Årets Holbergdebatt, viet «Identity Politics and Culture Wars», begynte med at den amerikanske filosofen Judith Butler bemerket at det ikke alltid er like lett å forstå hva de som bruker identitetspolitikk-begrepet mener at det betyr. Forsøket på å nyansere dette omstridte begrepets innhold og funksjon, var det debatten primært kom til å dreie seg om. Også med på sendingen fra The New School i New York var journalisten Glenn Greenwald og filosofene Cornel West og Simon Critchley, sistnevnte i rollen som moderator. Man kan anta at noe av årsaken til at Holbergkomitéen valgte å peile inn på identitetspolitikk, er den utstrakte bruken av begrepet i offentligheten, hvor det ofte konnoterer en krisetilstand der institusjoner og den offentlige samtalen kneler under for et mylder av særkrav.
Butler kontret slike synspunkter ved å minne om at de historiske foranledningene, strategiene og kravene til frigjøringskamper på den politiske venstresiden er heterogene, og dermed ikke lar seg forflate til én politisk masse under samme merkelapp. Det de ulike frihetskampene ber oss om, sa hun, er ikke primært å nøste opp i stadig flere identiteter, men å tenke gjennom grunnleggende demokratiske prinsipper som likeverd, frihet og rettferdighet på nytt.
Det siste poenget er ofte det som glipper, i hvert fall i de kulturdebattene som kjører seg fast i anklager om identitetspolitikk. Utstillingen Gi meg et navn vist på det gamle Munchmuseet tidligere i år, er en god case. Den ba publikum om å tenke gjennom hvordan svarte mennesker ble sett på i Norge i første del av forrige århundre gjennom bilder av Edvard Munch, men også en mengde dokumentarisk materiale: dokumenter, fotografier og skildringer. Anklager om identitetspolitikk skapte en debatt som kjørte seg fast i verkstitler, bruken av ordet «neger» og kanskje mest hodeløst av alt, hvorvidt Munch kan ha vært rasist, basert på bildene i utstillingen. I denne debatten ble bildene redusert til avtrykk av Munchs moralske karakter, omgjort til platte symboler gjennom en biografisk kunstforståelse.
Butler er kjent for sin teori om kjønn som performativt, og hennes tenkning har hatt stor innvirkning på hvordan vi snakker om kjønn og kjønnskategorier i hverdagen; samtidig har hun levert analyser av høyrepopulisme og nyliberalisme. West er i likhet med Butler en viktig intellektuell i amerikansk offentlighet. Han er kjent for sin kristendemokratiske tilnærming til rettferdighet, med bakgrunn i borgerrettighetsbevegelsen i USA, men også rettighetskampene til grupper han selv ikke tilhører, som palestinerne. West ga uttrykk for at identitetspolitikk-optikken gjør oss blinde for at ikke alle identiteter har et moralsk eller etisk innhold. Han hevdet at det ulike frigjørings- og rettighetskamper etterspør er beskyttelse, tilknytning og anerkjennelse, behov som er universelt menneskelige. Hva slags tradisjoner trenger vi for å dyrke åndelig, intellektuell og moralsk integritet? For West virker svaret å være noe sånt som at verden må sees gjennom en moralsk linse som vekter solidaritet med de som er forfulgt og undertrykket.
Mange vil sikkert kjenne Glenn Greenwald som journalist. Via Edward Snowden fikk Greenwald tak i graderte etterretningsdokumenter, som gjorde at han i 2013 kunne avsløre det urovekkende omfanget av USA og Storbritannias elektroniske overvåkning i den britiske avisen The Guardian. Greenwald deltok via stream fra Brasil og hans bidrag til samtalen var ofte knyttet til erfaringer fra journalistyrket og debatten om identitetspolitikk i sosiale medier. Man kan tenke at han var invitert for å trekke inn eksempler på identitetspolitikkens konkrete bruk og virkninger i den offentlige samtalen. Og fordi han har markert seg ved å ta kontrære eller upopulære standpunkter som har høstet mye fordømmelse i sosiale medier.
