Den mest åpenbare ingressen til en tekst om den nye Moskva-biennalen er uten tvil ”Trenger verden enda en ny internasjonal biennale laget av samme gjeng omni-tilstedeværende big-shot curatorer som lager ‘alle’ andre biennaler?”. Setningen blir gledelig nok hul etter et besøk til den russiske hovedstaden. Ingen av de involverte kuratorerne for den første biennalen i Moskva trenger noen videre presentasjon, men er vel kjent: Joseph Backstein, Daniel Birnbaum, Iara Boubnova, Nicolas Bourriaud, Rosa Martinez og Hans Ulrich Obrist er alle både rutinerte og har arbeidet med de fleste store biennaler i Europa i en årrekke. Forventningene til en sådan gruppe kjendiskuratorer er store, og forhåndstipsene på en lang rekke kjente kunstnere var mange. Kuratorerne har antagelig også blitt valgt utifra dette prinsippet. Bare ca. en måned før åpningen fantes det pressemeldinger som bekreftet at Damien Hirst og Maurizio Cattelan skulle delta på biennalen, men etter dette må kuratorene ha gjort mytteri.
Det positive med en biennale er at det fører med seg muligheter for å gjøre noe annerledes, å tillate kunstnere å eksperimentere. Utvalgsprinsippet til Moskvabiennalen har ikke fulgt regelboka 1A der det gjelder å få med så mange ”kule” og etablerte kunstnere som mulig. Isteden har man brukt utstillingen i Venezia, Aperto –93, som et slags forbilde. I Aperto -93 presenterte man for første gang for et større publikum mange av de som er de såkalte ”usual suspects” i dag, eksempelvis Tobias Rehberger, Carsten Höller etc., og kuratorteamet mener at de på lignende vis presenterer dagens oppadgående unge kunstnere i Moskva.
Biennale-politikk i det økonomiske feltet
Men Moskvabiennalen er ikke bare kuratorer og kunstnere, enhver biennale er også politikk på høyt nivå. I desember advarte Russlands kulturminister Alexander Sokolov om at man antakeligvis må stenge en lang rekke av de statlige museene og institusjonene om ikke noe radikalt skjer snart. I museene har man en gjennomsnittlig lønn på bare 50.000 rubel om året (ca 11.000 NOK i året). Man har også store krav om å møte vestlige land på en adekvat måte. Man må vise at man er et land å stole på i en vestlig konkurranse innen kulturområdet på samme måte som i det ”vanlige” kommersielle markedet. For ingen steder i verden finnes det vel flere Hummers og Mercedes på gatene, og ingen andre steder går damene i Gucci, Prada, Dior og Versace til hverdags så mye som i Moskva. Men den statlige kultursektoren har fortsatt en hel del å slite med. Budsjettet til den første utgaven av biennalen ligger på ca 1,5 millioner Euro, noe som kan sammenlignes med budsjettet på 1 million Euro som Olafur Eliasson hadde til sin presentasjon i den danske paviljongen i Venezia for to år siden. Med så lite penger er det nesten et under at det ble en biennale i det hele tatt, og som om ikke det var nok brant det planlagte huset for hovedutstillingen ned, slik at man måtte flytte til Leninmuseet som vært stengt de siste 12 årene.
For å motvirke trenden med kortere og kortere tid (og mindre og mindre budsjett) til å forberede de store biennalene, (bare seks måneder har blitt legio de senere år), og for å skape en konsentrasjon, har kuratorteamet lagt vekt på at de også skal være med på å lage Moskvabiennale nummer to i 2007. Den øvre ”aldersgrensen”, som ligger på ca 42 år, sammen med en ”tidslink” mellom den første og den andre biennalen skaper hva Hans Ulrich Obrist kaller for en ”ny modell”. Med dette forsøker de å gå imot den problematiske homogeniseringen som de alt flere internasjonale biennalene medfører i globaliseringens tegn. Dette er en annerledes måte å fremme en global dialog på, i følge Obrist. Det er bare begynnelsen, skyter Rosa Martinez inn, som har tenkt å anvende denne ”nye modellen” til neste Venezia-biennale som hun er en av kuratorene for til sommeren.
Kuratorene legger altså vekt på at man ser Moskva-biennalen ikke bare som ett stort fyrverkeri, men at det finnes en tidslinje mellom den første og den påfølgende. Om det nå blir en nummer to er riktignok ingen helt sikre på. Ingenting er sikkert i Moskva, aller minst det statlige kulturbudsjettet. Og vi må heller ikke glemme at Russland faktisk er et land i krig.
