Kunstnerforbundet i Oslo utgjør et helt lite galleridistrikt i seg selv. Når den lille, store institusjonen åpner sesongen i kveld, er det som vanlig med fire separatutstillinger. Men denne gangen kan det nesten virke som om de utgjør en liten gruppeutstilling, med skrot og underfundig humor som gjennomgangstema.
Book & Hedén har laget et fotografisk arkiv over moderne kjøkkenredskaper hvis bruksområder allerede er glemt. Jon Gundersen forholder seg også til gamle ting og stilhistorie, men gjør en viktig distinksjon mellom skrot og søppel. På Kunstnerforbundet viser han en skulptur, og en serie med bearbeidede plansjer fra gamle motejournaler. Hos Snorre Ytterstad handler det om forvirring og manipulasjon og hvorvidt en sirkel kan være et kvadrat. Misforståelser er også et tema i Tarje Eikanger Gullaksens utstilling Beholdere, hvor han gjennom forskjellige materialer nærmer seg tvetydigheten mellom det som hører hjemme i en ting, og alle ordene man kan tillegge den.
Kunstkritikk møtte kunstnerne under montering, to dager før åpningen.
Ingrid Book & Carina Hedén
Hva skal dere vise her på Kunstnerforbundet?
Vi viser en video og en serie fotografier om kjøkkenredskaper vi har funnet i gamle skuffer. De var overraskende moderne, men det interessante var at vi ikke visste hva de skulle brukes til. Derimot hadde de klare spor av bruk. De hadde blitt brukt veldig mye.
Vi er interessert i Arts and Crafts-bevegelsen, og hva kunstteoretiker William Morris skriver om å forene tanken og hånden. På 1800-tallet var designkritikken på et høyere nivå, men da industrisamfunnet brøt frem, skilte kunst og kunsthåndverk lag og den seriøse kritikken fulgte etter kunsten. Dette vil vi ta opp som et åpent spørsmål i dag, om den bristende respekten for designkritikk har gjort at ting i samfunnet i dag har blitt ganske stygge.
Har dere funnet bruksområdene til tingene?
Ikke alle. Det handler ikke så mye om hvordan man bruker redskapene, men om å møte sin egen glemsel. Mange av objektene er så små og ubetydelige at de sikkert kommer til å forsvinne.
I tillegg må man tenke over det store menneskelige mangfoldet. Det er nesten uoverskuelig hva mennesker kan finne på å bruke hendene til, og hvordan man benytter seg av råvarer. Blant annet har vi funnet haugevis med småredskap for smør.
Er det et problem at vi har glemt hvordan objektene skal brukes?
Ja, på sikt er det et problem. I vårt samfunn stoler vi på at vi har mye kunnskap, men det er veldig mye som går tapt. For noen år siden begynte restauranten Noma i København med hjemmekonservering; sylting og fermentering, og de ble først hånet. Men nå har slikt blitt veldig populært, og de nødvendige redskapene tvinges tilbake i bevisstheten. Vi kom også over en tømrermester i Morgenbladet som skrev om «De manuelle» og startet en debatt om mangelen på håndverkere. Hvis du skal gjøre noe med huset, skrev han, så gjør det nå, for om 10 år er det ingen som vet hvordan det skal gjøres.
Jon Gundersen
Jeg snakket med Book & Hedén om at tingene er folkets domene. Å være blant tingene er demokratisk, det er objekter folk omgir seg med. Er det noe du også har tenkt på?
Jeg har alltid vært interessert i ting. Tingene forteller en historie, og en slitt gjenstand utstråler erfaring. Jeg har esker av gamle kjøkkenredskaper, og jeg synes det er interessant hvordan utforming og materialer beskriver tiden da tingen ble laget.
Jeg vil gjerne at tingen skal være triviell, hverdagslig. Tingene jeg benytter er ikke søppel, det er skrot. Søppel kan lukte vondt, men skrot er tørt avfall i større grad. Jeg samler også på utsagn. Titlene er ting jeg har funnet når jeg leser. Jeg tenker på dem som et tillegg til bildene.
Hva skal du vise i denne utstillingen?
Jeg har gitt prosjektet tittel etter verket Implosjon/eksplosjon, en bronseskulptur som trekker seg sammen eller utvider seg. I tillegg består utstillingen av bearbeidede plansjer jeg har kjøpt på loppemarked og antikvariat i Paris. Jeg stiller ting opp mot hverandre, det er en formproblematikk som er den samme som når jeg maler. Jeg kaller det preparerte plansjer. De første bildene lagde jeg av plansjer fra et kultur-historisk arkiv. Den siste serien er plansjer fra journalen «Mote for herrer», fra 30-tallet.