Greenwald forklarte at etter hans oppfatning er begrepet identitetspolitikk blitt en politisk strategi som skaper uheldige unntak fra idéen om universelle rettigheter. Greenwald ga flere eksempler på hvordan et fokus på identitet kan avlede fra ideologiske problemstillinger. Han trakk blant annet fram at Barack Obamas presidentskap ble feiret som en seier for borgerrettighetsbevegelsen, men i praksis bidro til å sementere det nyliberalistiske etablissementets hegemoni over amerikansk politikk. Senere i samtalen viste han òg til at et fokus på identitet kan føre til at man overser klasse, når man ser på hvem som er representert i offentligheten. West fulgte opp med å si at kvaliteten på den offentlige samtalen har noe å si. Det er viktig å løfte frem ulike stemmer, men uten at mangfold omgjøres til en tellelek. Skal vi for eksempel snakke om hvit suverenitet som identitetspolitikk og dermed sanere de monstrøse handlingene den tar til ordet for? Vi er nødt til å sette ord på hat og brutalitet og ikke gjemme det bak bløte begreper, hevdet West.
Kontrasten mellom Greenwalds identitetspolitikk-begrep og Butler og Wests – som er tettere på hverandre, men ikke helt samstemte – gir en indikasjon på hvorfor diskusjonene om identitetspolitikk har en tendens til å bli betente. Man bekymrer seg for ulike problemstillinger, har nokså divergerende oppfatninger av identitetsbegrepet og hvordan det virker i samfunnet. Samtidig var Holbergdebatten – som forventet – en tenksom affære, der alle respondentene fikk god tid til å finslipe sine resonnementer. Uenighet trenger altså ikke å stå i veien for en interessant samtale. De fleste, har jeg inntrykk av, synes at samfunnet er tjent med at ulike perspektiver kan ytres. Kanskje er mangelen på nyanse i den bredere offentligheten et produkt av en 24/7-nyhetssyklus som undergraver nyanserte standpunkter ved å belønne siste «hot take», sjokk og indignasjon i jakten på seertall, klikk og tidsinvestering.
Holbergdebattens tilnærming har overføringsverdi til mer lokale forhold. Tidligere i år gikk det flere debatter på Kunsthøgskolen i Oslo som på ulikt vis ble koblet til identitetspolitikk-begrepet. Det begynte med et brev hvor flere stipendiater ytret et ønske om å fjerne verket vb.48 721 av Vanessa Beecroft fra skolen, fordi bildet ble tolket som rasistisk. Å få vekk Beecroft-fotografiet, som kort beskrevet viser en gruppe tynne, nesten nakne svartmalte kvinner i palassomgivelser, var riktignok ikke det eneste kravet. Et brev skrevet av en gruppe studenter like etter, etterspurte mer undervisning i dekolonialisering og interseksjonell feminisme. En mindre gruppe KHiO-studenter tok så til motmæle i Morgenbladet og hevdet at «identitetspolitikk svekker faglig integritet og begrenser akademisk frihet». I et intervju i Khrono etterspør de – noe mindre polemisk – «teorifag som er direkte relaterte til kunst, som kunsthistorie, filosofi eller estetikk».
Om man skreller vekk identitetspolitikk-begrepet og konsentrerer seg på de konkrete ønskene, vil man kunne tenke seg at det ikke er noe implisitt motsetningsforhold mellom mer undervisning i kritisk teori og mer undervisning i estetikk, filosofi og kunsthistorie. Snarere kan det virke som undervisningstilbudet på skolen er utilstrekkelig i lys av den graden av teoretisk orientering som kreves for å lykkes med å etablere seg som kunstner i dag. Det siste kunne det vært interessant å diskutere: Hva slags kunstnere bør kunstakademiene utdanne? Hvor stor del av utdanningen bør handle om å orientere seg i diskursene rundt kunsten? Hvilke virkninger vil ulike modeller ha på mangfold og rekruttering? Om man aksepterer premisset om at ønsket om mer kritisk teori på pensum er lik identitetspolitikk, glipper disse viktige spørsmålene.
Mot slutten av Holbergdebatten løftet Critchley frem et innsendt spørsmål, som handlet om ytre høyres instrumentalisering av tekster fra den klassiske filosofien. Vårt historiske øyeblikk er en etterdønning av europeisk kultur på sitt verste og på sitt beste, hevdet West – Platon får ikke mindre verdi når det gjelder å forstå det europeiske prosjektet, bare fordi han leses av høyreekstreme. Butler stemte i ved å påpeke at kurs i klassisk filosofi på universiteter ikke alltid kommuniserer at den vestlige sivilisasjonens grunnlag finnes i kanon, men at slike kurs også kan problematisere slavehold, demokrati som ekskluderer kvinner, relasjonen mellom loven og rettferdighet, med mer. Den klassiske tradisjonen hører ikke i seg selv til høyre eller venstresiden, hevdet hun videre – det avgjørende er hvordan den benyttes; kanskje er det også mulig å tenke slik rundt kunstverk?