Dialectics of Hope
Som så mange andre biennaler har også Moskva-biennalen en bred og intetsigende tematikk, og det er ikke noe rart i det – hvordan skal seks sterke og egensindige kuratorer samle over 40 kunstnere om ett og samme kontekstuelle rammeverk? Rammen denne gang er ”Dialectics of Hope” og selvfølgelig har tematikken, liksom hele biennalen, blitt heftig debattert i Russlands intelligentsia i lang tid før åpningen. En av Russlands mest kjente utstillingsmakere, Victor Misiano, ble sparket, alternativt hoppet av, fra den kuratoriske biennalegruppen i fjor, og det er noe som ikke går ubemerket forbi. Det finnes også masse rykter om at kunstnerne på biennalen ikke får lov å være Putin-fiendtlige, noe som dementeres kraftig fra kuratorernes side. Kunstens rolle er dog, for å sitere Daniel Birnbaum, å skape intellektuell spenning, eller i hvert fall intellektuell friksjon, selv om den jo ikke alltid lykkes med dette. Kunst kan være så mye mer enn objekter som bytter eiere, og ambisjonen har i følge Birnbaum vært å unngå at biennalen bare blir enda et vindu mot kunstmarkedet.
Friksjon…
Utstillingen føles heller ikke som et vindu mot markedet, men ”intellektuell friksjon” er likevel kanskje ikke det første man tenker på når man ser utstillingen – dessverre. I hovedutstillingen på Leninmuseet, et steinkast fra det Røde Torg og Kreml, finnes både høydepunkter og lavvannsmerker. Blue Noses, en gruppe russiske kunstnere, står for biennalens største utslag av ”bad taste” i form av en serie korte videofilmer som projiseres i bunnen av digre papp-kasser. I et utslag av ”distanse til seg selv” har de middelaldrende mannlige kunstnerne spilt inn filmer der de for eksempel spiller billiard med vanlige køller og kuler, men ”hullene” består av nakne kvinnelige underliv. Og mens vi er i gang kan også Santiago Sierras verk Spraying of Polyurethane over 18 People (2002) nevnes. Sierra lot 18 prostituerte fra Øst-Europa (i Lucca, Italia) bli sprayet med polyurethan over sine genitalier ( beskyttet av plastikksekker) i to posisjoner, bakfra og forfra. Dette skjedde i en gammel kirke som ikke bruktes som kirke lenger. Sierras kritikk av alt fra det politiske systemet, mannsdominans og minimalistiske skulpturer er rå og ikke så veldig subtil. Man kan spørre seg om denne sortens kritikk, hvor en moralsk tvilsom handling utføres i kunstens navn, fungerer som 1) kritikk og 2) bra kunst.
Rundt om i Leninmuseet, på gulv, i hjørner, under radiatorer etc finnes også små og store bombe-anordninger, kunstverkene It is not a Bomb (2005) av russiske David Ter-Oganyan. De er i forskjellige dimensjoner, og man kan ikke ta feil av hva de henspiller på. Utstillingsvaktene var meget skeptiske til objektene fra begynnelsen av med Beslan og gisseldramaet på et teater i Moskva i 2002 friskt i minne. Ingen blant kunstpublikumet på åpningen av utstillingen hevet et eneste øyenbryn så klart. Ter-Oganyans verk hadde med sin brist på subtilitet, ikke kunnet fungere i et land som eksempelvis Tyskland. Det er synd at vertslandet er representert av Ter-Oganyan og Blue Noses i en utstilling som skal forsøke å understreke likheter med den vestlige kunstverden som anses som den ”globale”, og der den russiske kunstens utenforskap skal viskes bort. De skaper motsatt effekt.
Intelligent motstand
I Leninmuseet finnes også et av de mest hemmelige, men også et av det mest anslagsrike verkene på biennalen. En av vaktene som står i en sal og overvåker besøkerne synes plutselig å ha tørnet der han begynner med en meget rar ”dans”, vifter med armene og ”jogger” på et og samme sted. Mitt selskap trodde at han skulle bli overfalt av en gal vakt, men han ble bare viftet videre av vakten som samtidig sa ”This is good 2005, by Tino Sehgal ”, dvs. tittelen på verket og kunstneren. Sehgal er en kunstner som ikke kompromisser. Det er forbudt å dokumentere hans verk, og verkene i seg selv er en blandning av konseptkunst og performance som han lar andre utføre. Et verk han lot fremføre på Frieze-messen for noen år siden var en gjeng 10-11 åringer som gikk omkring på messeområdet, oppsøkte folk og spurte dem ”What do you think about art and economy?”, og når man ikke kunne svare fikk man høre en lang utlegning om hvordan saker og ting egentlig fungerer i kunstverdenen. Politisk hard-core på en kommersiell messe. Å la museumvakten i Moskva uttale tittelen, som også i seg selv gir det verdi og bekrefter det, skaper en metasituasjon som er interessant. Her ligger det også innbakt en dekonstruksjon av kunstverket som objekt, med Marx’ analyser av økonomisk bytteverdi respektive materialisme aktualisert i form av en noenlunde enkel akt.
