Veven er en av sivilisasjonens byggesteiner, men hva representerer den i vår tid? I den ene enden av en fortegnet skala er verdensvevens digitale abstraksjon et svimlende, tilsynelatende uendelig utkast av skrolleklare biter og brokker foran flakkende blikk. I den andre finner vi den håndfaste versjonen, veven som konstruksjon for renning og innslagstråder, der alt straks er mer angripelig. Hånden har en påståelig vilje til å blande seg inn rent fysisk, med tråder snodd mellom fingrene. Den manuelle materialiteten griper oss – i alle fall om man skal dømme etter kunstscenens langvarige forelskelse i tekstilets muligheter for nærhet og intimitet, men også en bydende og myk monumentalitet.
Den fysiske vevens taktile og manuelle virkelighet er like fullt preget av dobbelthet, gitt jaquardvevens ofte poengterte slektskap til datamaskinen, som den var forløper for. De mekaniske vevstolene, etter patent av Joseph Maria Jaquard fra 1801, benyttet som kjent hullkort som muliggjorde detaljerte mønstringer på kort tid, og spilte en viktig rolle i den akselererende industrialiseringen. I våre dager vil datavever kunne skanne inn ethvert bilde på en datamaskin og veve dette lett som en plett.
Misforstå meg ikke – Mai Hofstad Gunnes’ 16 mm film Celler og Vev, som hun stiller ut på Kunstnerforbundet, handler ikke om veveteknikker. Ei heller er den en kampglad visesang for kunsthåndverkets opprettholdelse. Den kan til nød ses i relieff av samtidskunstens pågående absorpsjon av tekstile uttrykk i sin betoning av løse tråder, det som bygger og revner. Det tekstile, og helt spesifikt det å veve, er i filmen behandlet som et samlende og romslig metaforisk bakteppe. Først og fremst fungerer Hofstad Gunnes’ film som en finstemt oppvisning i hvordan et gitt materiale kan fortolkes, både kunstnerisk og mer hardbarket vitenskapelig. Det hele begynner og slutter på en vevstue, og forankringen i konstruksjon basert på tråd, system og regelverk, synes som en plausibel modell for å kunne diskutere utvikling og etiske utfordringer – avvik fra en snorrett standard.
Hofstad Gunnes har gjennom mange år på en fruktbar måte brukt filmens egen stofflighet for å undersøke historiske spor og ofte poetiske merkverdigheter, gjerne med pekere til romalder, science fiction og skjæringspunkt mellom filosofi og vitenskap. Språkets betydning for å strukturere virkeligheten er gjennomgående, og Hofstad Gunnes har en analytisk og ettertenksom tilnærming til utvikling, kommunikasjon og mening, som ofte tar form av stilisert handling. Filmspråket er gjenkjennelig, med 16 mm-filmens innebygde aura av nostalgi og røffe amatøropptak. Hos Gunnes inngår også en potensiell følsomhet i den optiske beholderen, underspilt mot en registrerende og udramatisk kamerastil. Filmen kan sies å bli noe av en flyktig kropp i seg selv, men i Celler og Vev er omdreiningspunktet likevel i menneskekroppen, som en spekulativ mulighet. Cellevev som et sammendrag av tittelen kan i så måte vise til den biologiske kroppen som en sinnrik og uhyre komplisert mekanisme, men også et vev som kan skjæres i.
To miljøer spilles opp mot hverandre: vevstua med sin manuelle apparatur og det kliniske laboratoriet med sine mikroskoper og avanserte digitale verktøy, som hver for seg har en drøss av åpenbart motstridende konnotasjoner og hierarkier. Gunnes klipper mellom dem – avløst av grafikk og datagenererte modeller som oppløser de klare skillene. På begge lokasjoner finner vi et sett av tre ekstremt konsentrerte kvinner viet til sine oppgaver, involvert med nøster og vevgaffel eller bøyd over medisinsk informasjon sett gjennom linse eller skjerm. De respektive disiplinene opererer ikke med slump, men med klart definerte tallsystemer og utregninger – som vevens binære koder blir selve kroneksempelet på. Doblinger og triplinger utgjør i seg selv et slags abstrahert og stilisert mønster som forplanter seg videre, som det evig repeterbare i en gresk bord.
Idet scenen med de vevende kvinnene først etableres, blir man også oppmerksom på det konstruerte, teaterpregede. Saks klipper tråd, trådspoler roterer. Stadig vekk gjentas bokstaver i rekker som en insisterende instruks, og denne kodingen utgjør all språklig kommunikasjon mellom dem: C-T-C-A. Man synes å ane et slags hemmelig program for innviede, men en tekstil noldus som meg selv tenker det like gjerne kan være slik det er å veve. Likevel er det en svak summing av makt, opplæring og besvergelse her, som tiltar etter hvert. Det er som å være vitne til et kammerspill med stadig mer dirrende og abrupt fiolin. I overgangen til laben forlates vevingens presumptivt antikke, mytologiske teknologi til fordel for en mer erobrende og kartleggende teknologi, som går oss tett innpå livet gjennom genetikk og diagnostisering. Science fiction-elementet kan kanskje sies å ha flyttet inn i hverdagen. Kvinner i hvite frakker observerer rolig, men gestikulerer også grasiøst, og ser ut til å diskutere slutninger. Noe som minner om komplekse DNA-rekker snurrer rundt på skjermen, tilsynelatende med ekstra mange krøller og volutter. Hvilke konsekvenser får denne genetiske varianten, og hvilket ansvar hviler på forskernes analyser?
Hofstad Gunnes ser ut til å søke etter kjernen i celler og partikler, i de enkelte pikslene, men som betrakter er man forhindret i å knekke koden og identifisere tegn og indre logikk, slik at de underliggende systemene i veven og på laboratoriet glipper for oss. Mønstrene som tegnes i tekstil vev og observasjon av grafisk genetikk blir dermed i praksis også en abstrakt stilistisk-estetisk øvelse. I forlengelse av dette synes de to kvinnefellesskapene å representere hvert sitt fortolkende ståsted, med en informasjonshorisont som betrakteren altså ikke nødvendigvis har tilgang på. Mot slutten av filmen vokser en følelse av sammenbrudd og forvirring i kommunikasjon og gruppedynamikk – vevekoden er ikke lenger bastant, men gester, ansiktsuttrykk og sosialt samspill lades med en atmosfære full av tvil og vantro. Angivelig blir det et spørsmål om brist på felles fortolkning: Vevingens kodespråk blir spørrende og usikkert, som om fatale misforståelser simpelthen er uunngåelige. Denne overgangen til dissonans kunne kanskje vært ytterligere tydeliggjort for å styrke fortellingens plott.
Men hensikten siver gjennom, og i en tidligere scene legger tråden seg til på spolen som en floke; det er åpenbart at noe krøller og vrir seg, mot planen. Den kalde vitenskapen og den tekstile lunheten blir ikke nødvendigvis hverandres soleklare motsetninger, for de speiler også hverandre gjennom begge kategorienes behov for samstemt fortolkning og felles forståelse. Den sammensatte og kollektive prosessen Hofstad Gunnes skisserer i ulike tapninger, formelig yngler av åpne spørsmål, interne rebuser og forslag til alternative løsninger. Med dette kan hun sies å indirekte kommentere kunstnerrollen – hvordan kan man dreie et materiale for å anskueliggjøre det for en mottager? Celler og Vev toucher på engasjerende og nyansert vis forutsetningen for å skape noe, gåtefullt filtrert gjennom veven.
