Svenska Hjärtan preges av selvfølgeligheter og en god del riktig kjedelig kunst. Utstillingen får en til å lure på om det i det i det hele tatt er interessant å lage en utstilling om svensk identitet i endring i en stor og pedagogisk innrettet institusjon som Moderna Museet.
Hvor mange ganger har vi ikke egentlig hørt den politisk korrekte prekenen om at vi i Norden ikke lenger er deler av et homogent samfunn, at vi er blitt flerkulturelle gjennom eksempelvis innvandring, og hvor bra det er at vi har importert saker som pizza, kebab og andre kulturelle nyanser i vår nordiske hverdag? Ikke tilstrekkelig mange ganger synes i hvertfall kuratorene for sommerutstillingen på Moderna Museet, Svenska Hjärtan, i Stockholm. Her handler det om forskjell og heterogenitet i den svenske identiteten for fulle mugger. Hva betyr det å være av svensk nasjonalitet, hva er «svenskhet»? Dette er en naturlig fortsettelse av den store samtalen om globalisering og det «glokale». Moderna gjør som forventet når de nå søker å profilere seg med en utstilling som problematiserer det lille svenske bildet mot det store internasjonale.
Didaktisk kuratering
Gjestekuratorene Charlotte Bydler, Rodrigo Mallea Lira og Magdalena Malm er bevisste om at tilsvarende temautstillinger har vært gjort tidligere, og de inntar en posisjon der de vet hvordan det virkelig er i vårt samfunn og forteller det gjerne publikum, noe følgende sitat viser: «Svenskar är blonda, älskar naturen och är stolta över att vara de mest jämställda i världen. Naturen som svenskarna har ett så starkt förhållande till är inte alltid en oskuldsfull plats. Många av de aktiviteter som pågår i naturen är förknippade med våld, som jakt och militära övningar. Flera konstnärer utmanar synen på kvinnan som natur, bilden av den romantiska naturen , och knyter istället naturen till ett territorium son ska försvaras, med livet som yttersta insats.»
Å finne det gjengitte sitatet på veggen ved siden av Annika von Hausswolffs nå meget velkjente fotoserie Back to Nature fra 1993, (nakne damer, ihvertfall med buksene neddratt, liggende i naturmiljø), plassert midt imot Juan Pedro Fabra Guemberenas prints True Colours, (militære på øvelse i full mundur og sminket i svensk natur, vist i videoform på forrige Venezia-biennale) – er kanskje å overdrive det pedagogiske en smule. Man er her farlig nær å undervurdere publikums intelligens. Begge kunstnere og kunstverk er helt klart hardcore interessante og bra, men plassert sammen tar de noe av kraften fra hverandre, og med kuratorenes statement ved siden av blir man ikke mindre enn sjøsyk…
Utenforskap?
De 26 kunstnerne er trengt sammen i underetasjen av museet, og det mest oppsiktsvekkende kunstverket er plassert utenfor døren. Der står fire voksdukker som i naturlig størrelse avbilder de to kunstnerne FA+ (Ingrid Falk og Gustavo Aguerre) og to av medlemmene fra rapgruppen Latin Kings. Det er et verk som handler om utenforskap i bokstavelig forstand; hvem er det som går på Moderna Museet og hvem er det som stiller ut der? Innvandrere fra forstedene er ikke blant de som oftest besøker museet, og FA+ selv anser seg ikke å tilhøre den innerste sirkelen av «hippe» kunstnere.
Kanskje blir dette dessverre også en del av den totale utstillingens problem, at de målgrupper som hadde fått mest ut av utstillingen faktisk ikke går på Moderna Museet. Her åpner utstillingen opp for et nytt publikum, man har til og med skrudd opp volumet på pedagogikken anstrengt mye, og det er jo faktisk en del av et statlig museums rolle – å finne og tilfredstille et bredt publikum. Men hvor mange innvandrere eller høyre-ekstremister kommer til Moderna Museet for å se en samtidskunstutstilling?
«Svenskhet»
Noen av de mer lavmælte og interessante verkerne på utstillingen er signert Dejan Antonijevic. De lar besøkeren tenke selv og har befriende nok fått stå uten overforklarende tekster i utstillingen. I en side fra Antonijevic’s pass finnes et visum fra 1994 til USA der immigrantpolitiet har gjort et tillegg: Travelling with Swedish girlfriend. Dette er også tittelen på verket som består i en utskrift av passets side på MDF-plate. Skjulte strukturer og komplekse konstruksjoner er Antonijevic’ signum, og hans verk trenger en stund med stille kontemplasjon og ro.
Rett overfor Antonijevic er Anna-Maria Ekstrands gigantiske smellrosa og superkitchy innstallasjon, med soundtrack fra filmen Grease. Med en million småting i samme rosa farge plassert i en halvsirkel tar den all oppmerksomhet fra Antonijevic. Ekstrand er med som motvekt til den blonde modernistiske minimalismen som så ofte blir dratt frem som et av de viktigste kjennetegnene på «svenskhet» innen kunst og design. Det er i det hele tatt ikke mye av den «svenske minimalismen» på utstillingen, og det er et bevisst valg, men også det er en del av «svenskeheten» og burde kanskje vært med hvis man nå skal gjengi et større perspektiv.
