I Monica Winthers utstilling Lost in Paradise i Landsforeningen Norske Maleres galleri i Oslo møtes hortikultur og høykultur. Da jeg ankommer LNM et par dager før utstillingsåpningen fylles galleriet av tonene av «Lacrimosa», et sorgtungt parti fra Mozarts Rekviem, som er så vakkert at det kan få en plante til å bli beveget. Bokstavelig talt. Det er nemlig mange som mener at klassisk musikk – og i særdeleshet Mozart – har en gunstig effekt på planters vekst. Siden 1973, da amerikanske Dorothy Retallack publiserte resultatene av sine undersøkelser av planters reaksjoner på forskjellige musikksjangre, har denne teorien spredt seg som ugress. Og det er altså ikke så mye for publikum som for de mange plantene som er plassert på hvitmalte sokler omkring i Galleri LNM, at musikken er beregnet.
Med sine psykedeliske totalinstallasjoner og burleske, teatralske performancer har Monica Winther (f. 1976) vært et markant navn i norsk kunstliv siden hun gikk ut av Kunstakademiet i Bergen i 2007. Sammen med Kjersti Vetterstad har hun også skapt norsk kunsts mest ekstreme eksponenter for sosialsatirisk trash-estetikk med duoen Mor og Jerry. Å kalle Winthers arbeid maksimalistisk er en underdrivelse. Installasjonene har vært befolket av groteske dukkeskikkelser, og de fargesterke, tidvis grafittilignende veggmaleriene har nærmest fortonet seg som angrep på gallerirommets hvite kube.
Derfor er det overraskende å se den nye utstillingen med enkle, abstrakte former malt i pastellfarger. Denne vendingen i det visuelle uttrykket synes også å forundre henne selv: – Denne utstillingen er veldig minimalistisk til meg å være, og det har faktisk vært utrolig hardt for meg å lage noe som bare er streng komposisjon og farge, sier Winther til Kunstkritikk.
Jeg forbinder kunsten din med eksess og med det burleske. Men i tegningene og i veggmaleriene har det også ofte vært noe veldig konsentrert til stede. Er dette noe du har prøvd å hente fram denne gangen?
Det konsentrerte kommer frem på en annen måte her. Utstillingen er et resultat av at jeg har tatt gartnerutdannelse. Jeg har jobbet med planter i kunstverk tidligere, men jeg følte at jeg ikke hadde nok kunnskap. Derfor startet jeg på skole. Faktisk føler jeg at jeg har fått en helt ny forståelse for kunst gjennom plantene. Jeg kan iblant kjempe mot det meningsløse ved kunsten. Ikke når jeg produserer, men i etterkant, når man har tømt så mye energi ut i noe som bare står der. Det har vært en periode hvor jeg har tenkt på å slutte med kunst, men plantene har vist meg veien tilbake. Plantene som står omkring på podier i LNM har jeg avlet opp etter å ha kjøpt de mest visne i blomsterbutikken. Disse bregnene for eksempel, har jeg brukt over et halvt år på å få i live igjen.
Så utstillingslokalet er nærmest et terapirom for plantene?
Hvordan planter sanser og reagerer er fortsatt noe ukjent for oss. De har ikke nerveceller som oss mennesker, men de har et system for å sende elektriske signaler og produserer selv nevrotransmittere som dopamin , serotonin og andre kjemikalier som også den menneskelige hjernen signaliserer gjennom. De kan også sende elektriske signaler som kan omformes til lyd. Det gjort forsøk på å feste elektroder til planter som sender bioelektriske impulser til en synth – dermed «spiller» planten musikk. Nå er det ikke det jeg skal gjøre her, men idéen er å leke med dette at mennesket er gått tilbake til å kommunisere med planter. Dette er noe folk har gjort i årtusener, ansett planter for å være noe hellig.
Tenker du det har noen relasjon til hvordan kunst fungerer, at det er noe kommunikativt i kunsten som ikke kan uttrykkes i ord?
Ja, det er helt klart noe jeg har tenkt på: Hvordan kan jeg knytte plantene opp mot kunsten. Og det ligger i det ikke-verbale språket, for eksempel når det skjer noe i et bilde som ikke lar seg forklare. Særlig når man arbeider abstrakt er det vanskelig å finne terminologi som forklarer noe mer enn form og farge. Så begir man seg heller inn i følelsenes verden, og der er det ofte pinlig å oppholde seg. Hvis en abstrakt form gir deg noe, blir det ofte redusert til «Dette var fint, men jeg vet ikke hvorfor.»
Så musikken er en måte å kommunisere med plantene?
Ja, jeg har spilt Mozart for dem hver dag mens jeg har jobbet med utstillingen. Dorothy Retallack, som utga The Sound of Music and Plants i 1973, eksperimenterte med planter og musikk på Colorado Women’s College i Denver. Hun plasserte plantene i tre rom med forskjellige typer musikk. Det var store forskjeller i plantenes vekst avhengig av hvilket rom de sto i.
Er det dokumentert at Mozart har en gunstig virkning?
Ja, det er visst det. Spiller man klassisk musikk vokser de, men Black Metal dør de av. Jazz er helt greit. Sitarmusikk skal være det optimale. Jeg har stilt høyttalerne bak planten, og de strekker seg faktisk etter lyden.
Så plantene blir også en slags stedsspesifikke skulpturer som føyer seg etter akustikken i rommet?
Jeg ser på dem som skulpturelle former, og i utstillingsrommet blir plantene til kunstobjekter. Kunst blir jo ansett som noe intellektuelt og jeg opphøyer planten til å bli et høykulturelt, intelligent vesen. Det er en underliggende humoristisk tone her, men også et dypt alvor.
Det er vel gjennomgående i alt du gjør, – vekslingen mellom humor og alvor?
Ja, det er det. Arbeidene mine må alltid ha et lite humoristisk stikk. Det er vel selvhøytideligheten jeg går imot. Og problemet er jo at mennesket har tatt seg selv så høytidelig at det har glemt at det finnes andre skapninger.
Men humor er vel også en måte å tillate seg å ta det selvhøytidelige helt ut?
Ja, absolutt. Og jeg synes det meste tipper over i det komiske når det når ytterpunktene.
Er det noen ganger du har jobbet med noe og tenkt: «Dette blir for mye»?
Helt klart, det har jeg gjort mange, mange ganger; jeg forsøker jo å bli voksen. Jeg har tatt det til maks i mange av performancene. Men å ta det til det ekstreme kan for eksempel være å gjøre noe veldig lenge eller veldig repetitivt. Jeg liker det repetitive, den transelignende tilstanden man havner i når man gjentar noe. Eller bare går inn i noe fullstendig, lukker seg inne i arbeidet.
Selv om det kanskje kan fremstå som du følger en annen retning sammenlignet med de tidligere arbeidene dine, er det jo også noe ekstremt over det å skulle følge rytmen til en plante…
Jeg har jo tenkt at å snakke og stelle med dem er på grensen til en form for galskap, men det er sunt for både planten og for meg selv. Jeg har en forestilling om at disse plantene er blitt skikkelig glade i meg. Jeg tror man må tillate seg å leke litt med magisk tenkning.
