Ulykkesfestival

– Fremskritt og katastrofe er to sider av samme sak, mener Charles Teyssou og Pierre-Alexandre Mateos, kuratorene for Stavanger Secession.

Orian Barki & Meriem Bennani, 4-2 Lizards, 2020. Stillbilde fra video.

– Stavanger er en by som er besatt av fremskritt, og fremskritt og katastrofe er to sider av samme sak, sier Pierre-Alexandre Mateos.

Sammen med sin franske kollega Charles Teyssou kuraterer han kunstfestivalen Stavanger Secession, som åpner fredag 13. juni. Temaet for årets utgave er ulykker, inspirert av den franske filosofen Paul Virilios forslag til et «ulykkesmuseum», der han ville vise alt fra naturkatastrofer til lykkelige sammentreff.

– Virilios idé var at ved å vise frem ulykker, var vi ikke lenger bare eksponert for dem, sier Mateos til Kunstkritikk.

De først gangene de besøkte Stavanger ble de to kuratorene slått av byens oljeindustri, hvordan noe som fortsatt ligner en søvnig fiskerlandsby er omgitt av høyteknologisk infrastruktur. At området er utsatt for oljelekkasjer, markedskollaps og langsiktig økonomisk instabilitet, gjør det til en naturlig ramme for å utforske ideen om ulykker, forklarer Mateos.

– Vi la dessuten merke til hvordan mange norske kunstnere er tiltrukket av det erotiske aspektet ved industri og teknologi, legger Teyssou til. Han trekker frem noen av årets norske deltakere – Matias Faldbakken, Ida Ekblad og Sandra Vaka – som han mener kanaliserer en miks av industriell rasjonalitet og poetisk absurditet.

Pierre-Alexandre Mateos and Charles Teyssou står bak kunstfestivalen Stavanger Secession.

Duoen har organisert festivalen siden 2023, og årets utgave, den tredje i rekken, blir den hittil mest ambisiøse, med bidrag fra 29 kunstnere, filmskapere, komponister og arkitekter. Hovedutstillingen er lagt til Tou Scene, en kunstnereid kulturarena i Stavanger sentrum, og i åpningshelgen går et performanceprogram av stabelen. I tillegg bys det på flere kunstverk i offentlig rom og arkitektoniske intervensjoner rundt omkring i byen. 

Mateos observerer at et kjennetegn ved dagens ulykker er at de sendes direkte på TV. Møtet mellom katastrofe og mediering er et tema som går igjen i flere av verkene som vises, for eksempel Johan Grimonprez’ film Dial H-I-S-T-O-R-Y (1997), som tar for seg flykapringens historie fra 1950- frem til 1980-tallet, og Michel Auders Gulf War TV War (1991/2017), hvor han filmer seg selv mens han ser på tv-sendinger fra Gulf-krigen.

En annen rød tråd for festivalen er temaet sesesjon, altså løsrivelse.

– Vi var fascinerte av ideen om å trekke seg tilbake fra det urbane livet og etablere et utopisk fellesskap, hvor kunstnere og tenkere kunne komme sammen og reflektere og forestille seg nye scenarier, forklarer Teyssou.

Han presiserer at tilbaketrekningen de tar til orde for ikke bare er fysisk, men også intellektuell, følelsesmessig og seksuell.

– Det handler om å unnslippe normalitet, tradisjon og algoritmisk betinging. 

Teyssou mener kunst burde være et sted for tvetydighet, ikke moralsk visshet. 

– Ulykker er ikke bare negative, vi omfavner også heldige uhell. Det er slik barn lærer og en måte å bryte regler på.

Johan Grimonprez, Dial H-I-S-T-O-R-Y, 1997. Stillbilde fra video.