«Svenskheten» er delt inn i forskjellige tema: natur, demokrati, «nye» svensker, feminisme og likestilling for eksempel. Måns Wrange presenterer samme noe banale arbeid om «Ombudsmannen» som også var med på Momentum, men i litt omarbeidet form, pluss en skulptur/kaffefontene som prikken over i-en i konseptet. Kaffekjelen med seks piper spruter kaffe til like mange kaffekopper i samme mengde og tittelen på verket beskriver det kanskje best, Monument (Demokratiskt kaffebord med rättvis kaffepanna och jämlika kaffekoppar). Skulpturen er perfekt i denne sammenhengen. Dette ved siden av Snezana Vucetic Bohms installasjon med en vaskedame-vogn i krom, sammen med bildet av farens drømmebil – en Chevrolet Impala – er utstillingen på sitt beste.
Et annet verk som virkelig hører til det mer interessante er Kajsa Dahlbergs to filmer der den ene utgår fra den filmatiserte versjonen av Vilhelm Mobergs Utvandrarna med Liv Ullmann og Max von Sydow. Hun har laget en såkalt «trailer» til filmen der en gruppe svensker flytter over atlanteren til et nytt liv i USA. Traileren er presentert sammen med en liten «dokumentar» om Anderssonville, en bydel i Chicago opprinnelig bosatt av svensker. Her får «svenskhet» helt andre konnotasjoner til et svenskemuseum og diverse variabler av hvordan svenskhet oppfattes der.
Melting pot
Det er ikke bare svenske kunstnere, eller kunstnere med utenlandsk bakgrunn, men med forbindelse til Sverige som presenteres. I utstillingen finner vi også norske Jannike Låker, tyrkiske Esra Ersen og danske Katya Sander. Denne blandingen av nasjonaliteter er også akkurat hva man kunne vente av et kuratorteam i en slik utstilling. Jannike Låker presenterer sin video 9 1/2 minutt der hun spiller på pinlige fordommer som blir både komiske og sørgelige. Dette er en befrielse i forhold til verk som ikke spiller på flere plan, men på det platte og entydige. Et eksempel på dette er Mattias Olofssons og hans alter-ego «Stor-Stina», der han kler seg ut som en samisk jente og reiser jorden rundt til diverse stereotype steder og lar seg fotografere. «Stor-Stina» var en samisk dame som levde på 1800-tallet og bare vokste og vokste, og blev større og større. Hun ble derfor sendt rundt i Europa og vist frem som kuriositet.
Det er mange andre verk i utstillingen som faller for det overtydelige. Som Ibrahim Elkarims sort-hvite dokumentarfoto av pensjonister og hjemmene deres, eller Carl Johan Eriksons bilder av «dopgraver» som eksisterer i forskjellige religiøse samfunn. Eller Esra Ersens dokumentariske video Om du kunde tala svenska…, der hun har fulgt en gruppe innvandrere på kurs, såkalt Svenska för Invandrare. Hun bad dem å skrive ned på sine morsmål hva de hadde lyst til å si hvis de kunne snakke svensk, og får så lese opp teksten på svensk, med den velmenende lærerens nesevise korrigeringer i bakgrunnen, vilket forsåvidt minner om kuratorenes tekster i utstillingen.
Overtydelighet
Når utstillingen i stort preges av selvfølgeligheter og en god del riktig kjedelig kunst, blir det generelle intrykket ikke så bra. Dessuten er mange av verkene opp til ti år gamle og vist tidligere en rekke ganger. Det er synd. Forventningene var mange til de unge frilans-kuratorene, som ikke er en del av museets egen ganske tamme kuratorstab, og til en utstilling bestående av unge kunstnere. Kanskje er dette bare et problem for de som allerede er insidere, men hvem ønsker egentlig å få noe skrevet på nesen sin? Ettersom det er så forventet av museet å lage en utstilling som dette, er det leit at gjestekuratorene kun går i opptråkkede spor. Er det institusjonen i seg selv, og dens apparat og retningslinjer med store pedagogiske program, som fått kuratorene til å holde tilbake kreativiteten? I så fall er det verre enn man hadde kunnet tro. Eller er det slik at ingen utstilling i en større institusjon kan behandle problemstillinger som dette på en måte som samtidig er interessant per se. I så fall er kunstkritikken overflødig, ihvertfall når det dreier seg om større utstillinger på større institusjoner. Det største spørsmålet er vel om det i det i det hele tatt er interessant å lage en utstilling om svensk identitet i forvandling, og hvordan det beskrives helt bokstavelig hos kunstnere.
Problemet med mange tematiske utstillinger er at kuratorene enten har en for sterk subjektiv tone eller en for svak. I denne utstillingen har kuratorene en veldig svak subjektiv, og politisk korrekt, mening om noe som de i utstillingen fremfører altfor sterkt. Kanskje er utstillingens viktigste poeng når det kommer til stykket at svenskenes (og kuratorenes) største ønske vedrørende egen identitet er å være politisk korrekt, i så fall er utstillingen helt superb i sin gestaltning.
