Kommentar
Den tysk-britiske kunstneren Tino Seghal skaper nøye koreograferte iscenesettelser av sosiale situasjoner innenfor rammen av kunstinstitusjonen. Han har oppført disse over hele verden, men tillater ingen dokumentasjon. Dette stiller en redaktør overfor et interessant dilemma. Skal man reprodusere noen av de mange fotografiene som tross alt finnes, eller skal man respektere kunstnerens ønske om å la verkene ene og alene være en del av en ikke reproduserbar virkelighet?
Svarene varierer naturligvis med hvem du spør. Som Geir Haraldseth skriver i sin anmeldelse her på Kunstkritikk så er museer som eier Sehgals arbeider naturligvis tro mot kunstneren.
New York Times har derimot trykket to bilder og unnskylder seg med at de er «tatt med en iPhone». Artnet går enda lenger og har trykket en artikkel kalt «Photos for Tino» der de har publisert alt de kunne finne av fotografier av Tino Sehgal-forestillinger fra Flickr.
I New York Times nevner den faste kritikeren Holland Cotter fotoforbudet i forbifarten og kaller det «kalkulert pirrende». På Artnet går medredaktøren Ben Davis lenger. Han lister opp en rekke argumenter mot Sehgals fotofurbud:
1. Fotoforbudet fratar betrakteren en spesifikk måte å relatere til sin egen opplevelse på. Det opprettholder i stedet kunstnerens monpol på hvordan arbeidet skal oppfattes.
2. Sehgals fotoforbud er – og her låner Davis fra kunsthistorikeren Claire Bishop – en smart usynlig markedsføring, en sikker måte å få oppmerksomhet på.
3. Fotoforbudet – inkludert teoretiseringen rundt det – representerer det mest unike ved opplevelsen av Sehgals arbeider.
Mer interessant er Davis vurdering av forholdet mellom Sehgal og den avantgardistiske tradisjonen. Mens denne tradisjonen – blant annet i form av såkalte «happenings» – var nært knyttet til motkulturelle og antikommersielle strømninger identifiserer Sehgal seg totalt med kunstinstitusjonen og kunstmarkedet. Det er altså, i følge Davis, ikke slik som man kanskje skulle tro, at fotoforbudet er et opprør mot kunsten som vare. Det er derimot en total omfavnelse av den immaterielle varen.
Så langt er jeg enig med Davis. Hans konklusjon er jeg derimot ikke enig i. Ja, Sehgal har som mange andre funnet sin måte å forholde seg til kunstobjektet og varesamfunnet. Det kan kritiseres, men det diskvalifiserer ikke kunstneren. Derimot så ligger det implisitt i Sehgals kunstnerskap en oppfordring til å vurdere en performance fritatt fra ideen om fotografiske reproduksjoner. Det er etter min mening et interessant alternativ til performancehistorien som etter hvert er blitt en integrert del av vår fotografiske kultur. Sehgals arbeider blir rett og slett mer interessante som verk dersom man ikke ser bildene (de ser uansett ut akkurat slik man kan forestille seg dem). Derfor avstår Kunstkritikk fra å reprodusere fotografier av Sehgals verk.
Ingressbilde: Casting-plakat for Tino Sehgals Guggenheim-prosjekt.
Det som gjør denne saken enda mer interessant er at Sehgal så vidt jeg vet, insisterer på at hans verk IKKE er performance. Han forsøker altså å poengtere det immaterielle som materialitet i markedet. I dette perspektivet kan en også si at han ønsker å vise til hvordan vår kultur materialiserer kroppen og mennesket, også som en vare. Dette er også hans begrunnelse for å ikke navngi utøverne, eller «samarbeidspartnerne» som utøver installasjonen/den bevegelige skulpturen. Noe jeg forøvrig stiller meg kritisk til da de også er medskapere i verket, når de improviserer i sine møter med publikum.