Akkurat dette er atypisk for meg. Men jeg har likt å holde på med det. Arbeidet var helt rolig, ikke noe mas. Prinsippet er at jeg skal like å se på det, og det ønsker jeg betrakterne også skal. Hvis du liker å se på det vil du kanskje se litt lenger. Bildene kan ha en dekorativ karakter, eller de har et innhold. Ofte dekker jeg ansikter, da er det formen, stilen og posituren som trer frem.
Hva skal til for at du kaster noe?
Jeg er ikke flink til å kaste. Hjemme prøver jeg å sortere og holde orden, men det hoper seg opp. Jeg har et atelier som gror helt ned. Det er nesten umulig for meg å jobbe på atelieret, men jeg liker meg der. Det er som å gå inn i hjernen min. Det er det gallerirommet er til for, å få ro rundt tingene, slik at man ser dem.
Snorre Ytterstad
Hva du skal presentere i din utstilling?
Først og fremst en serie med LP-plater som har blitt til kvadrater, mens coverne har blitt til sirkler. Det baserer seg på et umulig matematisk problem som kan kalles «squaring the circle». Det er ganske meningsløst, og det synes jeg er en fin ambisjon for kunst. Hva er det, liksom? Det er ikke noe som skal løses.
En serie hammere som balanserer oppå mursteiner er et annet element i utstillingen. Jeg ville egentlig ha dem direkte på gulvet, men det fikk jeg ikke lov til, så jeg fant ut at murstein var det fineste underlaget. Det er noe konstruktivt med hammeren som vipper på mursteinen, samtidig som det er destruktivt.
«Hvis det eneste verktøyet du har er en hammer, fortoner alle problemer seg som en spiker», sier du i presseskrivet. Men hvilke problemer har du?
Det er et sitat av den amerikanske generalen Wesley Clark. Jeg ble interessert i politikk mens jeg studerte, og på begynnelsen av 2000-tallet så man igjen USAs aggresjon. Ordtaket er ikke det vesentlige, men det ble 7 hammere og Wesley Clark snakker om 7 kriger på 5 år.
Jeg hadde også et arbeid som het The Gaslighting som ikke kom med i utstillingen. Men jeg beholdt tittelen og ideen om medier og manipulasjon. De som skriker mest om fake news er ofte de som produserer mest falsk og uriktig propaganda. Jeg tenker på dette når jeg påstår at platecovrene er sirkler.
Jeg liker at ting er morsomt. Men i forkant av det amerikanske presidentvalget var det en kampanje for å latterliggjøre Donald Trump som ikke fungerte?
Nei, tvert imot, den hadde motsatt effekt, og det er det som skjer når du ikke retter humoren mot noe viktig. Trump var den eneste som henvendte seg til det såkalte «rustbeltet», nordøst i USA, mens demokratene tok disse stemmene for gitt. Når borgerskapet latterliggjør slitere, er det klart at de pisser nedover. Det handler om fortvilelse.
Tarje Eikanger Gullaksen
Jeg ble opptatt av historien om skilpadden du har malt. Kan du fortelle om den?
Ja, skilpadden bodde i en ønskebrønn i Thailand. Den spiste myntene som kom ned i brønnen, så sprakk skjellet og den måtte opereres. Operasjonen ble betalt gjennom en folkefinansiering, men skilpadden døde på operasjonsbordet. Den fungerte som en beholder for mynter, som en bank. Bare at banken ble litt for ivrig. Det er jo snodig når ønsker dreper.
Utstillingen og tittelen Beholdere handler om å forholde seg til en beholder, både som en konkret ting og som noe sosialt, noe mer komplekst og flytende. Det som hører hjemme i en ting, og alle ordene man kan legge til en ting. Det er en tvetydighet i hvordan man forholder seg til noe som rommer noe annet. Jeg er opptatt av det mellomrommet.
I pressemeldingen står det om feil og misforståelser, at det kan være et konstruktivt utgangspunkt. Hva tenker du om det?
Jo, man kan komme frem til mye gjennom feil og misforståelser. Man kan jo ofte tenke at det er umulig å si noe, fordi vi er så bevisste representasjonens problemer. Man vet at ting er feil fordi det sannsynligvis ikke er noe som er riktig. Men noen ganger er man nødt til å si noe høyt. Det kan være den eneste måten å komme videre på. Å tvile, det er tingen. Jeg tenker at tvil er noe positivt.
Snorre Ytterstad snakket om feil, og at det kan være mye humor i misforståelser. Det gjelder skilpadden også, selv om det hadde en tragisk utgang?
Ja, det er litt sånn prosjektene lever, at man har gode intensjoner, men det er vanskelig å forestille seg hva konsekvensene blir. Man setter i gang ting uten å vite hvordan det skal ende.
