han griper fatt i og problematiserer.
Hans kjempestore, hvite flate er påmalt svarte tegninger som virker amatørmessig skriblet i all hast. Det er en suppe av visuelle tegn og insignia, kommersielle så vel som «høykulturelle» slogans: Dolly Dimple, Ibsen, Pushwagner, Michelangelo, Tommy og Tiger’n. Ved og kompetanseløst merke av disse tegnene, møter Christensen perfeksjon med amatørisme, fullkommen suksess med det uferdig klossete. Dette kan være en «mislykkethetens estetikk» hvor det genuint menneskelige kan lokaliseres. Dette danner bakgrunnen for oppfordringen: «Lukk øynene og forestill deg kunst». Man trenger ikke være kunstteoretiker for å forestille seg det, samtidig som verket er samlende for hele problematikken omkring kunst i det offentlige rom.
Et annet forsøk på å skape mening i en verden av varemerker er Marte Johnsliens Union fargekart og Norske Svik. Det første arbeidet er en collage av logoen «Union» som med ulik form og design er navnet på bedrifter og varer verden over. For befolkningen i Skien vil ordet øyeblikkelig assosieres til hjørnesteinsbedriften Unions nedleggelse i fjor. Alle logoene er samlet i en JCDecaux reklameboks, noe som kanskje peker mot gapet mellom form og mening i selve ordet union. Her viser Johnslien seg som den klarest politiske kunstneren, og bidragene er tydelig stedsspesifikke. Hun henvender seg til et publikum som forhåpentligvis kan hevde suverenitet over corporate culture – bli del av et større prosjekt som fører forbi fremmedgjøring – en tanke hun deler med Jan Christensen.
 |
| Lina Viste Grønli, Yoko Ono. Foto: Tempo Skien. |
Dette prosjektet må nødvendigvis føres mot en annen sosialitet, mot en tilhørighet som kan etableres utenfor det kommersielles egoisme; fellesskap er derfor skrevet som undertekst i de fleste verkene her. Slik utstillingen står, er dette aspektet likevel utydelig og tidvis for spinkelt. Særlig med tanke på at befolkningen kan trenge litt drahjelp etter nedleggelsen av byens siste industri, burde man finne modige verk som kan engasjere enda mer. Jeg snakker ikke om en type sosialrealisme eller plakatkunst, bare noe som favner et bredere publikum, drar de med, er mer direkte og har større dimensjoner. Marius Enghs svartmalte konseptminimalistiske båke (stake som viser sjøtrafikkleden, oversatt av Engh som et monument over undertrykkelse og motstand), eller Lina Viste Grønli’s Yoko Ono fungerer etter mitt skjønn ikke helt i en slik sammenheng. Grønli har murt opp «Yoko Ono» med store bokstaver av teglstein som et slags monument over det funksjonelt malplasserte og irriterende, ikke dårlig, men likevel kanskje for kunstinternt som uttrykk i Skien by. Noen kan si: «Hva hvis jeg murte opp ”Pølse med lompe” med Lecablokker?» At Grønli kan ha hatt en slik aktivisering for øye er dog ikke umulig.
 |
| Jone Kvie, Alt flyter. Foto: Tempo Skien. |
Både Jone Kvie, Eva Kun, Kari Steihaug og de eneste kunstnere med lokal tilknytning, Espen Henningsen og Eivind Blaker, viser fine variasjoner i måten tilhørighet, aktivisering og sosialitet kan tilnærmes på. Alle arbeidene inneholder en spenning på grensen av menneskelig nærvær og fravær. Særlig Jone Kvie med Alt flyter (en sittegruppe med en benk lagt over noen trestubber støpt i kobber) og Henningsen/Blaker med Sysifos minigolfklubb (en nærmest helt umulig minigolfbane i kryssfiner) som begge krever tilstedeværelse for å bli komplett. Steihaug og Kun appellerer mer til assosiasjon og undring, der gestalten er i fokus.
På åpningsdagen sto kunstnere og kuratorer oppstilt foran et glissent publikum, befolkningen forberedte seg på tippeligakampen Odd – Viking på pubene lenger oppe i byen. Jeg registrerte et par skulpturer som allerede var blitt tagget. Finnes det et møtepunkt mellom kunsten og dette folkelige dramaet om fellesskap og mening?
(Ingressbilde: Marte Johnslien, Norske Svik, 2007.)