I Leninmuseet finnes også den eneste nordiske deltageren, Johanna Billing, med to av sine videofilmer, Waiting For a Revolution (2000) og You Don’t Love me Yet(2003). Waiting For a Revolution har vært vist en hel del ganger tidligere, men i Leninmuseet kommer filmen virkelig til sin rett. Her sitter en gjeng ungdommer og venter på revolusjonen, men ingen har ideer om hva og hvorfor eller har lyst til å agitere. I et av de store rommene presenteres en dokumenterfilm fra åpningen av museet i 1924, med Lenin som innvielsestaler og folkemassenes hurrarop. Billings videofilmer fungerer som pendanter, og måten kunsten på utstillingen stabiliseres av dokumenterfilmen er et interessant kuratorisk grep.
En kunstner som vanligvis ikke er redd for politiske grep er Jeremy Deller, som nylig vant Turner prisen i London. Deller bruker her dokumentarfilm om Waco-massakren i 1993, om hva som skjedde med byen i Texas etter dette. Det er ikke lett å se hva Deller kunstnerisk legger til dokumentarfilmen, utenom et mange minutter langt innslag på tusenvis av flyvende flaggermus. Det er litt synd, Deller kan mer.
John Bock vs. ”vanlige folk”
Innbyggerne i Moskva forbinder kanskje ”kunst i det offentlig rom” mest med store Lenin-skulpturer og portrett av diverse politiske ledere og filosofer i alle mulige og umulige sammenheng. Å presentere kunstvideo på T-banestasjonen Vorobyovy Gory er et ”nytt” grep for Moskva, som dessverre ikke er spesielt vellykket. John Bocks surreale video i typisk Bock-burlesk-stil og puertoricanske Allora & Calzadillas video med en mopedist som kjører gjennom en by med en trumpet montert på eksosrøret, er plassert på plattformen mellom togskinnene. Begge er bra videokunst som hadde vunnet på å bli plassert i en annen sammenheng, men kunst er jo også noe som anses å være til for folket i et demokrati, og dessverre er det oftest kunsten som må betale slik som i dette fallet.
På biennalens tredje utstillingssted, Arkitekturmuseet, vises i hovedsak video, da man ikke har fått lov til å feste noe, eller bore i, veggene. Her vises biennalens mest komplekse og også mest intrikate verk av tysken Clemens von Wedemeyer. Det er en 16 mm film laget i et sveip fra en hele tiden bevegelig kameradolly på et jorde i Berlin med russiske deltagere. Wedemeyer har sittet på den russiske ambassaden og registrert autentiske samtaler og hendelser som han lar rekonstruere på dette jordet, med folk han har funnet på ambassaden. Resultatet er visuelt sett tett på et slags bevegelig tableau av Jeff Wall. I filmen opplever hovedpersonen, en ung jente, en serie av “catch 22”, hun må vente i kø, hun må legge igjen vesken sin, men da mister hun sin plass i køen etc. Det minner om det verste marerittet med russiske formaliteter og prosedyrer man kan tenke seg. Filmen er også sømløst loopet, noe som bare understreker den håpløse situasjonen. Filmen er et mesterstykke, og sammen med Yang Fudongs sort-hvite film som også vises på samme museum, skapes en spesiell stemning som preger hvordan man opplever utstillingen som helhet.
Selv om kuratorerne påpeker at dette bare er begynnelsen og at man ikke egentlig kan bedømme biennalen før man har sett den neste om to år, så er inntrykket av den første Moskvabiennalen lavmælt og sympatisk. Den ”nye modellen” motvirker kanskje ikke i så stor grad den globale homogeniseringen, men den er uten tvil mer interessant og fruktbar enn om man bare hadde fylt en kunstnerliste med de samme velkjente og etablerte navnene. Moskva-biennalen kan bidra til å sette rampelyset på noe annet, noe nytt og fresht, og samtidig gjennom dette fortsette å yte en noenlunde aktiv motstand mot et marked som tross alt er meget vitalt for kunstnerne i dag og som også tillates å ta mer og mer plass. Alle forsøk på å skape ”intellektuell friksjon” og motstand mot markedet slik som her må anses som meget tiltrengte.